Månedsstatistikk: januar 2018

Nytt år, nye muligheter. Og dette året har begynt forholdsvis bra. Jeg har lest masse, og flere av bøkene var veldig bra. Det er også ganske fint at jeg allerede nå ligger ca. en måned på forskudd i årets leseutfordring på Goodreads. Det kommer sikkert godt med når leveringsfristen for masteroppgaven begynner å nærme seg!

Bøkene jeg leste:

• Paal Maage Elstad – Lysmøkk
• Nora Sakavic – The Foxhole Court
• Mari Tveita Stagrim – Det jeg leter etter, finnes ikke her
• Kristin Berget – og når det blir lyst blir det helt fantastisk
• Tana French – The Trespasser
• Erling Sandmo – Uhyrlig: Sjømønstre i kart og litteratur 1491-1895
• Atticka Locke – Bluebird, bluebird
• Mona Høvrig – Venterommet i Atlanteren
• Runa Fjellanger – På motorveiene
• Seanan McGuire – Beneath the Sugar Sky
• Niviaq Korneliussen – HOMO sapienne
• Lene Ask – Hitler, Jesus og farfar
• Margaret Atwood – In Other Worlds: SF and the Human Imagination

Sjanger:

To diktsamlinger, to sakprosa, to krim, én fantasy, én tegneserie, fem øvrige romaner. Meg på mitt mest varierte.

Kjønn:

To menn, elleve damer. Mannsandelen ligger på 15,38%. Det er litt høyere enn etter januar 2017, men veldig godkjent. Jeg regner uansett med at den vil stige en del i år også.

Oppsummering av måneden:

Lysmøkk av Paal Maage Elstad var ujevn, men god på sitt beste. Noen av tekstene ga meg assosiasjoner til Tor Ulven – spesielt i valg av motiver. Elstad bruker referanser til litteratur, kunst og musikk i mange diktene, og jeg synes de sterkeste diktene er å finne i denne gruppen:

Tjuesyvende juni: Coltrane, eller niseskrik i regnet. Jeg faller inn og ut av dråper – som en uerfaren bankeånd som ikke forstår hvordan den skal finne feste.

The Foxhole Court av Nora Sakavic var månedens klart dårligste. YA om et ungt idrettstalent som må velge om han skal satse på idretten eller om han skal fortsette å flykte fra fortiden sin. Med kriminelle foreldre(?), hemmelig fortid, kjærleik og forviklingar er historien dramatisk så det holder, men det hele er så urealistisk at underholdningsverdien nesten forsvinner.

Jeg hadde veldig lyst til å elske Mari Tveita Stagrims kortroman, men dessverre synes jeg at Det jeg leter ikke, finnes ikke her hadde noen vesentlige mangler. Både språket og strukturen var solid, og skildringene av vennskap mellom tenåringsjenter var til tider strålende, men selve handlingen var dramatisk og dyster på en måte som minnet meg om novellene jeg skrev på ungdomsskolen.

og når det blir lyst blir det helt fantastisk av Kristin Berget er blant de beste bøkene jeg leste i januar. Jeg elsker tydeligvis dystopiske diktsamlinger på norsk. Miljøet som skildres i diktene er mørkt og jævlig, men innimellom kommer noen lysglimt som minner oss på at det finnes skjønnhet også i mørket.

Jeg vil gjerne si at det er enkelt
å elske noe skrøpelig

Med The Trespasser fortsetter Tana French å skrive kjempesolid, kjempeunderholdende krim. French skifter forteller mellom hver bok, og dette var kanskje min favorittforteller til nå. Eller i alle fall blant de to beste. Nå må French bare skrive flere bøker, sånn at jeg ikke får abstinenser.

Uhyrlig av Erling Sandmo er en kort og fornøyelig liten sakprosabok. Sandmo presenterer et utvalg sjømonstre fra kart og litteratur, og det er fascinerende å lese om tidligere menneskers forestillinger og frykter. Jeg kunne ønsket meg en slags overgripende fortelling som gjorde rede for hva slags funksjoner monstrene tjente i sin tid, men boka er uansett fin. Den eller de som har utformet boka fortjener også honnør. Selve bokutforminga er i grunnen verdt inngangspengene alene.

Bluebird, bluebird av Attica Locke er også et eksempel på veldig solid krim. Handlingen er satt til et tettsted i Texas. Stedet er preget av fattigdom og rasisme, og når en svart advokat fra Chicago og en lokal hvit kvinne blir drept er det ikke så overraskende at gamle sår rives opp. Selve drapsmysteriet er interessant nok i seg selv, men Locke bruker historien til å kommentere Black Lives Matter-bevegelsen og  fattigdom og rasisme i USA anno 2017. Det er vel så interessant – og selvsagt også viktig. Jeg leser gjerne flere bøker av Locke i fremtiden.

Venterommet i Atlanteren av Mona Høvring var fullstendig ukjent for meg fra før, og jeg fatter ikke hvorfor. Høvring skriver om kjærlighet (mellom to kvinner) og om løsrivelse, og hun skriver som en gudinne. Både historien og prosaen er minimalistisk og sylskarp, og etter å ha lest siste side ville jeg bare her mer, mer, mer. Høvring får dessuten bonuspoeng for bruken av radikalt bokmål. Den beste boka jeg leste i januar!

På motorveiene av Runa Fjellanger er også en kjærlighetsfortelling mellom to kvinner. Anna og Ida drar på bilferie gjennom Europa, og Fjellanger skildrer forskjellige små øyeblikk og episoder på reisen deres. Reisen til de to jentene sammenstilles med en bilferie Anna var på sammen med foreldrene da hun var liten. Parallellene er et fint litterært grep som utvider historien, samtidig som den gir oss større innblikk i Annas atferd og tanker. Fjellanger skriver godt, og ikke minst veldig realistisk. Selv om skildringene er ganske detaljknappe føles Anna og Ida føles som fullstendige personer med rike indre liv. Forholdet mellom de to føles også virkelig – om enn vanskelig. Fjellanger klarer dessuten å inkludere skildringer av sex som ikke er kleine eller malplasserte. Det skader for så vidt heller ikke at jeg elsker road trip-fortellinger.

Beneath the Sugar Sky er den tredje boka i Seanan McGuires Wayward Children-serie. Det er alltid forfriskende med portalfantasy som ikke har rasistiske eller sexistiske undertoner, men denne er ikke like sterk som de to foregående bøkene i serien. Hovedproblemet for meg var imidlertid verdenen mesteparten av handlingen foregår i. Historien er satt til et slags forskrudd Candyland, og det hele ble rett og slett litt for… sukkersøtt for meg. I tillegg hopper denne boken mellom verdener i større grad enn de to foregående, noe jeg rett og slett opplevde som litt masete. Jeg synes McGuire gjør en bedre jobb når hun fordyper seg i én verden av gangen.

