Mari leser biografier #7: Sex, drugs & kanapéer

Denne månedens tema i biografisirkelen er «mett». I utgangspunktet planla jeg å tolke oppgaven i mer eller mindre overført betydning – avhengighet? Mett av dage? Kannibalisme? – men det viser seg faktisk at det finnes interessante matbiografier også. Valget falt derfor på Blood, Bones and Butter: The Inadvertent Education of a Reluctant Chef av kokk og forfatter Gabrielle Hamilton.

8459594Gabrielle Hamilton er eier av restauranten Prune i New York og har lang erfaring fra restaurantbransjen. Memoarene hennes begynner med barndommen. Hamilton vokste opp i utkanten av en bitteliten by i Pennsylvania. Familien levde ikke i fattigdom, men de var langt fra velstående, og de prøvde derfor å være så selvforsynte som mulig: stor kjøkkenhage, egne høns etc. Når Gabrielle og søsknene ikke hjalp til i kjøkkenhagen eller var med for å handle hos den lokale slakteren, tilbragte de tiden på kjøkkenet sammen med moren sin – en fransk tidligere ballettdanserinne med solide matkunnskaper.

Familieidyllen ved kjøkkenbordet skulle imidlertid ikke vare evig. Da Gabrielle var ung tenåring skilte foreldrene hennes seg, og i det emosjonelle kaoset som fulgte ble barna glemt. Flesteparten av søsknene hadde allerede flyttet hjemmefra, men Gabrielle og en av brødrene ble overlatt til seg selv en hel sommer – uten verken penger eller annen mat enn den som fantes i hagen. Det var nødvendig å bli fort voksen, og Gabrielle skaffet seg en jobb i en lokal restaurant. Siden har hun jobbet i mange ulike deler av matindustrien: som servitør, innen catering, som matskribent og til slutt også som kjøkkensjef og restauranteier.

Selv om store deler av boka – av naturlige grunner – er viet til livet i matindustrien, synes jeg at delene som omhandler Hamiltons privatliv er de mest interessante. Etter foreldrenes skilsmisse (og en periode med omsorgssvikt?) ender Gabrielle opp hos søsteren i New York. Hun får seg jobb som servitør, i et miljø som neppe er det beste for mindreårige. Kokainavhengighet og tyveri/underslag er dagligdags. Til får Gabrielle problemer med politiet, men ting ordner seg når storebroren skaffer henne advokathjelp. Hun dropper ut av college et par ganger, men fortsetter hele tiden å jobbe med mat på ulike måter.

Karrieren er lovende, men privatlivet fortsetter å være en smule uvanlig også etter at Hamilton starter sin egen restaurant. En av stamkundene – en italiensk lege – flørter stadig med henne, og de to innleder etter hvert et forhold, til tross for at Gabrielle allerede har en samboer. Gabrielle og legen har tilsynelatende lite til felles, sett bort fra at sexlivet er bra og at de deler en kjærlighet til mat. De ender likevel opp med å gifte seg, fordi den italienske legen er nødt til å inngå ekteskap med en amerikaner for å ikke miste oppholdstillatelsen sin. Gabrielles samboer flytter ut ikke så lenge etter. Forståelig nok. Det er uklart hvorvidt Gabrielle og legen i det hele tatt liker hverandre. De fortsetter i alle fall å bo i separate leiligheter, selv etter at de får barn. Limet i ekteskapet blir Gabrielles nye svigermor. Hver sommer drar Gabrielle, legen og barna på ferie til Italia i tre uker. De italienske sommerne ligner i grunnen mye på oppveksten i Pennsylvania. Gabrielle tilbringer dagene på kjøkkenet sammen med en morsfigur. De snakker ikke samme språk, men matlagingen blir et slags lingua franca.

Blood, Bones and Butter er en god bok på mange måter. Hamilton skriver godt, og livet hennes er interessant og uvanlig nok til at det er ålreit å lese om. På sitt beste er mat-skriveriene litt som Chef’s Table i bokform. De mer private delene av memoarene hennes blander idyllisk oppvekst, røff ungdomstid og utroskaps- og familieproblematikk på en måte som fungerer bra. Men selv om det er mye bra her, ble jeg irritert av å lese boka. Hamilton fremstår som utrolig arrogant, spesielt når hun skriver om andre (kvinnelige) kokker. Hennes tilnærming til mat er den eneste akseptable, hennes tanker om feminisme er de eneste rette, hun er verdensmester i å kombinere jobb og familie – til tross for en ekstremt dysfunksjonell familiedynamikk. Jeg tror en roman basert på Hamiltons liv (med en annen forfatter) ville vært litt mindre slitsom.

Konklusjon: Proformaekteskap fungerer best i teorien. Én kokk klarer fint å lage masse søl.

