Novemberstatistikk

November har vært travel og jeg har lest langt mindre enn ellers i år. Kvalitativt har dette imidlertid vært kanskje den beste måneden i hele 2017. Fire bøker fikk fem stjerner på Goodreads og ingen fikk færre enn fire. Det er helt greit om jeg får noen flere sånne måneder fremover.

Bøkene jeg leste:

  • Grady Hendrix – My Best Friend’s Exorcism
  • Steven Sherrill – The Minotaur Takes a Cigarette Break
  • Virginia Woolf – Orlando
  • C. S. Lewis – The Complete Chronicles of Narnia
  • Katherine Dunn – Geek Love
  • Mary Shelley – Frankenstein

Sjanger:

Tre fantasy, to horror, én øvrig roman. Seks bøker i alt.

Kjønn:

Tre damer, tre menn. Nok en måned i balanse. Mannsandelen ligger på 30,84% og kommer nok til å stige enda litt i løpet av desember.

Oppsummering av måneden:

My Best Friend’s Exorcism er lettbeint og underholdende horror på sitt beste. Hendrix har hevet seg på åttitallsbølgen som har pågått en stund nå, og jeg synes han lykkes veldig godt med det. Boka ga i alle fall meg assosiasjoner til The Breakfast Club, Sixteen Candles og de andre John Hughes-filmene jeg hadde på repeat i tenårene. Hendrix får dessuten bonuspoeng for å gjøre tenåringsjenter til både heltene og monstrene i boka.

The Minotaur Takes a Cigarette Break endte opp som månedens tredje beste bok, men i en måned med litt svakere konkurranse ville den ganske sikkert havnet på førsteplass. Sherrill har kombinert alle favorittgreiene mine til en lapskaps som funker helt sinnsykt bra. Her er både gresk mytologi, monstre, skittenrealisme og innslag av homoerotikk. Jula kom med andre ord tidlig i år.

Orlando er den beste boka jeg leste i november – uten at det kom som noen stor overraskelse. Jeg har ikke lest all verdens av Virginia Woolf, men alt jeg har lest har vært bunnsolid. Woolf skrev boka som et slags kjærlighetsbrev til Vita Sackville-West, og resultatet er nydelig. Dels sårt, dels varmt, dels utrolig morsomt. Språket er fantastisk, og Woolf gjør en kjempejobb med å behandle identitets-, kjønns- og seksualitetstematikk. Det er helt sprøtt at boka opprinnelig ble publisert i 1928.

Jeg har et elsk-hat-forhold til C. S. Lewis. Narnia har antakelig vært det fiksjonsuniverset som har betydd mest for meg, men… på sitt verste er Lewis ganske ugrei. The Horse and His Boy og The Last Battle er f.eks. ganske rasistiske og imperialistiske. Dessuten fortjente Susan bedre. Det merkes i det hele tatt at Lewis var en hvit, heterofil mann som skrev bøker på 50-tallet. Når det er sagt er Narnia-bøkene fremdeles blant favorittene mine. De litt kjipe holdningene til Lewis gjør at det frister å trekke en stjerne eller to, men The Lion, the Witch and the Wardrobe og The Silver Chair er fremdeles så bra at det ikke går. Neil Gaiman hjelper også litt. Hans novelle «The Problem of Susan» gir Susan den behandlingen hun egentlig fortjener.

Geek Love av Katherine Dunn er både frastøtende og forfriskende. Boka handler om en omreisende sirkusfamilie og om deres nokså unike og fullstendig forskrudde form for familiekjærlighet. Den minner sånn sett om ting som Swamplandia! og American Horror Story: Freak Show. Veldig, veldig bra på sitt beste, men litt treig i midten. Det trekker litt ned, men helhetsopplevelsen er likevel solid. Dunn understreker dessuten at det neppe er en god idé å innta arsenikk og/eller amfetamin mens man er gravid. Det kan alltids være kjekt å vite.