HOMO sapienne av Niviaq Korneliussen leste jeg på anbefaling av Ingalill. Og heldigvis ble jeg ikke skuffet. Boka tar opp identitetsproblematikk av ulike slag – først og fremst knyttet til kjønn og seksualitet, men også knyttet til etnisitet og nasjonalitet. Hva vil det egentlig si å være skeiv grønlender? Overbevisende og veldig bra! Jeg skal definitivt lese eventuelle fremtidige bøker av Korneliussen.

Hitler, Jesus og farfar av Lene Ask er en selvbiografisk tegneserieroman om å vokse opp i et kristent samfunn, om tro og tvil, og om å lete etter svar om sin egen familie. For hva gjør du egentlig når du finner ut at farfaren din var en tysk soldat? Boka er kort, og tilsynelatende svært enkel, men Asks fortelling rommer svært mange lag. Et must for alle som er interesserte i norskspråklige tegneserier.

Margarets Atwoods In Other Worlds er en samling essays og bokomtaler som på ulike vis omhandler Atwoods forhold til SF (speculative fiction eller science fiction – avhengig av hvem du spør). Interessante greier – spesielt dersom man, som meg, er fan både av Atwood og av SF. Det er også fint med en utdyping av hva Atwood egentlig mener om science fiction. Dreier det seg kun om «talking squids in outer space», eller hva?

Foreløpig måloppnåelse:

1. 18 sakprosa (3 av 18)
2. 10 diktsamlinger (2 av 10)
3. 10 novellesamlinger (0 av 10)
4. 12 western/weird west (0 av 10)
5. 10 bøker om eller fra antikken (0 av 10)
6. 12 norsk på norsk (7 av 12)
7. 7 Harry Potter (0 av 7)
8. 5 Margaret Atwood (1 av 5)
9. 3 Virginia Woolf (0 av 3)
10. 3 Helen Oyeyemi (0 av 3)

Tretten kryss på tretten bøker. Det virker som en grei start på året.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

Rusla rundt i skogen. Sett superheltserier på Netflix.

Februar:

Forhåpentligvis mindre prokrastinering, og dermed også mindre rekreasjonell lesing. Men jeg må lese en biosirkelbok. Og så vil jeg kanskje begynne å gjenlese Harry Potter.

Reklame

Lesemål 2018

Etter to år med lesemål viser det seg at strukturert lesing faktisk fungerer for meg. Jeg fortsetter derfor med mål også i år. Som i 2016 og 2017 går jeg for en blanding av rene moromål og danningsmål. Det gjør strukturen litt mindre kjip og tvangspreget.

I løpet av 2018 skal jeg (gjen)lese:

1. 18 sakprosa
2. 10 diktsamlinger
3. 10 novellesamlinger
4. 12 western/weird west
5. 10 bøker om eller fra antikken
6. 12 norsk på norsk
7. Harry Potter-serien
8. 5 Margaret Atwood
9. 3 Virginia Woolf
10. 3 Helen Oyeyemi

De tre første målene er danningsalibiet mitt. Jeg elsker både noveller og dikt, men det er ofte enklere å ta fatt på en roman. Sakprosamålet bør være grei skuring: I 2017 leste jeg 22 sakprosabøker. Det er likevel ikke feil med en påminning om at skjønnlitteratur ikke er alt her i verden.

Westernmålet skal minne meg på at jeg faktisk liker westernsjangeren skikkelig godt. Men likevel leser jeg sjelden westernbøker. Jeg har eksempelvis aldri lest noe av Annie Proulx. Pinlig! Ideelt sett ender jeg opp med å lese 50/50 ren western og weird west – så blir det plass til både realisme og det fantastiske.

Antikk-målet er egentlig bare en unnskyldning for å gjenlese Homer. Men jeg synes også at antikken er en fascinerende periode. Alt er lov, forutsatt at det er skrevet i antikken eller handler om antikken på et eller annet vis. Skjønnlitteratur, sakprosa, epos, romaner, whatever.

Norsk på norsk-målet skal minne meg på at jeg etter planen skal bli norsklærer. Og jeg tror det forutsetter at man leser norske bøker en gang i blant. Jeg er ganske god på litteraturhistorie, men ikke spesielt bevandra i norsk samtidslitteratur. Det er bare flaut.

I fjor leste jeg Narnia-bøkene på nytt, så da virker det logisk å fortsette med Harry Potter i år. Det begynner å bli noen år siden sist. Jeg leser riktignok en del fanfic, men det blir ikke helt det samme.

Atwood, Woolf og Oyeyemi er alle damer jeg liker, men som jeg har lest for lite av. Målene skal rette opp i det.

Hvis jeg skal lykkes med 100% måloppnåelse i 2018, trenger jeg 90 kryss. I fjor endte jeg på 98. Jeg går derfor ut fra at dette ikke er helt urealistisk, men håper på mange dobbeltkryss.

Årets List Challenge-liste skal gjøre kryssinga litt enklere.

Leseåret 2017: en oppsummering

2017 er over, noe som betyr at det er på tide å gjøre opp regnskap. Etter to år med lesemål, biosirkeldeltakelse, lister og andre tvangsaktiviteter viser det seg at jeg er overraskende flink til å lese strukturert. Jeg knuste nådde målet om å lese 70 bøker, jeg deltok i seks av seks biosirkelrunder i fjor, og jeg rakk å lese alle 60 bøkene på List Challenges-listen min. I tillegg gikk 100% måloppnåelse veldig greit (selv om det sikkert skyldes pinglemål).

I 2017 leste jeg 114 bøker av 94 forskjellige forfattere. Flest bøker leste jeg av Tana French – fem til sammen. På andreplass finner vi Lila Bowen med tre bøker. I tillegg er hele tretten forfattere/forfattersamarbeid representert med to bøker hver (April Daniels, Becky Chambers, Felix Gilman, Foz Meadows, Fran Wilde, Marjorie Liu & Sana Takeda, Octavia E. Butler, Ray Bradbury, Sarah Kuhn, Shirley Jackson, Ursula K. Le Guin, Victoria/V. E. Schwab, Seanan McGuire/Mira Grant. Bøkene hadde et gjennomsnittlig sidetall på 297, og ble publisert mellom 1818 og 2017. De fleste ble utgitt etter år 2000.