Advertisements
Publisert i omtale | Merket med , , , | 5 kommentarer

Septemberstatistikk

September var enda travlere enn august, men på et eller annet vis klart jeg å lese like mye som i juli. Jeg ble overrasket da jeg så tallene, men antallet bøker skyldes kanskje været. Ruskevær med regn og vind er perfekt lesevær!

Bøkene jeg leste:

  • Tana French – Faithful Place
  • Joanna Russ – How to Suppress Women’s Writing
  • Octavia E. Butler – Fledgling
  • William Gibson – Neuromancer
  • Tana French – Broken Harbor
  • Breece D’J Pancake – Trilobites and Other Stories
  • Mackenzi Lee – The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue
  • James Baldwin – Giovanni’s Room
  • Monica Nolan – Lois Lenz, Lesbian Secretary
  • Philip K. Dick – The Man in the High Castle
  • Gillian Flynn – Gone Girl
  • Jesmyn Ward – Sing Unburied Sing

Sjanger:

Tre krim, to sci-fi, to fantasy, én sakprosa, en novellesamling, tre øvrige romaner. Tolv bøker i alt.

Kjønn:

Åtte kvinner, fire menn. Mannsandelen ligger på 27,78%.

Oppsummering av måneden:

Tana French fortsetter å imponere, selv om jeg synes bok 3 og 4 var svakere enn de to første i serien. Det er en del småting som skurrer, i tillegg til at tematikken ikke treffer meg helt. Familieproblemer fungerer ikke like godt for meg som identitetstematikk, men andre lesere kan sikkert være uenige.

Joanna Russ er nærmest en legende innen feministisk sci-fi, men hun har også skrevet seriøs sakprosa. I How to Suppress Women’s Writing beskriver hun hvordan kvinnelige forfattere usynliggjøres og trivialiseres. Boka er nok ikke lenger like relevant som på 70-tallet, men mange av poengene til Russ er fremdeles overraskende aktuelle.

Fledgling er den mest originale vampyrhistorien jeg har lest. Butler blander fantasy, horror og sci-fi, og bruker vampyrmytologien til å kommentere rasisme, kjønn, seksualitet og genmodifisering. Fascinerende, men veldig ubehagelig å lese.

William Gibsons Neuromancer er en av disse bøkene enhver science fiction-fan «må» lese. Men…  den traff meg likevel ikke helt. Atmosfæren er fantastisk, plottet er spennende, men jeg føler at jeg har lest dette (eller sett dette) før. Noe som er forståelig, med tanke på at Gibson var med på å etablere cyberpunk-sjangeren.

Trilobites and Other Stories av Breece D’J Pancake var en sånn novellesamling jeg liker aller best: deprimerende, amerikansk skittenrealisme. Pancake skildrer fattigdom, alkoholisme og annen elendighet, men med et blikk for det vakre som skjuler seg i mørket. Tematisk kan det nesten minne om Cormac McCarthy – selv den mytiske dimensjonen er til stede i enkelte av novellene. Garantert en novellesamling jeg vil lese flere ganger.

The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue av Mackenzi Lee er en heseblesende røverhistorie med masse drukkenskap og tenåringsablegøyer, og med en liten dæsj fantasy. Det er imidlertid lett å merke at dette er YA: her finnes både «finne seg sjæl»-tematikk, ulykkelige(?) forelskelser, slitsomme søsken og umulige foreldre. Gøy, men ikke så veldig mye mer enn det.

Giovanni’s Room var den nest beste boka jeg leste i september. Boka handler om en desperat kjærlighetsaffære mellom to menn. Historien er sårbar og vakker, men forholdet som skildres er så intenst at det tidvis er ubehaglig å lese om. Baldwin er en poet, og språket er av en annen verden.

The Man in the High Castle er, i likhet med Neuromancer, obligatorisk sci-fi-lesning. Og i likhet med Neuromancer nådde den ikke helt opp for meg. Philip K. Dick skildrer en alternativ virkelighet der aksemaktene har vunnet andre verdenskrig. Premisset er interessant, og gjennomføringen er stort sett bra, men jeg var ikke forberedt på at så mye av boka skulle foregå i antikvitetsforretninger. Jeg syntes dessuten at verdensbyggingen var mer solid enn selve plottet.

Gone Girl av Gillian Flynn har alle allerede lest. Men god grunn – boka er en veldig solid psykologisk thriller. Men… den funker antakeligvis bedre om du ikke er kjent med bokas «plot-twist» fra før. Jeg syntes for så vidt heller ikke at slutten var spesielt bra.

