Aprilstatistikk

April har vært en veldig solid lesemåned. Kvantiteten har i alle fall vært upåklagelig, og kvaliteten har ikke vært så gal den heller. Jeg har kjempet mot harpier i villmarka i Texas, ettersøkt mystiske seriemordere, reist gjennom fremmede galakser og nøstet opp politiske komplotter. Måneden har kanskje vært enda mer preget av SFF enn vanlig, mest fordi jeg har vært på en serie-bølge. Netflix-syndromet forgrener seg tydeligvis. Goodreads kan dessuten fortelle meg at jeg ligger hele 17 bøker foran skjema, noe som lover godt før eksamenstida begynner!

Bøkene jeg leste:

  • Iain Banks – The Wasp Factory
  • Lila Bowen – Wake of Vultures
  • Lila Bowen – Conspiracy of Ravens
  • Becky Chambers – The Long Way to a Small, Angry Planet
  • Becky Chambers – A Closed and Common Orbit
  • Simon Spurrier & Jeff Stokely – The Spire
  • Brit Connie Stuksrud – Marie Høeg: Et politisk portrett
  • Justin Torres – We the Animals
  • Fran Wilde – Updraft
  • Robert Aickman – Cold Hand in Mine
  • Jan Erik Vold – Mor Godhjertas glade versjon. Ja
  • Fran Wilde – Cloudbound

Sjanger:

Fire fantasy, to sci-fi, to øvrige romaner, én sakprosa, én tegneserie (fantasy), én novellesamling (horror), én diktsamling. Tolv bøker i alt.

Kjønn:

Fem menn/mannlige samarbeid, sju damer. Årets foreløpige mannsandel har, som forventet, begynt å stige, og ligger i skrivende øyeblikk på 25,64%.

Oppsummering av måneden:

The Wasp Factory var bra, men ikke fantastisk. Boka handler om seksten år gamle Frank, og hans ekstremt dysfunksjonelle familie. Frank er kanskje selve definisjonen på en upålitelig forteller, men innsynet i hans indre liv er fascinerende og fryktelig. Slutten fungerte imidlertid ikke helt for meg. Den var ikke egentlig spesielt overraskende, og jeg satt igjen med en følelse av «var dette alt?» Jeg tror jeg foretrekker Banks’ sci-fi-produksjon.

Wake of Vultures og Conspiracy of Ravens er de to første bøkene i The Shadow-serien til Lila Bowen. Her møter vi Nettie Lonesome/Nat Lonesome/Rhett Hennessy, som begynner som slave og ender opp som cowboy og ranger. Bøkene blander tradisjonell western med urban fantasy, og er et eksempel på weird west – som raskt er i ferd med å bli en av favorittsjangrene mine. Jeg liker omtrent alle karakterene i serien, og elsker de mytologiske elementene. Bøkene får dessuten bonuspoeng for å inkludere homoerotikk. Det eneste egentlige minuset er avslutningene. Bowen liker cliffhangere. Det gjør ikke jeg.

Becky Chambers The Long Way to a Small, Angry Planet og A Closed and Common Orbit er romopera, men noe så sjelden som koselig romopera. Alle sammenlikner den første boka med Firefly, noe som virker passende, men Chambers har skapt et mye snillere og mer optimistisk univers enn The Verse. Her har selv rompiratene egentlig hjerter av gull.

The Spire av Simon Spurrier og Jeff Stokely er en tegneserie som kombinerer flere av favoritt-tingene mine: monstre, seriemordere, mysterier og homorelatert innhold. Illustrasjonene til Stokely er dessuten fantastiske. Beklageligvis er The Spire er miniserie, og jeg kommer ikke til å få halvparten av svarene jeg egentlig kunne tenke meg. Men det er på sett og vis en positiv greie. Jeg ble helt oppslukt, og vil bare ha mer av alt.

We the Animals var månedens beste, men også den vanskeligste. Boka er fortalt gjennom en rekke novelleaktige vignetter, og handler om oppvekst og familie, og om å ikke finne seg til rette blant sine egne – en tematikk som er ganske vanlig i bøker med et LHBTQ-perspektiv. Torres klarer likevel å unngå klisjeer eller floskler. De korte vignettene er både bleke og oppløftende, og språket er lyrisk med et nesten hallusinatorisk preg. Boka ender opp med å føles som en slags feberdrøm.