Sjanger:

Hvis jeg deler inn sjangrene etter format ser statistikken slik ut:

• 5 diktsamlinger
• 3 kortromaner
• 10 novellesamlinger
• 69 romaner
• 19 sakprosa
• 8 tegneserier

Sortert etter innhold blir sjangerstatistikken slik:

• 4 diktsamlinger
• 36 fantasy
• 10 horror
• 6 krim
• 22 sakprosa
• 17 sci-fi
• 19 øvrig / literary fiction

Misforholdet mellom enkelte av kategoriene i sektordiagrammene (dikt og sakprosa) skyldes en håndfull bøker som tilhørte flere sjanger eller hybridsjangre. Jeg har f.eks. lest sakprosa både i dikt- og tegneserieform. Sjangerstatistikken byr ikke på noen overraskelser for min del, og variasjonen er for så vidt grei. Fantasyandelen er riktignok høy, men det lever jeg greit med. I 2018 vil jeg lese flere dikt, men ellers er jeg fornøyd med tallene.

Kjønn:

Kjønnsmessig fordelte de 94 forfatterne seg slik:

• 56 kvinner
• 35 menn
• 2 transpersoner*
• 1 samarbeidsprosjekt mellom folk av ulikt kjønn**

Bøkene fordelte seg slik:

• 71 bøker ble skrevet av kvinner
• 38 bøker ble skrevet av menn
• 3 bøker ble skrevet av transpersoner
• 1 bok ble skrevet av flere personer med ulikt kjønn

Mannsandelen holdt seg lenge rundt 25%, men endte opp med å stige litt mot slutten av året. Jeg er uansett godt fornøyd med tallene, men i 2018 vil jeg gjerne lese flere bøker av transpersoner. Kvinnedominansen håper jeg forblir uendret.

*I denne kategoriene regner jeg kun personer som ikke identifiserer seg som mann eller kvinne. Transkjønnede personer plasserer jeg i de øvrige kategoriene.

**Samarbeidsprosjekter der alle involverte tilhører samme kjønn plasserer jeg i en av de øvrige kategoriene.

Diversitet:

I 2017 har jeg også fulgt med på hvor stort mangfold det er i bøkene jeg leser. Jeg har ført statistikk over to ting: (1) hvor stor andel av forfatterne som er hvite og (2) hvor stor andel av bøkene som har LHBTQ-innhold.

Tallene er ikke spesielt imponerende. Over 80 prosent hvite forfattere er pinlig dårlig, og åpenbart et område jeg kan og bør forbedre meg på. Omtrent en tredjedel av bøkene hadde LHBTQ-relatert innhold i større eller mindre grad. Det er jeg bedre fornøyd med. Tallene skyldes delvis at jeg hadde et homorelatert lesemål i år, men jeg leser tydeligvis ganske mange skeive bøker uansett. Men det er rom for forbedringspotensiale her også. Flesteparten av bøkene i denne kategorien faller inn under L eller H i bokstavsuppa. I 2018 vil jeg lese flere bøker som faller inn under de andre bokstavene også – spesielt under T.

Måloppnåelse:

1. 12 sakprosa (22 av 12)
2. 5 diktsamlinger (5 av 5)
3. 5 novellesamlinger (8 av 5)
4. 10 homoerotikk (23 av 10)
5. 10 klassisk sci-fi (10 av 10)
6. 8 horror (13 av 8)
7. 5 steampunk (6 av 5)
8. 7 Narnia (7 av 7)
9. 2 Shirley Jackson (2 av 2)
10. 2 Ursula K. Le Guin (2 av 2)

148,5% måloppnåelse! Planen var å oppnå (minst) 66 kryss, og jeg endte på 98. Ingen av målene var veldig vanskelige, men sci-fi-målet var mer tvangspreget enn jeg ville ha tippet på forhånd. Misogynistisk sci-fi fra 50-tallet er ganske kjipt, viser det seg. Ellers har året vært lite preget av tvangslesing eller kryssfeber. Jeg har lest strukturert og fått tid til å lese både kryssgivende bøker og rene morobøker hver eneste måned. Det fungerte bedre enn å sprenglese kryssgivende bøker i desember – sånn som jeg gjorde i 2016. Planen må bli å være like strukturert i 2018!

Årets ti beste bøker*** (og de tre dårligste):

• James Baldwin – Giovanni’s Room
• Joe Hill – Horns
• Shirley Jackson – Hangsaman
• Ken Liu – The Paper Menagerie and Other Stories
• Seanan McGuire – Down Among the Sticks and Bones
• Qiu Miaojin – Last Words from Montmartre
• Mary Shelley – Frankenstein
• Steven Sherrill – The Minotaur Takes a Cigarette Break
• Jesmyn Ward – Sing, Unburied, Sing
• Virginia Woolf – Orlando

Noen av disse hadde jeg svært høye forventninger til (Giovanni’s Room, Frankenstein, Orlando), mens flere var positive overraskelser. Det gjelder spesielt Horns, Last Words from Montmartre og The Minotaur Takes a Cigarette Break. Alle var bøker jeg har hatt lyst til å lese ganske lenge, men jeg hadde ikke regnet med at de skulle bli nye favoritter. Lista er likevel ikke spesielt overraskende. Et par av favorittforfatterne mine har fått plass (Baldwin og Jackson), og tematisk og innholdsmessig er bøkene veldig forutsigbare: gotisk horror og sørstatsgotikk, monstre, skeiv tematikk. Jeg har tydeligvis funnet mine nisjer i litteraturens verden.

I motsatt ende av skalaen finner vi følgende bøker:

• L. Frank Baum – The Wonderful Wizard of Oz
• Robert A. Heinlein – Stranger in a Strange Land
• Jen Wilde – Queens of Geek

Heinleins bok var helt elendig – og overtar tittelen som den dårligste boka jeg har lest. De to andre bøkene var middelmådige og ganske skuffende. Rett og slett litt kjedelige. Når det er sagt, var de dårligste bøkene jeg leste i 2017 ikke fullt så dårlige som de dårligste bøkene jeg leste i 2016. Med unntak av Stranger in a Strange Land har det altså skjedd en slags forbedring her. Og det er jo fint.

*** Urangert, og med én bok per forfatter.

Mari leser biografier #8: Space Oddity

Det siste temaet i biografisirkelen i år er «hårete». Jeg kunne lest om hår-metall-folk, om skjeggete damer eller om apekatter, men i stedet har jeg lest om Sally Ride – den første amerikanske kvinnen i verdensrommet. Ride er ikke først og fremst kjent for håret, men kvinnelig åttitallshår passer definitivt inn i kategorien.

Sally Kristen Ride ble født i Los Angeles i 1951. I løpet av ungdommen ble det klart at hun var et stort tennistalent. Samtidig var hun skoleflink, med en spesiell interesse for matte og naturvitenskap. Høsten 1968 begynte hun på Swarthmore College, hvor hun hadde fått et idrettsstipend. Der fant Ride ut at det var innen vitenskapen, og ikke innen idretten, at hun hørte hjemme. I 1970 begynte hun å studere ved Stanford University. Det førte til bachelorgrader i fysikk og engelsk, mastegrad i fysikk og til slutt en PhD i fysikk.