Sing Unburied Sing av Jesmyn Ward var månedens, og kanskje årets, desidert beste bok. Ward har skrevet en tragisk oppvekstskildring fylt med spøkelser både av det billedlige og det bokstavelige slaget. Boka vever sammen handlinger på to ulike tidsplan, og skildrer en virkelighet preget av rasisme, fattigdom, kriminalitet og rusavhengighet. De overnaturlige elementene i boka kunne kanskje blitt malplassert i en sånn historie, men Ward får dem til å virke helt naturlige – litt som i Toni Morrisons Beloved. Språket er dessuten gjennomført fantastisk. Sørstatsgotikk

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (15 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (5 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (7 av 5)
  4. 10 homoerotikk (21 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (6 av 10)
  6. 8 horror (10 av 8)
  7. 5 steampunk (6 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (2 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (2 av 2)

Åtte kryss på tolv bøker. Ikke noe å si på det.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

???

Oktober:

Jeg har lyst til å lese masse horror, men tror ikke at jeg har tid. Antakeligvis blir det mer sci-fi og mer Tana French. Kanskje begynner jeg endelig på Narnia.

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , , , , , | 4 kommentarer

Auguststatistikk

Jeg hadde regnet med at august ville bli preget av semesterstart, pensumlesing og masteroppgaveskriving. Det stemte ganske godt, men det ble også (overraskende mye) tid til rekreasjonell lesing. Mye tyder på at jeg klarer over 100 bøker i år.

Bøkene jeg leste:

Sjanger:

To sci-fi, to krim, to horror, én novellesamling, én sakprosa, én tegneserie, én øvrig roman (literary fiction). Ti bøker i alt.

Kjønn:

Seks kvinner, tre menn + et mannlig samarbeid. Mannsandelen ligger nå på 26,92%.

Oppsummering av måneden:

Childhood’s End var strålende. Vakker og forstyrrende og overraskende trist. Første del av boka er ganske standard gullalder-sci-fi, men andre halvdel er nyskapende og original (fortsatt, over 50 år etter den ble publisert). Definitivt ikke det siste jeg leser av Clarke.

Tana French har vært på TBR-lista mi i lang tid. Mest fordi The Likeness er inspirert av Donna Tartts The Secret History. Etter å ha lest de første bøkene i Dublin Murder Squad-serien hennes, skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg ventet så lenge. French skriver skikkelig solid krim med gode karakterskildringer og fantastisk atmosfære. Av og til forstyrrende, av og til heseblesende og actionfylt, av og til lavmælt og stemningsfylt, men alltid underholdende.

George Saunders er i vinden i disse Booker-tider, men jeg hoppet over debutromanen hans til fordel for en av novellesamlingene. Novellene presenterer et mørkt, men morsomt, bilde av vår moderne virkelighet. Mens de fleste bøker er enten tragedie eller komedie, er Pastoralia begge deler på én gang. Det var ikke alle novellene som funket for meg, men de beste var veldig, veldig bra.

Feed av Mira Grant fikk masse oppmerksomhet da den ble utgitt i 2010, og det er lett å forstå hvorfor. Dels zombienarrativ, dels krimhistorie med noir-elementer. Ikke stor litteratur, men veldig gøy. Politikere er skumlere enn zombier.

My Education av Susan Choi var månedens overraskelse. Jeg trodde først at det skulle være en kjip utroskapsroman med en affære mellom en professor og en ung, yppig studine, men i stedet er affæren mellom professorens manipulerende kone og den unge, yppige studinen. Utroskapshistorien løftes dessuten av at Choi er en svært dyktig skribent. Skrivestilen minner litt om Donna Tartt, og det samme gjør universitetssettingen. Perfekt høstlektyre!

Joe Hills Horns var månedens beste. En stakkar drikker seg full på stedet hvor kjæresten hans ble myrdet. Morgenen etter våkner han opp med horn, og med evnen til å få folk til å fortelle sine innerste, mørkeste hemmeligheter. Det eneste naturlige er å bruke denne nye evnen til å finne morderen. Historien er dyster og jævlig, men samtidig full av mørk humor. Nå må jeg bare lese alle de andre bøkene til Hill.

On Immunity handler om vaksinasjon, om vaksinenes historie og om vaksineskeptikere. Biss forklarer viktigheten av vaksiner og flokkimmunitet, samtidig som hun skaper forståelse for hvorfor enkelte er redde for vaksiner. En vanskelig balansengang, men det mestrer hun fint. Jeg synes også det er fint at Biss bruker myter, litteratur og litteraturteori for å formidle poengene sine, og at boka ikke bare blir ren popvitenskap.

Ursula K. Le Guin er dronningen av sci-fi, og i The Left Hand of Darkness demonstrerer hun hvorfor. Boka er best kjent for utforskningen av kjønn og identitet, men jeg synes faktisk at ideen om en frossen planet er nesten like fascinerende. Le Guin skriver dessuten som en gud.