Fran Wildes Bone Universe-serie, som begynner med Updraft og fortsetter med Cloudbound, bygger på et spennende premiss: serien foregår i en by i skyene. Byen er imidlertid ikke helt vanlig. Den er ikke bygget av stein eller tre, men vokst frem av bein. Beinveksten har resultert i en masse skyhøye tårn, og all transport skjer i lufta. Befolkningen flyr med kunstige vinger, som kan minne om vingene til Ikaros eller flyvemaskinene til Leonardo da Vinci. Verdensbyggingen er gjennomtenkt og interessant, men jeg synes resten av bøkene er mer middelmådig. Jeg bryr meg ikke nevneverdig om karakterene, og jeg får ikke vite nok om de mange hemmelighetene og komplottene. Tittelen på serien gir en ganske god pekepinn på hva du får. Hovedfokuset ser ut til å være på selve universet, ikke på karakterer eller plott. Verdensbyggingen er til gjengjeld solid, men det er ikke nok til å gjøre dette til en skikkelig bra opplevelse for meg.

Cold Hand in Mine av Robert Aickman har undertittelen «Strange Stories», noe som er veldig beskrivende på innholdet. Aickman skriver horror, men ikke nødvendigvis med overnaturlige eller groteske elementer – selv om vi får det her også. Mange av historiene er bare merkelige og litt forstyrrende. Noe er galt, men det er vanskelig å sette fingeren på hva. Variasjonen her er imidlertid stor. Samlingen inneholder både historier som kan minne om Shirley Jackson, uhyggelige sirkuser i god Ray Bradbury-ånd, og gotiske mareritt på den italienske landsbygda (Lord Byron dukker til og med opp!). Ingen av historiene er dårlige, og den aller beste fortjener egentlig 7 stjerner på Goodreads.

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (9 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (3 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (4 av 5)
  4. 10 homoerotikk (11 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (1 av 10)
  6. 8 horror (3 av 8)
  7. 5 steampunk (2 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (1 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (1 av 2)

Ni kryss på elleve bøker. Og årets første mål er allerede fullført! Full måloppnåelse virker veldig oppnåelig.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

  • ???

Mai:

Eksamen, eksamen, eksamen. Jeg mistenker at det blir lite tid til å lese noe gøy.

 

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , , , | 8 kommentarer

Mari leser biografier #4: Kvinnesak og kontrovers

34609242Biosirkelkategorien i april er «Død (før 30 eller etter 70). Det finnes utallige kandidater, og nettopp derfor viste kategorien seg å være vrien. Jeg hadde rett og slett for mange valgmuligheter, eller kanskje helst for mange uleste biografier i bokhylla. Til slutt falt valget likevel på fotograf og kvinnesaksaktivist Marie Høeg. Jeg var så vidt kjent med fotografen Marie Høeg fra før, men kvinnesaksaktivismen var ny for meg. Brit Connie Stuksrud går detaljert til verks, og maler et bilde av en sterk og fascinerende kvinne.

Marie Karoline Ludvikke Høeg ble født i Langesund 15. april 1866. Som ung kvinne var hun elev hos en fotograf i Breivik. Siden flyttet hun til Finland, hvor hun startet et eget fotoatelier i Ekenäs, og senere i Hangö. Tiden i Finland hadde stor påvirkning på resten av Marie Høegs liv. Det var her hun begynte sin karriere som fotograf, og det var også her hun først ble utsatt for feministiske impulser. Det var kanskje også i Finland hun møtte Bolette Berg, som hun levde sammen med frem til Bolettes død i 1944.

Etter en tid i Finland flyttet Høeg tilbake til Norge. Først gikk veien til Kristiania, og i 1895 flyttet Marie og Bolette til marinebyen Horten. De ble værende i Horten i åtte år, og det er denne relativt korte perioden av Høegs liv som er hovedtema for Stuksruds biografi. Høeg etterlot ingen brev eller dagbøker, og det er derfor vanskelig å si så mye om privatpersonen Marie Høeg. Kvinnesaksaktivismen var dessuten en svært viktig del av livet til Høeg, og hun satte virkelig sitt preg på Horten i den perioden hun bodde i byen.