Mary Shelleys Frankenstein var jeg egentlig godt kjent med fra før. Jeg har lest boka i forkortet utgave (på tre forskjellige språk), jeg har lest masse teori om boka, og jeg har sett et lass med adaptasjoner. Det er likevel greit å ha lest originalen også, spesielt å ha lest 1818-utgaven, som er litt mindre kjip og deterministisk enn utgaven fra 1831. Jeg elsker monstre og jeg elsker gotisk horror, så selvsagt elsket jeg også Frankenstein. Månedens nest beste bok.

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (20 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (5 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (8 av 5)
  4. 10 homoerotikk (23 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (9 av 10)
  6. 8 horror (13 av 8)
  7. 5 steampunk (6 av 5)
  8. 7 Narnia (7 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (2 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (2 av 2)

10 kryss på seks bøker. Det forklares av Narnia-samlingen som gir hele syv kryss.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

Sett The Punisher og begynt å se RuPaul’s Drag Race. Eksamenstid = prokrastinering.

Desember:

Jeg regner med at jeg får enda mindre tid til å lese enn i november. Det betyr fullt kryss- og listefokus, men heldigvis mangler jeg bare å lese fire bøker. I desember er planen derfor biosirkelbok, The Martian Chronicles av Bradbury, Grendel av Gardner og The Three-Body Problem av Liu. Alt annet er ren bonus.

Dette innlegget ble publisert i månedsoppsummering, statistikk og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

17 svar til Novemberstatistikk

  1. labbensblog sier:

    Frankenstein har vært en favoritt siden jeg leste den for første gang i tenårene en gang. Har lest den 3-4 ganger tror jeg, og blir alltid like begeistret. Det er så utrolig mye ved den som får leseren til å tenke, så mange forskjellige temaer det går an å henge seg opp i og bli fascinert av. Også er den veldig fengende i tillegg. Ikke den mest lettleste klassikeren kanskje, men det tar ikke så lang tid å bli vant til språket.

    Narnia skulle jeg også lese i år, har foreløpig kun lest The Lion, the Witch and the Wardrobe (og The Magician’s Nephew som jeg leste for noen år siden). Siden vi har kommet til desember bør jeg nok komme i gang snart. Har ikke samme forholdet til Narnia som deg og Stine, men jeg likte godt den tv-serien som gikk da jeg var liten.

    Virginia Woolf er en forfatter jeg er nervøs for å lese, ser for meg at hun både er for tung for meg og at historiene er for lite fengende. Men det er kun fordommer og ikke basert på faktiske forsøk, så jeg må prøve å lese henne på et eller annet tidspunkt.

    Ellers ble jeg veldig nysgjerrig på The Minotaur Takes a Cigarette Break, så den har havnet på leselisten på Goodreads.

    • Mari sier:

      Jeg syntes egentlig at språket til Shelley er veldig tilgjengelig, men jeg vet at 1831-utgaven skiller seg mer fra dagligspråket. Percy var jo med på å redigere språket, og språkføringen i diktene hans er vanskeligere tilgjengelig enn mye annet fra samme periode.

      Woolf er egentlig ikke spesielt tung. I alle fall ikke det jeg har lest, men det begrenser seg til kortere tekster + litt diverse utdrag. Orlando er nok lettere å få tak på enn romanene med stream-of-consciousness-preg, men jeg opplever i det store og det hele Woolf som en forholdsvis «enkel» modernist å lese.

      Vet ikke hvor godt minotauren passer inn blant de tingene du typisk liker, men det er iallfall en bok som er fengende og lett å lese. Uten at tematikken blir platt.

  2. Misunnelig på en lesemåned med fire femstjerners leseopplevelser. Selv har jeg gitt fem stjerner til -én- bok på Goodreads totalt i hele 2016 og 2017. Noe sier meg at jeg har satt lista litt for høyt. Har i det minste vært flere firestjerners bøker i november, så er fornøyd likevel.

    Frankenstein leste jeg i fjor, og det er lenge siden ei bok har irritert meg så mye. Makan til tiltaksløs sutrekopp skal du lete lenge etter. Jeg er enig med Labben over her i at det er mye å diskutere i den boka, men like den – det greier jeg rett og slett ikke.

    Narnia har jeg ikke lest siden jeg var barn. Jeg tror ærlig talt det er best for meg om det forblir sånn, for jeg tror ikke jeg ville likt dem like godt i dag.