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (14 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (5 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (6 av 5)
  4. 10 homoerotikk (18 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (4 av 10)
  6. 8 horror (9 av 8)
  7. 5 steampunk (6 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (2 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (2 av 2)

Åtte kryss på ti bøker. Det er solid.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

Masteroppgaveting.

September:

Over halve september har allerede passert, så dette er juks. Men… mer Tana French, mer klassisk sci-fi. Kanskje krim fra andre steder enn Irland.

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , , , | 9 kommentarer

Mari leser biografier #6: Mord og mysterier i Seattle

Augusts biosirkeltema er «ond/gal», og jeg valgte den enkleste og mest åpenbare løsningen: en seriemorderbiografi. True crime kommer imidlertid i mange former, og jeg endte opp med å lese den dokumentariske tegneserien Green River Killer: A True Detective Story av Jeff Jensen og Jonathan Case.

11489682Gary Leon Ridgway er bedre kjent som «Green River Killer». På 1980- og 1990-tallet drepte han flere titalls kvinner i Seattle-området i delstaten Washington. Han er dømt for 49 drap, men mistenkes å være ansvarlig for så mange som 90. Noen av likene dumpet han i Green River – derav kallenavnet.

Selv om boka heter Green River Killer, er det egentlig ikke Ridgway som er hovedpersonen i historien. Vi følger i stedet etterforskeren Tom Jensen. Han var en av de opprinnelige medlemmene i Green River Task Force, og etter hvert den eneste politietterforskeren som arbeidet med saken. Etter 20 års etterforskning klarte Jensen (og andre politietterforskere) endelig å finne identiteten til seriemorderen. Jeff Jensen, bokas forfatter, er Tom Jensens sønn. Boka er derfor ikke først og fremst et portrett av et seriemorder, men kanskje heller en sønns forsøk på å forstå faren bedre.

Historien hopper frem og tilbake i tid. Jensen og Case skildrer både Gary Ridgways ugjerninger, etterforskningen på 1980-tallet, avhørene på 2000-tallet og Tom Jensens tid som pensjonist, men hoveddelen av boka foregår på 2000-tallet. Etter at Ridgway ble arrestert, fulgte 180 dager med avhør. Ridgway fremstår som en litt stakkarslig type. Han virker forvirra og sårbar, og prøver å fleipe med etterforskerne. Når de ber ham om å rangere sin egen ondskap på en skala fra en til fem, svarer han at han er en treer. Både politiet og ofrenes pårørende ønsket svar, men Ridgway er tilsynelatende lite hjelpsom. Han husker ikke detaljer og blander sammen ofre, og avhørene får et nesten surrealistisk preg. Det er frustrerende bare å lese om, og det er lett å forstå hvor vanskelig det må ha vært å faktisk befinne seg i situasjonen.

True crime er en sjanger som lett kan bli i overkant grufull. Og det er vanligvis bildene som er verst. Det klarer Jensen og Case å unngå i denne boka. Illustrasjonene til Case er nøkterne og uten farger. Jensen gjør samtidig en glimrende jobb med å balansere mord & mysterier med mer menneskelige elementer. Resultatet er litt som en snill utgave av True Detective. Drapene, etterforskningen og drapsmannen selv er naturligvis viktige, men det er Tom Jensen – en ganske alminnelig familiefar – som er bokas hjerte. Det hever boka noen hakk, samtidig som true crime føles litt mindre som en guilty pleasure.

Konklusjon: True crime funker like bra i bokform som på Netflix. Moralsk relativisme er tullete.

Publisert i omtale | Merket med , , , , , , , | 4 kommentarer

Julistatistikk

Juli har vært nok en strålende lesemåned. Jeg har fått lest mye, og kvaliteten har vært ganske bra: middelmådig på det verste og strålende på det beste. Ved utgangen av måneden lå jeg 28 bøker foran skjema på Goodreads, men etter en knapp uke av august har jeg faktisk fullført årets leseutfordring. Nå er det lesemål og List Challenges som gjelder.

Bøkene jeg leste:

  • Victoria Schwab – Our Dark Duet
  • Tarald Stein – Framandkar
  • Felix Gilman – The Rise of Ransom City
  • M-E Girard – Girl Mans Up
  • Audrey Coulthurst – Of Fire and Stars
  • Jen Wilde – Queens of Geek
  • Sarah Kuhn – Heroine Worship
  • Marjorie Liu & Sana Takeda – Monstress Vol. 2: The Blood
  • Seanan McGuire – Down Among the Sticks and Bones
  • William March – The Bad Seed
  • April Daniels – Sovereign
  • Jeffrey Ford – A Natural History of Hell

Sjanger:

Fem fantasy, én sci-fi, én horror, én diktsamling, én tegneserie, én novellesamling, to øvrige romaner. Tolv bøker i alt.