På andre halvdel av 1970-tallet åpnet det seg nye muligheter for Ride. I 1976 åpnet NASA opp for en ny type astronauter. Tidligere hadde kun militære testflyvere vært aktuelle, men nå ønsket NASA seg sivile som kunne fungere som «mission specialists». Og ikke bare det, for første gang var de aktivt på utkikk etter kvinner. Ride søkte, nærmest på impuls, og i januar 1978 ble hun – og fem andre damer – ansatt som astronaut-aspiranter. Etter flere års hard trening var det til slutt Sally som ble valgt til å være den første amerikanske kvinnen i verdensrommet. Det brød på hodebry for de mannlige NASA-ingeniørene:

«I remember the engineers trying to decide how many tampons should fly on a one-week flight,» Sally said. «The asked, ‘Is one hundred the right number?’»

«No,» Sally said. «That would not be the right number.»

«Well, we want to be safe.»

Sally Ride ombord i romfergen Challenger (Foto: Wikipedia / NASA)

Alt løste seg heldigvis til slutt, og Ride fikk reise til verdensrommet. Først i 1983 og deretter igjen i 1984. I 1986 ble hun deretter bedt om å være en del av etterforskningskomitéen som skulle undersøke Challenger-ulykken. Samme år ble hun også bedt om å lede en ekspertgruppe som skulle formulere fremtidsstrategier for NASA. I 1987 pensjonerte hun seg fra NASA og begynte en karriere som professor i fysikk. NASA hadde imidlertid ikke glemt henne. I 2003 spurte de henne igjen om å delta i en etterforskningskomité – denne gangen etter Columbia-ulykken.

Etter hvert følte Ride at hun hadde gjort det hun kunne som fysikkprofessor. På begynnelsen av 2000-tallet startet hun organisasjonen Sally Ride Science, som hadde mål om å bedre barn og unges realfaglige kompetanse. Organisasjonen var spesielt rettet mot unge kvinner. Ride hadde selv opplevd de kvinnediskriminerende holdningene som fantes både i NASA og ved naturvitenskapelige fakulteter, og hun ønsket å vise jenter at alt er mulig.

Selv om karrieren til Ride er det vesentligste, har forfatteren av boka viet ekstremt mye plass til kjærlighetslivet hennes. Det henger sammen med at Ride var skeiv (lesbisk? bi?). I løpet av universitetstiden hadde hun et forhold til et kvinne (skandaløst!). Fra 1982-1987 var hun gift med en av medastronautene sine. Deretter innledet hun nok et forhold til en kvinne – Tam Elizabeth O’Shaugnessy. Dette forholdet varte helt frem til Ride døde av kreft i 2012. Forholdet mellom Ride og O’Shaugnessy var en godt bevart hemmelighet. Bare utvalgte familiemedlemmer og en håndfull nære venner visste om det. Resten av verden ble sjokkert da dødsannonsen kunne fortelle at Ride var «survived by her partner of 27 years, Tam O’Shaughnessy».

Lynn Sherr har bestemt seg for at det er ekstremt viktig å finne ut mest mulig om Rides hemmelige kjærlighetsliv. Hun har sporet opp Rides tidligere kjærester (både menn og kvinner), og stilt dem spørsmål om sexlivet deres. For meg virker dette både unødvendig og invaderende. Ironisk nok siterer Sherr en blogger som skriver:

«Not everything should be about sex,» wrote another. «There really are important accomplishments that people make without needing to bring sex into the picture.»

Konklusjon: A woman’s place is in space. Dyneløfting er ekkelt.

Novemberstatistikk

November har vært travel og jeg har lest langt mindre enn ellers i år. Kvalitativt har dette imidlertid vært kanskje den beste måneden i hele 2017. Fire bøker fikk fem stjerner på Goodreads og ingen fikk færre enn fire. Det er helt greit om jeg får noen flere sånne måneder fremover.

Bøkene jeg leste:

• Grady Hendrix – My Best Friend’s Exorcism
• Steven Sherrill – The Minotaur Takes a Cigarette Break
• Virginia Woolf – Orlando
• C. S. Lewis – The Complete Chronicles of Narnia
• Katherine Dunn – Geek Love
• Mary Shelley – Frankenstein

Sjanger:

Tre fantasy, to horror, én øvrig roman. Seks bøker i alt.

Kjønn:

Tre damer, tre menn. Nok en måned i balanse. Mannsandelen ligger på 30,84% og kommer nok til å stige enda litt i løpet av desember.

Oppsummering av måneden:

My Best Friend’s Exorcism er lettbeint og underholdende horror på sitt beste. Hendrix har hevet seg på åttitallsbølgen som har pågått en stund nå, og jeg synes han lykkes veldig godt med det. Boka ga i alle fall meg assosiasjoner til The Breakfast Club, Sixteen Candles og de andre John Hughes-filmene jeg hadde på repeat i tenårene. Hendrix får dessuten bonuspoeng for å gjøre tenåringsjenter til både heltene og monstrene i boka.

The Minotaur Takes a Cigarette Break endte opp som månedens tredje beste bok, men i en måned med litt svakere konkurranse ville den ganske sikkert havnet på førsteplass. Sherrill har kombinert alle favorittgreiene mine til en lapskaps som funker helt sinnsykt bra. Her er både gresk mytologi, monstre, skittenrealisme og innslag av homoerotikk. Jula kom med andre ord tidlig i år.

Orlando er den beste boka jeg leste i november – uten at det kom som noen stor overraskelse. Jeg har ikke lest all verdens av Virginia Woolf, men alt jeg har lest har vært bunnsolid. Woolf skrev boka som et slags kjærlighetsbrev til Vita Sackville-West, og resultatet er nydelig. Dels sårt, dels varmt, dels utrolig morsomt. Språket er fantastisk, og Woolf gjør en kjempejobb med å behandle identitets-, kjønns- og seksualitetstematikk. Det er helt sprøtt at boka opprinnelig ble publisert i 1928.

Jeg har et elsk-hat-forhold til C. S. Lewis. Narnia har antakelig vært det fiksjonsuniverset som har betydd mest for meg, men… på sitt verste er Lewis ganske ugrei. The Horse and His Boy og The Last Battle er f.eks. ganske rasistiske og imperialistiske. Dessuten fortjente Susan bedre. Det merkes i det hele tatt at Lewis var en hvit, heterofil mann som skrev bøker på 50-tallet. Når det er sagt er Narnia-bøkene fremdeles blant favorittene mine. De litt kjipe holdningene til Lewis gjør at det frister å trekke en stjerne eller to, men The Lion, the Witch and the Wardrobe og The Silver Chair er fremdeles så bra at det ikke går. Neil Gaiman hjelper også litt. Hans novelle «The Problem of Susan» gir Susan den behandlingen hun egentlig fortjener.