    • Mari sier:

      Jeg tror jeg er ganske snill med stjernene sammenliknet med mange andre. Prøver å forholde meg til merkelappene Goodreads bruker på de ulike rangeringene. Men jeg kjenner også min egen smak godt nok til at jeg stort sett leser bøker jeg liker godt eller veldig godt.

      Nei, jeg liker heller ikke verken monsteret eller doktoren. Men det er for så vidt ganske typisk for mange av favorittbøkene mine. Jeg liker tydeligvis karakterer som er vanskelige å like.

      Det er definitivt mye ræl i Narnia-bøkene. Neste gang tror jeg at jeg hopper over et par av dem.

      • Elisabeth sier:

        Det er ikke mange bøker der karakterene ødelegger hele boka for meg, men akkurat Frankenstein var en av dem. Om ikke annet gir det i det minste mye energi å være sint på teksten hele veien gjennom!

        Jeg har en teori om at jeg har glemt hva som er min egen smak og bare løper etter YouTube hype om dagen, og at det er det som ødelegger for meg. Men nå ga jeg akkurat årets andre femmer til en norsk diktsamling av året, så jeg skal ikke klage for mye i dag.

  3. Ingalill sier:

    Hadde helt glemt at jeg sverget på å lese Orlando på nytt etter jeg leste Vita-bioen (hatterunden). Takk for påminnelsen. Likte den for 100år siden. Gjør det sikkert igjen. Og når vi først snakker om liking. RuPaul. Hvor langt har du kommet og hva synes du?
    (Og, lykke til med eksamensgreien..)

    • Mari sier:

      Tror faktisk det var Vita-runden som førte til min deltakelse i biosirkelen. Minnes i alle fall hattedamediskusjoner på Goodreads. Kanskje jeg også må lese en Vita-bio en gang. Eller, helst vil jeg lese brevene til Vita og Virginia, men gidder ikke lese dem i e-format.

      Har ikke kommet så veldig langt. Ble nettopp ferdig med sesong to. Liker det godt da. Selv om jeg blir helt forvirra av å se på.

      • Ingalill sier:

        Det blir ikke veldig bra før s3 og utover. Det gleder meg (sannsynligvis mer enn det burde) at vi nå blir 3 som kan diskutere Dragrace. Trå varsomt i kommentarfeltet mitt (Tiller) der det spoiles vilt og uhemmet. Muligens ikke vinnerne, men ihvertfall favorittene og alt kan leses mellom linjene.

        Ang. Vita, må du ikke lese den jeg leste, men den andre, som visstnok skal være god. (orker ikke sjekke hva den heter siden du sikkert ikke skal lese før jul uansett -))

        • Mari sier:

          Noted! Jeg unngår spoilerfeltet.

          Jeg sjekket opp noen Vita-bøker på Goodreads, og den du ikke har lest virker definitivt best. Skriver den opp på den eviglange lista over bøker jeg må lese!

          • Haruhi sier:

            Ingalill sier bare at det ikke blir ordentlig bra før s3 fordi hun ikke har sett s1 (som jeg ELSKET). (Selv om hun har et poeng, pengene kommer først i s3, og plutselig er alt større/bedre/mer glamorøst). Hvem er din favoritt i s1 (jeg har fortrengt s2).

            • Mari sier:

              Jeg har ikke sett sesong 1 😦 Den ligger ikke på Netflix, og jeg vet ikke om jeg gidder å se den på Youtube. Men jeg liker flere av folka i s2 da. Jujubee er f.eks. ganske søt. Og til min forskrekkelse tror jeg at jeg begynte å like Raven mot slutten av sesongen…

              • Ingalill sier:

                Jeg holder fast på at s2 er den dårligste. s8 var kanskje kjedeligere (mest fordi jeg da hadde binget 6 sesonger på så liten tid at jeg nekter å innrømme det), men bare det at Raven og Juju kommer ut sånn passelig roseduftende.. just saying (min antipati mot Raven er sterk, har sikkert blitt så overfladisk at det mest er basert på elendig sminking).