800px-marie_hc3b8eg_og_bolette_berg_i_bc3a5ten_nmff_000418_1

Marie Høeg og Bolette Berg (Foto: Wikipedia / Preus museum)

Horten var en konservativ by da Høeg og Berg flyttet dit, Byen var en utpreget marineby, og kjennetegnet av store sosiale skiller. Byen hadde kun én lokalavis, den konservative høyreavisa Gjengangeren. Kvinnesak og kvinnelig stemmerett sto med andre ord ikke på agendaen. Byen hadde dessuten stort gjennomtrekk av militærpersonell. Eventuelle feministiske spirer hadde dermed dårlig grobunn. Når Marie Høeg slo seg ned i byen, endte hun opp med å fungere som en samlende figur som gjorde det mulig for et aktiv kvinnesaksmiljø å vokse frem.

I 1896 stiftet Høeg en diskusjonsforening for kvinner, Den Selskabelige Diskussionsforening (SDF). SDF skulle være en trygg arena der kvinner kunne lære seg å bli sosialisert ut av den tradisjonelle kvinnerollen, og i stedet få trening i demokratisk medborgerskap. Foreningen eksisterer fortsatt, i dag under navnet Hortens Diskusjonsforening. I tilegg finnes Facebook-gruppa «Den Selskabelige diskusjonsforening», som har over 6000 medlemmer. To år senere, i 1898, stiftet hun også Hortens ledd av Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF). LKSF var en mer politisk og målrettet organisasjon, og det var kanskje først og fremst her Høegs hjerte lå. I tillegg til å drive kvinnesaksaktivisme i Horten, reiste Høeg også rundt i andre nærliggende byer. Hun holdt blant annet foredrag i Tønsberg og Drammen.

Høegs organisasjonsarbeid var imidlertid ikke begrenset til kvinnesaken. Hun hadde også et stort sosialt engasjement. Hun engasjerte seg i avholdssaken (selv om hun ikke selv var avholds), i tuberkulosesaken og i fredsarbeid. Høeg arbeidet blant annet for at Røde Kors-stifter Henri Dunant skulle få Nobels fredspris, og i 1903 var hun med på å stifte Horten Tuberkuloseforening. En kan nesten lure på om det var flere timer i døgnet før.

Marie Høegs store samfunnsengasjement medførte at hun var en ganske kontroversiell figur i Hortensmiljøet. Hun skilte seg veldig fra mange av de andre organisasjonsmedlemmene, som var gifte kvinner fra borgerskapet. Høeg på sin side var en ugift yrkeskvinne. En må tenke seg at hun hadde andre verdier og erfaringer. Det hjalp sikkert ikke at Høeg var en kompromissløs person som ofte valgte å ikke rette seg etter flertallets ønsker. Hun ble møtt med kritikk i SDFs medlemsavis Kvindsjaa, og det blåste hardt rundt henne de siste par årene hun bodde i Horten. Høeg nøt imidlertid også respekt. Hun hadde stor erfaring med å holde foredrag og skrive leserbrev, og ble ansett som en dyktig debattant. Noen av medlemmene i SDF reserverte seg mot å ha Høeg som diskusjonsmotstander.

Høsten 1903 flyttet Marie og Bolette til Kristiania. Der startet de et kunstforlag, og Høeg ble etter hvert valgt til nestformann i Kunstforleggerforeningen. De to var opptatt av kunst og kunstformidling. Høeg fortsatte imidlertid kvinnesaksaktivismen også i Kristiania. Hun kjempet spesielt for å demokratisere LKSF, og sto i opposisjon til den autoritære lederstilen til Fredrikke Marie Qvam. Hun var en taktisk dame, og hadde lenge medlemskap både i Horten og Kristiania, slik at hun kunne stemme dobbelt. Dette ble det riktignok slutt på i 1905, fordi meningsmotstandere var interessert i å dempe hennes «opprørstrang og påvirkningsmuligheter». Etter hvert fikk hun likevel viljen sin: i 1909 ble organisasjonsstrukturen i LKSF endret og demokratisert. Marie Høeg klarte også å kombinere forlagsinteressen og kvinnesaksaktivismen. Hun var initiativtaker til og medredaktør for trebindsverket Norske Kvinder, som ble utgitt i 1914.