Kjønn:

Syv damer + ett kvinnelig samarbeid, fire menn. Mannsandelen holder seg stabil på midten av 20-tallet. Etter juli ligger den ganske nøyaktig på 25%.

Oppsummering av måneden:

Our Dark Duet var gjennomført bra, som jeg i grunnen synes om alt Schwab skriver, men noe svakere enn den første boka i serien. Jeg elsker monster-narrativer, kanskje spesielt når det er Schwab som skriver dem, men her ble det rett og slett litt for mange YA-klisjeer for min del.

Framandkar av Tarald Stein har vært på leselista mi siden 2009, og jeg hadde høye forventninger. Det viste seg å være litt uheldig. Framandkar er en veldig gjennomarbeidet diktsamling – den er lavmælt og kortfattet, og kjønnstematikken er både viktig, interessant og godt skildret. Boka fungerte likevel ikke optimalt for meg. Diktene er svært korte og kan leses hver for seg, men de henger også sammen i det som kanskje kan beskrives som et løst narrativ. Jeg foretrekker diktsamlinger som enten består av korte, språkmaterialistiske dikt eller av sammenhengende narrativer.

Felix Gilmans The Rise of Ransom City er oppfølgeren til The Half-Made World, men den kan også leses som en enkeltstående roman. Boka består av de fiktive memoarene til oppfinneren og bedrageren Harry Riggs. Han har en egen evne til å havne midt i alle mulige slags viktige begivenheter, og vi får blant annet møte igjen John Creedmoor og Dr. Alverhuysen. Plottet er mer springende enn i forgjengeren, men det er likevel fint med et gjensyn med dette universet.

Girl Mans Up var månedens overraskelse. Jeg hadde ingen forventninger i det hele tatt, men endte opp med å lese nesten hele boka i ett strekk. Ganske enkelt en av de bedre YA-romanene med LHBTQ-tematikk jeg har lest. Jeg skal definitivt følge med på eventuelle fremtidige romaner fra Girard.

Of Fire and Stars er også en YA-roman med LHBTQ-tematikk, men i fantasyform. Prinsesse Dennaleia blir sendt til et fremmed kongerike for å gifte seg med tronarvingen. Hun havner i en krevende politisk situasjon med masse intriger og skandaler. Og så presterer hun å forelske seg i søsteren til forloveden sin. Det fører naturligvis til masse forviklinger. Boka er på ingen måte stor litteratur, men den er veldig søt og underholdende. Jeg hadde sikkert elsket den som fjortis.

Queens of Geek minnet meg om Ready Player One, bare med det unntak at jeg ikke hatet den. Mens RPO er rettet mot femten år gamle gutter på reddit, er Queens of Geek rettet mot femten år gamle jenter på tumblr. Jeg tilhører ikke noen av målgruppene, men befinner meg i alle fall nærmere sistnevnte. Queens of Geek har dessuten et slags plott gjemt blant alle popkulturreferansene.

Heroine Worship er oppfølgeren til Heroine Worship, og Kuhn fortsetter superhelt-moroa på overbevisende vis. Denne gangen er demonbekjempelsen kombinert med bryllupsforberedelser, og resultatet føles som en Buffy- / Say Yes to the Dress-hybrid. #guiltypleasure

Monstress fortsetter å være fantastisk. Obligatorisk for alle som liker monstre, katter og/eller sterke kvinner. En av de beste tegneseriene Image utgir for øyeblikket.

Down Among the Sticks and Bones av Seanan McGuire var månedens beste. Boka er en oppfølger til Every Heart a Doorway, men kan leses som en enkeltstående fortelling. Den har alt en jente kan ønske seg: portalfantasy, gotisk horror, monstre, homorelatert innhold. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å vente på neste bok.

The Bad Seed av William March er kanskje best kjent på grunn av filmatiseringen fra 1956. Mord & mysterier er veldig ålreit en gang i blant, spesielt når det handler om sosiopater. Her er sosiopaten en åtte år gammel jente. Det betyr at historien er litt tammere enn den kanskje ellers ville vært, men den er også mer forstyrrende. Det mest interessante er likevel ikke barnet, men bakgrunnshistorien til moren. Jeg tror boka hadde vært sterkere om den fikk mer oppmerksomhet, eller om mer ble overlatt til fantasien, selv om jeg forstår hvorfor historien er strukturert som den er.

April Daniels’ Sovereign er nok en oppfølger. Vi fortsetter å følge Danny Tozer, som ble introdusert i Dreadnought. Jeg synes denne er bedre enn forgjengeren, selv om det fortsatt er noen problemer her. Klisjeene og stereotypene kunne med fordel vært tonet ned, men kombinasjonen av fluff og angst er spot on.