                Må vel snart krype til korset å lete opp s1. Hele meg nekter å tro at den er så god som Haruhi sier, samtidig som jeg gleder meg, for tenk hvis den er så god som H sier.

                • Mari sier:

                  Jeg har ikke noe sammenlikningsgrunnlag enda, men har likt s2 godt. Forhåpentligvis betyr det at resten er enda bedre. Jeg må bare få juleferie, og så skal jeg jobbe meg gjennom et par sesonger til.

  4. Haruhi sier:

    Herregud, RuPaul!!! Jeg ville aldri ha klart å fullføre sykepleien hvis Dragrace hadde vært tilgjengelig. (Eller Netflix i det hele tatt, egentlig).

    Har ellers ikke så mye å si. Eller, jeg glemte hva jeg skulle si når jeg oppdaget RUPAUL. Skal gå tilbake å lese innlegget på nytt nå, vent litt.

    OK. Har allerede notert med de to øverste. Burde sikkert notere meg Orlando også, men den faktisk noteringen min består stort sett bare av ting jeg syns høres GØY ut. I hvertfall på tampen av året. Noterer Geek Love også, utelukkende fordi du nevner Swamplandia!. Har egentlig forlest meg på sirkusbøker.

    Frankenstein er en av disse bøkene som har vokst i ettertid for meg. Var egentlig skuffet like etter at jeg fullførte den, men kan plutselig ta meg i å tenke på den fremdeles. Hvis noe spør vil jeg automatisk «åh, den er en av mine favoritter» – men når jeg sjekket på goodreads hadde jeg gitt tre (??) stjerner. Slang på en ekstra nå.

    Apropos stjerner, jeg har i likhet med hu prøvedukka bare gitt type tre-fire femmere i år. Det er vanlig for meg. Tror nok jeg er (litt) strengere enn deg (norsk stjernekultur? Mens du følger den internasjonale trenden?) men tror også jeg er (MYE) dårligere enn deg til å plukke ut bøker jeg faktisk liker. Er misunnelig på ditt litterære kompass. Selv sliter jeg i en alder av 27 med å definere egen boksmak + at jeg nok lar meg påvirke/inspirerer mer enn jeg burde. Tidlig i tyveåra leste jeg nesten bare bøker jeg likte, og nesten bare bøker jeg plukket tilfeldig ut av bibliotekshyller (+ fantasy fantasy fantasy). Digresjon over.

    Burde sikkert leste den Gaiman novella på nytt, men tror uansett ikke vi kommer til å bli enig om Susan. Forøvrig har du jo helt rett i alt du sier om Lewis, og i særdeleshet Hesten og hans gutt som jeg like fult elsker av hele mitt hjerte. Burde være uforenlig, er ikke det.

    RUPAUL!

    • Mari sier:

      RuPaul ♥♥♥ Jeg må ta meg selv skikkelig i nakkeskinnet for å gjøre litt fornuftige ting i stedet for å bruke all fritida mi på dragrace.

      Minotauren kan passe bra for deg, tror jeg. Den er typ magisk realisme møter white trash-USA. Årets største positive overraskelse for min del. Jeg har egentlig litt lyst til å lese den på nytt igjen allerede nå. Men bør sikkert lese oppfølgeren først da.

      Jeg er nok litt snill med stjernene, ja. Det er mulig jeg har blitt påvirka av forelesninger om vurdering. Seksere skal ikke være uoppnåelige osv. Men… jeg leser faktisk stort sett ting jeg liker godt. Ikke alt er av høy litterær kvalitet, men det meste har i alle fall relativt høy underholdningsverdi. Jeg gidder ikke bruke ting på bøker jeg «vet» at jeg ikke kommer til å like.

      Susan 4ever ♥ Hesten og hans gutt er mye mer underholdende enn den burde være. Jeg ler av hestene samtidig som jeg himler med øya over rasismen. Det er litt sånn «selvsagt er det (nesten) bare den hvite, blonde briten som er modig og nobel». Men jeg synes det funker greit å være kritisk til tingene jeg elsker. Jeg kan liste opp problemer med så godt som alle favorittgreiene mine. Kanskje med unntak av Anne Carson.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s