Mari leser biografier #7: Sex, drugs & kanapéer

Denne månedens tema i biografisirkelen er «mett». I utgangspunktet planla jeg å tolke oppgaven i mer eller mindre overført betydning – avhengighet? Mett av dage? Kannibalisme? – men det viser seg faktisk at det finnes interessante matbiografier også. Valget falt derfor på Blood, Bones and Butter: The Inadvertent Education of a Reluctant Chef av kokk og forfatter Gabrielle Hamilton.

Gabrielle Hamilton er eier av restauranten Prune i New York og har lang erfaring fra restaurantbransjen. Memoarene hennes begynner med barndommen. Hamilton vokste opp i utkanten av en bitteliten by i Pennsylvania. Familien levde ikke i fattigdom, men de var langt fra velstående, og de prøvde derfor å være så selvforsynte som mulig: stor kjøkkenhage, egne høns etc. Når Gabrielle og søsknene ikke hjalp til i kjøkkenhagen eller var med for å handle hos den lokale slakteren, tilbragte de tiden på kjøkkenet sammen med moren sin – en fransk tidligere ballettdanserinne med solide matkunnskaper.

Familieidyllen ved kjøkkenbordet skulle imidlertid ikke vare evig. Da Gabrielle var ung tenåring skilte foreldrene hennes seg, og i det emosjonelle kaoset som fulgte ble barna glemt. Flesteparten av søsknene hadde allerede flyttet hjemmefra, men Gabrielle og en av brødrene ble overlatt til seg selv en hel sommer – uten verken penger eller annen mat enn den som fantes i hagen. Det var nødvendig å bli fort voksen, og Gabrielle skaffet seg en jobb i en lokal restaurant. Siden har hun jobbet i mange ulike deler av matindustrien: som servitør, innen catering, som matskribent og til slutt også som kjøkkensjef og restauranteier.

Selv om store deler av boka – av naturlige grunner – er viet til livet i matindustrien, synes jeg at delene som omhandler Hamiltons privatliv er de mest interessante. Etter foreldrenes skilsmisse (og en periode med omsorgssvikt?) ender Gabrielle opp hos søsteren i New York. Hun får seg jobb som servitør, i et miljø som neppe er det beste for mindreårige. Kokainavhengighet og tyveri/underslag er dagligdags. Til får Gabrielle problemer med politiet, men ting ordner seg når storebroren skaffer henne advokathjelp. Hun dropper ut av college et par ganger, men fortsetter hele tiden å jobbe med mat på ulike måter.

Karrieren er lovende, men privatlivet fortsetter å være en smule uvanlig også etter at Hamilton starter sin egen restaurant. En av stamkundene – en italiensk lege – flørter stadig med henne, og de to innleder etter hvert et forhold, til tross for at Gabrielle allerede har en samboer. Gabrielle og legen har tilsynelatende lite til felles, sett bort fra at sexlivet er bra og at de deler en kjærlighet til mat. De ender likevel opp med å gifte seg, fordi den italienske legen er nødt til å inngå ekteskap med en amerikaner for å ikke miste oppholdstillatelsen sin. Gabrielles samboer flytter ut ikke så lenge etter. Forståelig nok. Det er uklart hvorvidt Gabrielle og legen i det hele tatt liker hverandre. De fortsetter i alle fall å bo i separate leiligheter, selv etter at de får barn. Limet i ekteskapet blir Gabrielles nye svigermor. Hver sommer drar Gabrielle, legen og barna på ferie til Italia i tre uker. De italienske sommerne ligner i grunnen mye på oppveksten i Pennsylvania. Gabrielle tilbringer dagene på kjøkkenet sammen med en morsfigur. De snakker ikke samme språk, men matlagingen blir et slags lingua franca.

Blood, Bones and Butter er en god bok på mange måter. Hamilton skriver godt, og livet hennes er interessant og uvanlig nok til at det er ålreit å lese om. På sitt beste er mat-skriveriene litt som Chef’s Table i bokform. De mer private delene av memoarene hennes blander idyllisk oppvekst, røff ungdomstid og utroskaps- og familieproblematikk på en måte som fungerer bra. Men selv om det er mye bra her, ble jeg irritert av å lese boka. Hamilton fremstår som utrolig arrogant, spesielt når hun skriver om andre (kvinnelige) kokker. Hennes tilnærming til mat er den eneste akseptable, hennes tanker om feminisme er de eneste rette, hun er verdensmester i å kombinere jobb og familie – til tross for en ekstremt dysfunksjonell familiedynamikk. Jeg tror en roman basert på Hamiltons liv (med en annen forfatter) ville vært litt mindre slitsom.

Konklusjon: Proformaekteskap fungerer best i teorien. Én kokk klarer fint å lage masse søl.