Marie Høeg ble boende i Kristiana resten av sitt liv, men hun og Bolette kjøpte også gården Amundrud på Hadeland, hvor de blant annet drev med kaninavl. 22. januar 1949 døde Marie Høeg. Hun ble 82 år gammel. Bisettelsen hadde stort oppmøte, og Høeg ble hyllet for sitt organisasjonsarbeid, og for sin rolle i kvinnesaken. Kontroversen var glemt.

Brit Connie Stuksrud er grundig i sin fremstilling av Marie Høegs tid i Horten. Vi får detaljerte beskrivelser av utviklingen til SDF og LKSF, komplett med tabeller som viser sammensetningen av medlemmer, aldersgjennomsnitt, yrkesbakgrunn osv. Vi får også høre om kvinnesaken i andre vestfoldsbyer, og om andre sentrale kvinnesaksaktivister. Privatpersonen Høeg får vi derimot vite ganske lite om. Det henger naturligvis sammen med de tilgjengelige kildene, men jeg kunne like fullt tenkt meg å få vite mer om Høegs privatliv, om det livslange samboerskapet med Bolette Berg, og ikke minst om fotografiene.

381px-marie_hc3b8eg_med_bart_og_glattkjemmet_hc3a5r_nmff-000418-5

Marie Høeg (Foto: Wikipedia / Preus museum)

På 1990-tallet ble det funnet en eske med etterlatte fotografier. Esken var merket «privat», og fotografiene var av en ganske annen art enn de stive portrettene man kanskje forbinder med 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Den siste delen av boka er viet et utvalg av disse fotografiene. Her finnes portretter av Høeg i undertøyet, portretter hvor Høeg kler seg som mann, portretter av menn kledd som kvinner, og litt utfordrende portretter av Bolette Berg. Fotografiene er humoristiske og har glimt i øyet, og flere av dem utforsker og utfordrer datidens syn på kjønnsroller.

I 60 damer du skulle ha møtt beskriver Marta Breen Høeg som en «queerpioner». Hvor vidt dette stemmer kan sikkert diskuteres, all den tid vi vet ganske lite om Høegs (og Bergs) privatliv. Det kan for eksempel tenkes at Marie og Bolette levde i et slags «Boston-ekteskap», som ikke nødvendigvis var romantisk eller seksuelt. Det er for så vidt også et poeng at fotografiene var private, og ikke kjent for Høegs samtidige. Dette er uansett et interessant perspektiv som jeg gjerne kunne lest mer om.

Konklusjon: Kvinnesakskvinner er ikke kjedelige gledesdrepere. Fotografier er mer spennende enn tabeller.

Publisert i omtale | Merket med , , , , , | 7 kommentarer

Marsstatistikk

Både i 2015 og 2016 hadde jeg lesetørke på våren, og det til tross for at jeg ikke var så fryktelig travel. I år er jeg fryktelig travel, men jeg har likevel lest en hel haug. Rekreasjonell lesing fungerer kanskje best som prokrastineringsverktøy. Goodreads kan i alle fall fortelle meg at jeg ligger 11 bøker foran skjema, og måloppnåelsen er heller ikke så verst.

Bøkene jeg leste:

  • V. E. Schwab – A Conjuring of Light
  • Ivan E. Coyote – Tomboy Survival Guide
  • J. L. Austin – How to Do Things with Words
  • Kameron Hurley – The Geek Feminist Revolution
  • Molly Tanzer – Vermilion
  • Cordelia Fine – Delusions of Gender
  • Qiu Miaojin – Last Words from Montmartre
  • Nnedi Okorafor – Binti: Home
  • Jen Williams – The Ninth Rain

Sjanger:

Fire sakprosa, tre fantasy, en sci-fi, en modernistisk brevroman. Ni bøker i alt.

Kjønn:

Sju damer, en mann, en transperson. Mannsandelen har faktisk gått litt ned igjen, og ligger for øyeblikket på 18,52%.

Oppsummering av måneden:

V. E. Schwab er det delte meninger om, men jeg elsker henne. Jeg vet hva jeg får, og hun innfrir alltid. Hun er kanskje den forfatteren som i størst grad reduserer meg til en fangirl. A Conjuring of Light var en verdig avslutning på en bunnsolid trilogi, og jeg vil bare ha mer, mer, mer. Jeg kommer antakeligvis til å lese alt denne dama noen gang skriver.