Geek Love av Katherine Dunn er både frastøtende og forfriskende. Boka handler om en omreisende sirkusfamilie og om deres nokså unike og fullstendig forskrudde form for familiekjærlighet. Den minner sånn sett om ting som Swamplandia! og American Horror Story: Freak Show. Veldig, veldig bra på sitt beste, men litt treig i midten. Det trekker litt ned, men helhetsopplevelsen er likevel solid. Dunn understreker dessuten at det neppe er en god idé å innta arsenikk og/eller amfetamin mens man er gravid. Det kan alltids være kjekt å vite.

Mary Shelleys Frankenstein var jeg egentlig godt kjent med fra før. Jeg har lest boka i forkortet utgave (på tre forskjellige språk), jeg har lest masse teori om boka, og jeg har sett et lass med adaptasjoner. Det er likevel greit å ha lest originalen også, spesielt å ha lest 1818-utgaven, som er litt mindre kjip og deterministisk enn utgaven fra 1831. Jeg elsker monstre og jeg elsker gotisk horror, så selvsagt elsket jeg også Frankenstein. Månedens nest beste bok.

Foreløpig måloppnåelse:

1. 12 sakprosa (20 av 12)
2. 5 diktsamlinger (5 av 5)
3. 5 novellesamlinger (8 av 5)
4. 10 homoerotikk (23 av 10)
5. 10 klassisk sci-fi (9 av 10)
6. 8 horror (13 av 8)
7. 5 steampunk (6 av 5)
8. 7 Narnia (7 av 7)
9. 2 Shirley Jackson (2 av 2)
10. 2 Ursula K. Le Guin (2 av 2)

10 kryss på seks bøker. Det forklares av Narnia-samlingen som gir hele syv kryss.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

Sett The Punisher og begynt å se RuPaul’s Drag Race. Eksamenstid = prokrastinering.

Desember:

Jeg regner med at jeg får enda mindre tid til å lese enn i november. Det betyr fullt kryss- og listefokus, men heldigvis mangler jeg bare å lese fire bøker. I desember er planen derfor biosirkelbok, The Martian Chronicles av Bradbury, Grendel av Gardner og The Three-Body Problem av Liu. Alt annet er ren bonus.

Oktoberstatistikk

Oktober var en utrolig ujevn måned. Jeg fikk lest mye, men kvaliteten var ganske varierende. Noen av bøkene var veldig gode, men jeg leste også det som trolig ender opp som årets dårligste bok. Jeg har fullført Goodreads-utfordringen min for lengst, og ligger i skrivende stund hele 43 bøker foran skjema. Dersom jeg skal fullføre de siste lesemålene, lese alle bøkene på List Challenges-listen min og oppnå full deltakelse i biosirkelen, trenger jeg kun lese åtte bøker til i 2017. Det bør gå, selv med eksamensmas og masteroppgaveskriving.

Bøkene jeg leste:

• Tana French – The Secret Place
• Gabrielle Hamilton – Blood, Bones and Butter
• Scott McCloud – Understanding Comics
• Will Eisner – Comics and Sequential Art
• Øyvind Vågnes – Den dokumentariske teikneserien
• Nathan Ballingrud – North American Lake Monsters
• Jeanette Winterson – Oranges Are Not the Only Fruit
• Maggie Nelson – The Argonauts
• Robert A. Heinlein – Stranger in a Strange Land
• Kelly Sue Deconnick & Valentine De Landro – Bitch Planet Vol. 2: President Bitch
• Octavia E. Butler – Kindred

Sjanger:

Fire sakprosa, to sci-fi, to tegneserier, to øvrige romaner, én novellesamling. Elleve bøker i alt.

Kjønn:

Fem kvinner, fem menn, ett samarbeidsprosjekt. Bedre balanse blir det ikke. Mannsandelen ligger på 29,70%.

Oppsummering av måneden:

The Secret Place er den femte boka i Dublin Murder Squad-serien til Tana French. Jeg likte den betydelig bedre enn nr. 3 og 4 i serien, men French er fortsatt ikke tilbake på samme nivå som i de to første bøkene. Tenåringsjenter er uansett fascinerende skapninger å lese om. Langt skumlere enn zombier eller seriemordere.

North American Lake Monsters er en svært solid novellesamling og månedens nest beste bok. Som tittelen antyder handler samlingen om monstre (men ikke sjømonstre…) – både i bokstavelig og i overført betydning. Menneskelige monstre er alltid de verste, og slike møter vi mange av her. Ballingrud klarer imidlertid å skildre karakterene med en viss grad av varme og empati. Selv om mange av handlingene som skildres er avskyelige, forstår jeg motivasjonen bak dem. Ballingrud lykkes dessuten godt med å kombinere ganske standard amerikansk grit-lit med diverse overnaturlige elementer.

Oranges Are Not the Only Fruit er en oppvekstskildring som er løst basert på Wintersons eget liv. Det handler om å vokse opp innenfor et nærmest fanatisk religiøst miljø. Mens de fleste barn broderer pynteputer med visdomsord og blomster, broderer hovedkarakteren pyntepyter med kristne dommedagsmotiver. Skolegang handler nemlig ikke om å få seg en utdannelse, men om å preke omvendelse. Det handler også om å miste troen, om å bli avvist, og om å forsøke å forholde seg til foreldre som ikke aksepterer deg. Resultatet er en veldig sår bok, men også en bok som er overraskende morsom.

The Argonauts av Maggie Nelson er den beste boka jeg leste i oktober. Nelson bruker teoretikere som Roland Barthes og Judith Butler for å fortelle en dypt personlig historie om identitet, seksualitet og familie. Alt Nelson skriver er fantastisk, men det er også ganske krevende. Jeg må sikkert lese denne flere ganger før jeg virkelig skjønner hvorfor den er så bra.

Robert A. Heinleins Stranger in a Strange Land var elendig. Premisset er egentlig interessant: et menneske blir født på planeten Mars og tilbringer hele oppveksten sin der – uten menneskelig kontakt. Han kommer til jorda i voksen alder, men kulturforskjellene og kommunikasjonsproblemene er enorme. Heinlein kunne skrevet en interessant bok om migrasjon, kulturforskjeller og integrering. I stedet skriver han en slags springende religionskritikk. Det hjelper heller ikke at boka er rasistisk, homofobisk og utrolig misogynistisk. Jeg opplevde Stranger in a Strange Land som et skrekkeksempel på science fiction. Alt som kan gå galt har gått galt.