A Natural History of Hell av Jeffrey Ford var månedens mest ujevne. Ford er innom mange ulike sjangre, men de fleste novellene har elementer av horror – kanskje fordi døden og livet etterpå er gjennomgående motiver. Noen av novellene var bunnsolide – forstyrrende og rørende – mens enkelte andre var direkte kjedelige. De beste var imidlertid bra nok til at jeg får lyst til å lese mer av Ford.

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (12 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (5 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (6 av 5)
  4. 10 homoerotikk (17 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (2 av 10)
  6. 8 horror (7 av 8)
  7. 5 steampunk (6 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (2 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (1 av 2)

Åtte kryss på tolv bøker. Det er jeg godt fornøyd med, selv om kryssene stort sett har kommet i kategorier jeg allerede er ferdig med. Jeg har fullført nok en kategori, og det virker veldig overkommelig å klare 100% måloppnåelse.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

Game of Thrones?

August:

De siste ukene før semesterstart. Hvis ånden kommer over meg, kommer jeg til å begynne med pensumlesing. Men antakeligvis blir det krim, zombier og sci-fi.

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , , , , , , , , | 12 kommentarer

Junistatistikk

Til tross for, eller kanskje på grunn av, eksamensmas har juni vært en strålende lesemåned. Kvanititetsmessig er jeg nesten tilbake på aprilnivå, og kvaliteten har heller ikke vært dårlig. Etter halve 2017 har jeg allerede lest 56 bøker – nesten like mange som jeg leste i hele 2014. I tillegg ligger jeg hele 22 bøker foran skjema på Goodreads.

Bøkene jeg leste:

Sjanger:

Tre sci-fi/fantasy (steampunk), tre sakprosa, to horror, to tegneserier, én øvrig roman. Elleve bøker i alt.

Kjønn:

Ni damer + et kvinnelig samarbeid, én mann. Mannsandelen har gått litt tilbake igjen, og ligger på 23,21%.

Oppsummering av måneden:

Hammers on Bone var en sjarmerende horror-kortroman. Khaw blander Cthulhu-mytologien til H. P. Lovecraft med hardkokt krim/noir. Det fungerer overraskende bra. Khaw er dessuten mindre rasistisk og misogynistisk enn Lovecraft, og det er alltid hyggelig.

Monstress av Marjorie Liu og Sana Takeda var jeg godt kjent med fra før, men i mer fragmentert form. Tegneserier bør absolutt (gjen)leses i hefteform, og ikke bare i enkeltutgaver. Liu skriver godt og Takeda er en av de beste illustratørene jeg vet om (Fiona Staples er kanskje den eneste jeg liker bedre). Her er fantasy, steampunk, monstre og i det hele tatt alt som er bra. Bonuspoeng for katten.

The Empathy Exams var månedens nest beste bok. Leslie Jamison er både empatisk, morsom og en fantastisk dyktig skribent. Dette er en av de jevneste essaysamlingene jeg har lest, og jeg tror jeg lærte noe nytt av hvert eneste essay. Boka burde nesten vært pensum for helesepersonell, og er essensielt lesestoff for alle som liker litterær sakprosa.

Dorothy Strachey skrev bare én roman: Olivia. Den ble publisert anonymt, og er dedisert til Virginia Woolf. Den omhandler en ung jentes seksuelle (og romantiske?) oppvåkning på en kostskole i Frankrike. Boka er dermed full av intriger og ulovlig kjærlighet, og er gøy nesten på samme måte som Carmilla er det.

Alison Bechdels The Essential Dykes to Watch Out For burde jeg egentlig ha lest for lenge siden. Fun Home av samme forfatter befinner seg i alle fall veldig høyt opp på lista over favorittbøkene mine. Tittelen forteller egentlig alt man trenger å vite om boka: Den er en samling av de viktigste stripene i tegneserien med samme navn. Bra, bra greier, men jeg vil tippe det er en fordel å være interessert i akademia, feminisme og/eller skeivt innhold.

Smoke Gets in Your Eyes: And Other Lessons from the Crematory handler om døden. Nærmere bestemt om forfatterens forhold til den. Størstedelen av memoarene tar for seg tiden hun jobbet på et krematorium og om menneskene (og likene) hun møtte der, men Doughty skriver også om barndommen og om en livslang fascinasjon for døden, lik og begravelsesritualer. Morbid og fascinerende, og langt morsommere enn jeg trodde en bok om døden kunne være.

Hangsaman var månedens beste. Shirley Jackson ble inspirert av forsvinningen av Paula Jean Welden, men Hangsaman er mye mer enn en standard psykologisk thriller. Hun kombinerer bildungsromansjangeren med sin egen helt spesielle form for horror. Jeg klarer aldri helt å sette fingeren på hva som er så forstyrrende med bøkene til Shirley Jackson, men det er alltid noe som føles feil. Karakterene føles ikke som normale mennesker, men har nesten en «uncanny valley»-effekt. Nicholas Rombes skriver:

Reading Hangsaman is like entering a dark labyrinth, only to discover that you have always been it, and that the novel has merely awakened you to this fact, something you have tried all your life to forget.