Tomboy Survival Guide var fin og trist og morsom. Ivan E. Coyote er transperson, og skriver glimrende om det å ikke passe inn, om å vokse opp i Yukon, om å finne seg selv. Samlingen består av en rekke essays eller personlige fortellinger, og gir oss et slags tverrsnitt av Coyotes liv: fra barndom til voksen alder. Boka tar for seg mange vanskelige temaer, men den klarer likevel å være positiv og oppløftende – uten å bli cheesy. Coyote skriver dessuten svært godt. Språket hadde ikke vært malplassert i en diktsamling.

Jeg har lest bloggen til Hurley i et par år, og store deler av essaysamlingen hennes var derfor repetisjon for min del. Essayene er imidlertid både gode og viktige. Hurley skriver om fantasy og sci-fi, om mangfold innenfor sjangrene, om Gamergate og Puppygate. Kjent stoff for min del, men verdt å få meg seg for den interesserte leser. Nå trenger jeg bare å lese noen av romanene hennes også.

Cordelia Fine skriver om kjønn og nevrobiologi. For menn og kvinner har forskjellige hjerner, ikke sant? Menn er jo fra Mars, mens kvinner fra Venus. Fine røsker opp i diverse dårlig forskning, og viser at bildet i realiteten er veldig mye mer komplisert. Temaet er interessant, men boka blir i overkant repetativ. Fine har også en tendens til å bruke mange personlige anekdoker, noe som sikkert er ment å være underholdende, men som jeg egentlig bare opplevde som slitsomt.

Last Words from Montmartre var månedens klart beste. Qiu Miaojin har vært på leselista mi lenge, men det krever et visst lune om man skal lese en eksperimentell, modernistisk brevroman. Romanen består av en rekke brev mellom et navnløst jeg og hennes ekskjæreste, og de hopper fra Paris, til Tokyo, til Taipei. Boka er er delvis selvbiografisk, og kan leses som forfatterens selvmordsbrev. Det hele er hjerteskjærende, rått og ubehagelig, men også helt fantastisk vakkert. Språket er til å miste pusten av.

Binti: Home er oppfølgeren til Binti, som vant Hugo-prisen for beste kortroman i 2016. Okorafor skriver en slags afrofuturistisk sci-fi/fantasy-hybrid. Hovedkarakteren Binti kommer fra en variant av Namibia, og er den første fra sitt folk som kommer inn på ved prestisjetunge Oomza-universitet. I Binti: Home vender hun tilbake til hjemplaneten og familien, men hun har forandret seg så mye at hun ikke lenger passer inn. Okorafor utforsker identitet, kulturell tilhørighet og familie, og hun gjør det på strålende vis. Slutten på boka føles kanskje litt forhastet, men jeg antar at den oppfølgeren som kommer til høsten vil rydde opp i det.

The Ninth Rain var på ingen måte dårlig, men likevel ganske skuffende. Debuttrilogien til Williams var strålende – Williams har en egen evne til å resirkulere kjente troper og klisjéer. Hun gjør det i denne også, men jeg synes hun bommer litt på andre områder. Karakterene føles litt blodfattige, og tempoet er lite ideelt. Oppbyggingen tar nærmest aldri slutt, og slutten føles forhastet. Det er likevel mye bra her, så kanskje kan de neste bøkene i serien veie opp for en litt ustø begynnelse.

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (8 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (2 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (3 av 5)
  4. 10 homoerotikk (7 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (1 av 10)
  6. 8 horror (1 av 8)
  7. 5 steampunk (2 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (1 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (1 av 2)

Seks kryss på ni bøker. Greit, men ikke fantastisk. Jeg må kanskje skjerpe meg litt i april.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

  • Flere studieting. Er det sommer snart?
  • Skrevet Supercorp-fanfic.
  • Sett Rivderdale. Det er ganske søplete, men heldigvis akkurat den typen søppel jeg liker best.

April:

Påske! Men jeg står over påskekrimmen til fordel for påskesci-fi. Liu Cixin! Kameron Hurley! William Gibson!

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , , | 8 kommentarer

Homobøker del 3: Weird West

I januar kom jeg med en forsiktig spådom om at 2017 blir året for samleomtaler av homobøker. For at spådommen skal innfris er jeg imidlertid nødt til å faktisk skrive disse omtalene. Da passer det litt ekstra fint at bøkene jeg har lest denne gangen både gir homokryss og steampunkkryss. To fluer i en smekk osv.