Bitch Planet var heldigvis akkurat det som skulle til etter Heinlein. Mer sci-fi, men av det feministiske slaget. Tenk Orange is the New Black møter The Handmaid’s Tale, med litt Alien 3 strødd på toppen. En av favoritt-tegneseriene mine for øyeblikket!

Kindred av Octavia E. Butler er også et eksempel på sci-fi som faktisk er bra. Butler bruker tidsreising for å fortelle en historie om slaveriet i USA. Boka er vond og viktig, og Butler har dessuten overbevist meg om at jeg må lese Beloved av Toni Morrison på nytt. Hun har for så vidt også overbevist meg om at jeg må lese flere bøker av Butler. Og dessuten også tegneserieadaptasjonen av Kindred.

Foreløpig måloppnåelse:

1. 12 sakprosa (20 av 12)
2. 5 diktsamlinger (5 av 5)
3. 5 novellesamlinger (8 av 5)
4. 10 homoerotikk (23 av 10)
5. 10 klassisk sci-fi (8 av 10)
6. 8 horror (11 av 8)
7. 5 steampunk (6 av 5)
8. 7 Narnia (0 av 7)
9. 2 Shirley Jackson (2 av 2)
10. 2 Ursula K. Le Guin (2 av 2)

Elleve kryss på elleve bøker! Nå gjelder det bare å lese kryssgivende bøker i de kategoriene jeg ikke har fullført enda.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

Sett Mindhunters og Stranger Things. Netflix må slutte å lage så mange bra serier!

November:

Så mange List Challenges-bøker jeg rekker/gidder. Narnia?

 

Mari leser biografier #7: Sex, drugs & kanapéer

Denne månedens tema i biografisirkelen er «mett». I utgangspunktet planla jeg å tolke oppgaven i mer eller mindre overført betydning – avhengighet? Mett av dage? Kannibalisme? – men det viser seg faktisk at det finnes interessante matbiografier også. Valget falt derfor på Blood, Bones and Butter: The Inadvertent Education of a Reluctant Chef av kokk og forfatter Gabrielle Hamilton.

Gabrielle Hamilton er eier av restauranten Prune i New York og har lang erfaring fra restaurantbransjen. Memoarene hennes begynner med barndommen. Hamilton vokste opp i utkanten av en bitteliten by i Pennsylvania. Familien levde ikke i fattigdom, men de var langt fra velstående, og de prøvde derfor å være så selvforsynte som mulig: stor kjøkkenhage, egne høns etc. Når Gabrielle og søsknene ikke hjalp til i kjøkkenhagen eller var med for å handle hos den lokale slakteren, tilbragte de tiden på kjøkkenet sammen med moren sin – en fransk tidligere ballettdanserinne med solide matkunnskaper.

Familieidyllen ved kjøkkenbordet skulle imidlertid ikke vare evig. Da Gabrielle var ung tenåring skilte foreldrene hennes seg, og i det emosjonelle kaoset som fulgte ble barna glemt. Flesteparten av søsknene hadde allerede flyttet hjemmefra, men Gabrielle og en av brødrene ble overlatt til seg selv en hel sommer – uten verken penger eller annen mat enn den som fantes i hagen. Det var nødvendig å bli fort voksen, og Gabrielle skaffet seg en jobb i en lokal restaurant. Siden har hun jobbet i mange ulike deler av matindustrien: som servitør, innen catering, som matskribent og til slutt også som kjøkkensjef og restauranteier.

Selv om store deler av boka – av naturlige grunner – er viet til livet i matindustrien, synes jeg at delene som omhandler Hamiltons privatliv er de mest interessante. Etter foreldrenes skilsmisse (og en periode med omsorgssvikt?) ender Gabrielle opp hos søsteren i New York. Hun får seg jobb som servitør, i et miljø som neppe er det beste for mindreårige. Kokainavhengighet og tyveri/underslag er dagligdags. Til får Gabrielle problemer med politiet, men ting ordner seg når storebroren skaffer henne advokathjelp. Hun dropper ut av college et par ganger, men fortsetter hele tiden å jobbe med mat på ulike måter.

Karrieren er lovende, men privatlivet fortsetter å være en smule uvanlig også etter at Hamilton starter sin egen restaurant. En av stamkundene – en italiensk lege – flørter stadig med henne, og de to innleder etter hvert et forhold, til tross for at Gabrielle allerede har en samboer. Gabrielle og legen har tilsynelatende lite til felles, sett bort fra at sexlivet er bra og at de deler en kjærlighet til mat. De ender likevel opp med å gifte seg, fordi den italienske legen er nødt til å inngå ekteskap med en amerikaner for å ikke miste oppholdstillatelsen sin. Gabrielles samboer flytter ut ikke så lenge etter. Forståelig nok. Det er uklart hvorvidt Gabrielle og legen i det hele tatt liker hverandre. De fortsetter i alle fall å bo i separate leiligheter, selv etter at de får barn. Limet i ekteskapet blir Gabrielles nye svigermor. Hver sommer drar Gabrielle, legen og barna på ferie til Italia i tre uker. De italienske sommerne ligner i grunnen mye på oppveksten i Pennsylvania. Gabrielle tilbringer dagene på kjøkkenet sammen med en morsfigur. De snakker ikke samme språk, men matlagingen blir et slags lingua franca.

Blood, Bones and Butter er en god bok på mange måter. Hamilton skriver godt, og livet hennes er interessant og uvanlig nok til at det er ålreit å lese om. På sitt beste er mat-skriveriene litt som Chef’s Table i bokform. De mer private delene av memoarene hennes blander idyllisk oppvekst, røff ungdomstid og utroskaps- og familieproblematikk på en måte som fungerer bra. Men selv om det er mye bra her, ble jeg irritert av å lese boka. Hamilton fremstår som utrolig arrogant, spesielt når hun skriver om andre (kvinnelige) kokker. Hennes tilnærming til mat er den eneste akseptable, hennes tanker om feminisme er de eneste rette, hun er verdensmester i å kombinere jobb og familie – til tross for en ekstremt dysfunksjonell familiedynamikk. Jeg tror en roman basert på Hamiltons liv (med en annen forfatter) ville vært litt mindre slitsom.

Konklusjon: Proformaekteskap fungerer best i teorien. Én kokk klarer fint å lage masse søl.

Septemberstatistikk

September var enda travlere enn august, men på et eller annet vis klart jeg å lese like mye som i juli. Jeg ble overrasket da jeg så tallene, men antallet bøker skyldes kanskje været. Ruskevær med regn og vind er perfekt lesevær!