Akkurat sånn føles Hangsaman (og alt jeg ellers har lest av Jackson).

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (12 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (4 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (5 av 5)
  4. 10 homoerotikk (14 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (2 av 10)
  6. 8 horror (5 av 8)
  7. 5 steampunk (5 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (2 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (1 av 2)

Tolv kryss på elleve bøker. Og tre nye fullførte kategorier. Det er mer enn godkjent.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

  • Hjemmeeksamen.
  • Sett den nyeste sesongen av OitNB.
  • Sett den nyeste sesongen av House of Cards. Claire

Juli:

Ferie! Jeg skal lese alle bøkene i hele verden. Eller i alle fall en håndfull av dem. Sci-fi for alle penga? Virginia Woolfs samlede verker? Moby Dick? Alt er mulig!

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , , , | 8 kommentarer

Steampunk-extravaganza

Et av lesemålene mine i 2017 er å lese fem steampunk-bøker. Til tross for at jeg leser veldig mye fantasy og sci-fi, representerer denne undersjangeren så og si terra incognita for meg. Jeg liker steampunk-estetikken (eller kanskje heller whalepunk-estetikken) i Dishonored, men det er omtrent så langt forkunnskapene mine rekker. Da hjelper det litt å faktisk lese noen bøker som passer inn i sjangeren.

Cherie Priest – Boneshaker

16702567Cherie Priest er et navn som dukker opp over alt dersom man leser en SFF-blogg (eller femten), men jeg hadde ikke lest noe av henne før. Bøkene i Clockwork Century Universe– serien er kanskje det hun er best kjent for, og det ser ut til å være av god grunn. Boneshaker er på mange måter nært beslektet med Karen Memory, som jeg leste tidligere i år. Boka er satt til (en alternativ utgave av) Seattle, og gullrushet på 1890-tallet danner det historiske bakteppet.

Briar Wilkes pleide å være gift med den briljante oppfinneren Levitivus Blue. Leviticus tenker at gullrushet sikkert er en god mulighet til å bli rik, og konstruerer en gullgravemaskin som kan brukes året rundt. Fint i teorien, men når vidunderet skal testes går alt til helvete. Maskinen ødelegger store deler av byen og i tillegg fører den til at en mystisk og svært dødelig gass stiger opp fra bakken. Det viser seg imidlertid at de som blir drept av gassen slett ikke forblir døde.

Vi møter Briar og sønnen Ezekiel seksten år etter den katastrofale ulykken. Leviticus er ute av bildet og Zeke har blitt tenåring. Folk har evakuert Seattle og bygget en enorm mur i et forsøk på å forhindre at giftgassen sprer seg. Briar Wilkes er forhatt av de fleste og strever med å få endene til å møtes. Sønnen stiller spørsmål – fremfor alt om faren, men Briar orker ikke å snakke om eksmannen. Det eneste hun vil si er at han var gal og at han uansett er død. Zeke er skeptisk og bestemmer seg for å finne svar og, dersom det er mulig, å renvaske faren. Han finner ut at det fremdeles bor folk innenfor muren og bestemmer seg for å oppsøke foreldrenes gamle hus. En trenger ikke være spesielt genial for å skjønne at ting ikke går etter planen. Moren ender opp med å iverksette en redningsaksjon, men hun og sønnen må hanskes med både zombier, småkriminelle opportunister og den gale vitenskapsmannen Dr. Minnericht.

Cherie Priest gir meg det jeg helst vil ha fra steampunk: masse, masse moro. Innslaget av zombier fungerer veldig bra, og steampunkelementene er også solide. Luftskip? Ja! Dampdrevne våpen? Ja! Korsetter? Ja! Karaktergalleriet er både variert og troverdig, heltene er heroiske og skurkene er onde. Det er likevel selve forholdet mellom Briar og Zeke som er det viktigste her. Briar drives av kjærlighet til sønnen, og Zeke gjør alt han kan for å komme seg tilbake til moren. Ved siden av å fryde meg over selve steampunk-eventyret, endte jeg opp med å bry meg om karakterene. Sånt er nødvendig i den mørke og jævlige undergrunnsverdenen under Seattle. Slutten ble en skikkelig nedtur, men bare fordi jeg vil ha mer.

Nisi Shawl – Everfair

26114130Everfair kunne knapt vært mer forskjellig fra Boneshaker. Boken tar utgangspunkt i faktiske hendelser, og handler om Fristaten Kongo under belgiske kong Leopold II, og om de grusomhetene som ble begått mot lokalbefolkningen der. Boka stiller spørsmålet hva om? Hva om den britiske reformbevegelsen Fabian Society, amerikanske misjonærer, kinesiske ingeniører og medlemmer av lokalbefolkningen hadde samarbeidet om å etablere en stat etter modell av Liberia?

Shawl skildrer hendelsene som leder opp til etableringen av den nye staten Everfair, selve etableringen, og statens spede barndomsår. Boka følger et utvalg sentrale figurer over lang tid (omkring 30 år), og faktiske historiske hendelser står hele tiden sentralt. Resultatet er en ambisøs generasjonsroman som utforsker store spørsmål: frihet, demokrati, rasisme. Litt liv, død og kjærlighet har det også blitt plass til.

Everfair fremstår som en veldig original steampunk-bok. Shawl dropper actionpreget steampunk-moro til fordel for dypdykk i viktige historiske og politiske spørsmål. Mye steampunk er på sett og vis ganske konservativ i den forstand at den ikke utfordrer britisk eller europeisk imperialisme og kolonialisme. Det gjør Shawl. Jeg har enorm respekt for prosjektet hennes, og ville så gjerne elske boka. Men jeg fikk det aldri helt til. Selv om Shawl beskriver en periode på flere tiår, er boka under 400 sider. Hun blir nødt til å utelate masse, og jeg ender opp med en hel haug av spørsmål. Og ikke spørsmål av den typen som gjør leseopplevelsen bedre. Jeg opplevde boka som veldig fragmentarisk, og tenkte egentlig at Shawl burde ha skrevet dobbelt så langt. Nisi Shawl er en svært anerkjent novelleforfatter, men novelleteknikk fungerer ikke automatisk bra på en roman.

Det betyr likevel ikke at jeg mislikte boka. Karakterene er solide, og Shawl har konstruert et helt menasjeri av fascinerende, kompliserte kvinner. I andre settinger – i noveller – hadde jeg for eksempel elsket å lese om Lisette Toutourniers spioneventyr eller om dronning Josinas trolldomskunster. Tematikken er viktig, og språkføringen er strålende. Kanskje krever boka bare en mer tålmodig leser som er villig til å gjøre en større del av jobben selv.

Felix Gilman – The Half-Made World

8198773Med Gilmans bok er vi tilbake til den steampunkvarianten jeg etter alt å dømme liker best: weird west. I The Half-Made World smeltes steampunkestetikk og industri sammen med merkelige, mytiske krefter. Resultatet er en fest å lese!

Gilman bruker elementer fra westernsjangeren, men vender og vrir på dem til de knapt er gjenkjennelige. Handlingen er satt til en fiktiv utgave av USA, og vi kastes rett inn i en langvarig borgerkrig. På den ene siden er The Line – en teknologisk, diktatorisk organisasjon som mest av alt minner om regimet i Orwells Nineteen Eighty-Four. På den andre siden finner vi The Gun – en slags demonkult. Den sentrale konflikten i boka er altså ikke småtterier: orden kontra kaos, men begge sider er komplekse og interessante. Her er ingen egentlige skurker eller helter, alt har nyanser av grått.

Historien skildres gjennom tre karakterer: Linjemannen Lowry, revolvermannen Creedmoor og Dr. Lyvset Alverhuysen. Lyvset, eller Liv, er det nærmeste boka kommer en heltinne. Hun er psykiater og reiser vestover for å forske på, og forhåpentligvis kurere, de psykologiske skadene The Line påfører ofrene sine. Reisens mål er sykehuset The House of Dolorous. Etter hvert viser det seg at House of Dolorous befinner seg i begivenhetenes sentrum. En av pasientene er en gammel general som skal ha kunnskap som kan brukes til å ende borgerkrigen en gang for alle.

Både Lowry og Creedmoor er interessert i å kidnappe generalen, men det er Creedmoor og The Gun som er førstemann til mølla. Resten av historien er en katt-og-mus-lek som fører alle de sentrale karakterene stadig lengre vest. Det ville vesten er virkelig vill, og på den lange reisen møter karakterene alle mulige slags merkverdige, overnaturlige utfordringer.

Stemningen i The Half-Made World ligner ikke på noe annet jeg har lest. Historien har innslag av så forskjellige ting som Nineteen Eighty-Four, Deadwood, The Dark Tower og god gammeldags gotisk horror. Narrativet er på sett og vis av road trip-typen, og de ulike karakterene gjennomfører flere strabasiøse reiser frem og tilbake i det bleke landskapet. Resultatet er en langsom og stillferdig bok, men heseblesende actionsekvenser er åpenbart ikke nødvendig for at steampunk skal fungere – dette er den beste av steampunk-bøkene jeg har lest.

Publisert i omtale | Merket med , , , | 13 kommentarer