Bøkene jeg leste:

• Tana French – Faithful Place
• Joanna Russ – How to Suppress Women’s Writing
• Octavia E. Butler – Fledgling
• William Gibson – Neuromancer
• Tana French – Broken Harbor
• Breece D’J Pancake – Trilobites and Other Stories
• Mackenzi Lee – The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue
• James Baldwin – Giovanni’s Room
• Monica Nolan – Lois Lenz, Lesbian Secretary
• Philip K. Dick – The Man in the High Castle
• Gillian Flynn – Gone Girl
• Jesmyn Ward – Sing Unburied Sing

Sjanger:

Tre krim, to sci-fi, to fantasy, én sakprosa, en novellesamling, tre øvrige romaner. Tolv bøker i alt.

Kjønn:

Åtte kvinner, fire menn. Mannsandelen ligger på 27,78%.

Oppsummering av måneden:

Tana French fortsetter å imponere, selv om jeg synes bok 3 og 4 var svakere enn de to første i serien. Det er en del småting som skurrer, i tillegg til at tematikken ikke treffer meg helt. Familieproblemer fungerer ikke like godt for meg som identitetstematikk, men andre lesere kan sikkert være uenige.

Joanna Russ er nærmest en legende innen feministisk sci-fi, men hun har også skrevet seriøs sakprosa. I How to Suppress Women’s Writing beskriver hun hvordan kvinnelige forfattere usynliggjøres og trivialiseres. Boka er nok ikke lenger like relevant som på 70-tallet, men mange av poengene til Russ er fremdeles overraskende aktuelle.

Fledgling er den mest originale vampyrhistorien jeg har lest. Butler blander fantasy, horror og sci-fi, og bruker vampyrmytologien til å kommentere rasisme, kjønn, seksualitet og genmodifisering. Fascinerende, men veldig ubehagelig å lese.

William Gibsons Neuromancer er en av disse bøkene enhver science fiction-fan «må» lese. Men…  den traff meg likevel ikke helt. Atmosfæren er fantastisk, plottet er spennende, men jeg føler at jeg har lest dette (eller sett dette) før. Noe som er forståelig, med tanke på at Gibson var med på å etablere cyberpunk-sjangeren.

Trilobites and Other Stories av Breece D’J Pancake var en sånn novellesamling jeg liker aller best: deprimerende, amerikansk skittenrealisme. Pancake skildrer fattigdom, alkoholisme og annen elendighet, men med et blikk for det vakre som skjuler seg i mørket. Tematisk kan det nesten minne om Cormac McCarthy – selv den mytiske dimensjonen er til stede i enkelte av novellene. Garantert en novellesamling jeg vil lese flere ganger.

The Gentleman’s Guide to Vice and Virtue av Mackenzi Lee er en heseblesende røverhistorie med masse drukkenskap og tenåringsablegøyer, og med en liten dæsj fantasy. Det er imidlertid lett å merke at dette er YA: her finnes både «finne seg sjæl»-tematikk, ulykkelige(?) forelskelser, slitsomme søsken og umulige foreldre. Gøy, men ikke så veldig mye mer enn det.

Giovanni’s Room var den nest beste boka jeg leste i september. Boka handler om en desperat kjærlighetsaffære mellom to menn. Historien er sårbar og vakker, men forholdet som skildres er så intenst at det tidvis er ubehaglig å lese om. Baldwin er en poet, og språket er av en annen verden.

The Man in the High Castle er, i likhet med Neuromancer, obligatorisk sci-fi-lesning. Og i likhet med Neuromancer nådde den ikke helt opp for meg. Philip K. Dick skildrer en alternativ virkelighet der aksemaktene har vunnet andre verdenskrig. Premisset er interessant, og gjennomføringen er stort sett bra, men jeg var ikke forberedt på at så mye av boka skulle foregå i antikvitetsforretninger. Jeg syntes dessuten at verdensbyggingen var mer solid enn selve plottet.

Gone Girl av Gillian Flynn har alle allerede lest. Men god grunn – boka er en veldig solid psykologisk thriller. Men… den funker antakeligvis bedre om du ikke er kjent med bokas «plot-twist» fra før. Jeg syntes for så vidt heller ikke at slutten var spesielt bra.

Sing Unburied Sing av Jesmyn Ward var månedens, og kanskje årets, desidert beste bok. Ward har skrevet en tragisk oppvekstskildring fylt med spøkelser både av det billedlige og det bokstavelige slaget. Boka vever sammen handlinger på to ulike tidsplan, og skildrer en virkelighet preget av rasisme, fattigdom, kriminalitet og rusavhengighet. De overnaturlige elementene i boka kunne kanskje blitt malplassert i en sånn historie, men Ward får dem til å virke helt naturlige – litt som i Toni Morrisons Beloved. Språket er dessuten gjennomført fantastisk. Sørstatsgotikk ❤❤❤

Foreløpig måloppnåelse:

1. 12 sakprosa (15 av 12)
2. 5 diktsamlinger (5 av 5)
3. 5 novellesamlinger (7 av 5)
4. 10 homoerotikk (21 av 10)
5. 10 klassisk sci-fi (6 av 10)
6. 8 horror (10 av 8)
7. 5 steampunk (6 av 5)
8. 7 Narnia (0 av 7)
9. 2 Shirley Jackson (2 av 2)
10. 2 Ursula K. Le Guin (2 av 2)

Åtte kryss på tolv bøker. Ikke noe å si på det.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

???

Oktober:

Jeg har lyst til å lese masse horror, men tror ikke at jeg har tid. Antakeligvis blir det mer sci-fi og mer Tana French. Kanskje begynner jeg endelig på Narnia.

Auguststatistikk

Jeg hadde regnet med at august ville bli preget av semesterstart, pensumlesing og masteroppgaveskriving. Det stemte ganske godt, men det ble også (overraskende mye) tid til rekreasjonell lesing. Mye tyder på at jeg klarer over 100 bøker i år.

Bøkene jeg leste:

• Arthur C. Clarke – Childhood’s End
• Tana French – In the Woods
• Tana French – The Likeness
• Jeff Jensen & Jonathan Case – Green River Killer: A True Detective Story
• George Saunders – Pastoralia
• Mira Grant – Feed
• Susan Choi – My Education
• Joe Hill – Horns
• Eula Biss – On Immunity: An Inoculation
• Ursula K. Le Guin – The Left Hand of Darkness

Sjanger:

To sci-fi, to krim, to horror, én novellesamling, én sakprosa, én tegneserie, én øvrig roman (literary fiction). Ti bøker i alt.

Kjønn:

Seks kvinner, tre menn + et mannlig samarbeid. Mannsandelen ligger nå på 26,92%.

Oppsummering av måneden:

Childhood’s End var strålende. Vakker og forstyrrende og overraskende trist. Første del av boka er ganske standard gullalder-sci-fi, men andre halvdel er nyskapende og original (fortsatt, over 50 år etter den ble publisert). Definitivt ikke det siste jeg leser av Clarke.

Tana French har vært på TBR-lista mi i lang tid. Mest fordi The Likeness er inspirert av Donna Tartts The Secret History. Etter å ha lest de første bøkene i Dublin Murder Squad-serien hennes, skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg ventet så lenge. French skriver skikkelig solid krim med gode karakterskildringer og fantastisk atmosfære. Av og til forstyrrende, av og til heseblesende og actionfylt, av og til lavmælt og stemningsfylt, men alltid underholdende.

George Saunders er i vinden i disse Booker-tider, men jeg hoppet over debutromanen hans til fordel for en av novellesamlingene. Novellene presenterer et mørkt, men morsomt, bilde av vår moderne virkelighet. Mens de fleste bøker er enten tragedie eller komedie, er Pastoralia begge deler på én gang. Det var ikke alle novellene som funket for meg, men de beste var veldig, veldig bra.

Feed av Mira Grant fikk masse oppmerksomhet da den ble utgitt i 2010, og det er lett å forstå hvorfor. Dels zombienarrativ, dels krimhistorie med noir-elementer. Ikke stor litteratur, men veldig gøy. Politikere er skumlere enn zombier.

My Education av Susan Choi var månedens overraskelse. Jeg trodde først at det skulle være en kjip utroskapsroman med en affære mellom en professor og en ung, yppig studine, men i stedet er affæren mellom professorens manipulerende kone og den unge, yppige studinen. Utroskapshistorien løftes dessuten av at Choi er en svært dyktig skribent. Skrivestilen minner litt om Donna Tartt, og det samme gjør universitetssettingen. Perfekt høstlektyre!

Joe Hills Horns var månedens beste. En stakkar drikker seg full på stedet hvor kjæresten hans ble myrdet. Morgenen etter våkner han opp med horn, og med evnen til å få folk til å fortelle sine innerste, mørkeste hemmeligheter. Det eneste naturlige er å bruke denne nye evnen til å finne morderen. Historien er dyster og jævlig, men samtidig full av mørk humor. Nå må jeg bare lese alle de andre bøkene til Hill.

On Immunity handler om vaksinasjon, om vaksinenes historie og om vaksineskeptikere. Biss forklarer viktigheten av vaksiner og flokkimmunitet, samtidig som hun skaper forståelse for hvorfor enkelte er redde for vaksiner. En vanskelig balansengang, men det mestrer hun fint. Jeg synes også det er fint at Biss bruker myter, litteratur og litteraturteori for å formidle poengene sine, og at boka ikke bare blir ren popvitenskap.

Ursula K. Le Guin er dronningen av sci-fi, og i The Left Hand of Darkness demonstrerer hun hvorfor. Boka er best kjent for utforskningen av kjønn og identitet, men jeg synes faktisk at ideen om en frossen planet er nesten like fascinerende. Le Guin skriver dessuten som en gud.

Foreløpig måloppnåelse:

1. 12 sakprosa (14 av 12)
2. 5 diktsamlinger (5 av 5)
3. 5 novellesamlinger (6 av 5)
4. 10 homoerotikk (18 av 10)
5. 10 klassisk sci-fi (4 av 10)
6. 8 horror (9 av 8)
7. 5 steampunk (6 av 5)
8. 7 Narnia (0 av 7)
9. 2 Shirley Jackson (2 av 2)
10. 2 Ursula K. Le Guin (2 av 2)

Åtte kryss på ti bøker. Det er solid.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

Masteroppgaveting.

September:

Over halve september har allerede passert, så dette er juks. Men… mer Tana French, mer klassisk sci-fi. Kanskje krim fra andre steder enn Irland.

Mari leser biografier #6: Mord og mysterier i Seattle

Augusts biosirkeltema er «ond/gal», og jeg valgte den enkleste og mest åpenbare løsningen: en seriemorderbiografi. True crime kommer imidlertid i mange former, og jeg endte opp med å lese den dokumentariske tegneserien Green River Killer: A True Detective Story av Jeff Jensen og Jonathan Case.

Gary Leon Ridgway er bedre kjent som «Green River Killer». På 1980- og 1990-tallet drepte han flere titalls kvinner i Seattle-området i delstaten Washington. Han er dømt for 49 drap, men mistenkes å være ansvarlig for så mange som 90. Noen av likene dumpet han i Green River – derav kallenavnet.

Selv om boka heter Green River Killer, er det egentlig ikke Ridgway som er hovedpersonen i historien. Vi følger i stedet etterforskeren Tom Jensen. Han var en av de opprinnelige medlemmene i Green River Task Force, og etter hvert den eneste politietterforskeren som arbeidet med saken. Etter 20 års etterforskning klarte Jensen (og andre politietterforskere) endelig å finne identiteten til seriemorderen. Jeff Jensen, bokas forfatter, er Tom Jensens sønn. Boka er derfor ikke først og fremst et portrett av et seriemorder, men kanskje heller en sønns forsøk på å forstå faren bedre.

Historien hopper frem og tilbake i tid. Jensen og Case skildrer både Gary Ridgways ugjerninger, etterforskningen på 1980-tallet, avhørene på 2000-tallet og Tom Jensens tid som pensjonist, men hoveddelen av boka foregår på 2000-tallet. Etter at Ridgway ble arrestert, fulgte 180 dager med avhør. Ridgway fremstår som en litt stakkarslig type. Han virker forvirra og sårbar, og prøver å fleipe med etterforskerne. Når de ber ham om å rangere sin egen ondskap på en skala fra en til fem, svarer han at han er en treer. Både politiet og ofrenes pårørende ønsket svar, men Ridgway er tilsynelatende lite hjelpsom. Han husker ikke detaljer og blander sammen ofre, og avhørene får et nesten surrealistisk preg. Det er frustrerende bare å lese om, og det er lett å forstå hvor vanskelig det må ha vært å faktisk befinne seg i situasjonen.

True crime er en sjanger som lett kan bli i overkant grufull. Og det er vanligvis bildene som er verst. Det klarer Jensen og Case å unngå i denne boka. Illustrasjonene til Case er nøkterne og uten farger. Jensen gjør samtidig en glimrende jobb med å balansere mord & mysterier med mer menneskelige elementer. Resultatet er litt som en snill utgave av True Detective. Drapene, etterforskningen og drapsmannen selv er naturligvis viktige, men det er Tom Jensen – en ganske alminnelig familiefar – som er bokas hjerte. Det hever boka noen hakk, samtidig som true crime føles litt mindre som en guilty pleasure.

Konklusjon: True crime funker like bra i bokform som på Netflix. Moralsk relativisme er tullete.