I de forrige utgavene av «Mari leser homobøker» har vi vært innom high school og den greske antikken. Denne gangen skal vi tilbake til USA, nærmere bestemt til en fiktiv versjon av den ville vesten. Wikipedia kan fortelle meg at Weird West er en sjanger som kombinerer westernelementer med elementer fra andre sjangre, vanligvis horror, sci-fi eller fantasy. Et bra utgangspunkt, med andre ord.

Elizabeth Bear – Karen Memory

22238181Jeg forbinder Elizabeth Bear mest med episk fantasy, men Karen Memory er noe ganske annet: et heseblesende steampunkeventyr satt til den amerikanske vestkysten, til en by som er en slags Seattle/San Francisco-hybrid. Det handler om seksten år gamle Karen Memory, som arbeider som syerske (les: prostituert). Karen er foreldreløs, og prøver så godt hun kan å spare opp nok penger til å bygge et liv en gang i fremtiden. I mellomtiden er hun godt fornøyd med å arbeide for Madam Damnable. Damnable behandler jentene sine bra, og stamkundene er stort sett ganske ålreite folk. Tilværelsen ser med andre ord ikke så verst ut, alt tatt i betraktning.

Det vil si, helt til det begynner å skje merkelige ting. En kveld dukker to blodige, utslitte kvinner opp på gata. Karen og de andre syerskene kunne overlatt dem til seg selv, men de bestemmer seg for å hjelpe. Den ene av dem, Merry Lee, er en vigilant som har hjulpet den andre, Priya, å rømme fra sexslaveri. Det er nemlig ikke alle bordelleiere som er like greie som Madam Damnable. Peter Bantle er lite fornøyd med å ha mistet en av jentene sine, og sverger hevn mot Damnable og syerskene hennes. Og derfra går ting bare nedover.

Kort tid etter at Merry Lee og Priya blir reddet, begynner det å dukke opp døde kvinner i byen. De har blitt brutalt torturert og drept, og det er tydelig at det er en sadistisk seriemorder på ferde. Politiet er lite hjelpsomme: halvparten av dem er i lomma på Peter Bantle, og resten blir kontrollert gjennom Bantles «mind control»-apparat. Heldigvis dukker den legendariske marshalen Bass Reeves opp. Han allierer seg med Karen, Priya & co., og sammen bestemmer de seg for å fakke morderen.

Reisen er helt fantastisk gøy! Skurkene er sånne det er deilig å hate, og heltene er akkurat så rå som man vil at de skal være. Den obligatoriske romansen er godt gjennomført, og får bonuspoeng for å være mellom to damer: Karen og Priya. I tillegg er selve steampunkelementene bra: her er både ballongferder, en ubåt med tentakler, dampdrevne eskoskjeletter, og den allerede nevnte «mind control»-maskinen.

På Goodreads kan man lese omtaler hvor boka kritiseres for å være klisjéaktig. Plottet reduseres til å handle om en «hore med et hjerte av gull», men den er så mye mer enn det. Så å si samtlige karakterer er velskrevne, plottet er heseblesende uten å bli masete, og hele greia er helt fantastisk gøy! Overraskende nok fungerer det også at boka er skrevet i førsteperson, et grep jeg sjelden liker. Karens stemme er imidlertid både morsom og smart, og ikke minst troverdig. Jeg var i utgangspunktet usikker på om steampunk egentlig er min greie, men hvis dette er et typisk sjangereksempel kommer jeg neppe til å gå lei med det første.

Molly Tanzer – Vermilion

24485148Molly Tanzers Vermilion er også satt til den amerikanske vestkysten, nærmere bestemt til San Francisco. Her møter vi nitten år gamle Eloise «Lou» Merriweather. Lou arbeider som psykopomp, og tilbringer dagene med å hjelpe spøkelser og andre udøde å finne veien til etterlivet. Hun er med andre ord en slags overnaturlig skadedyrbekjemper.

Lou har overtatt familiens psykopomp-virksomhet etter farens død, og har et ganske anstrengt forhold til moren. Men så ber moren om hjelp. Lou er halvt kinesisk, og kinesere har det ikke så lett i San Francisco. De blir beskyldt for å stjele jobbene til hvite folk, og det er derfor vanskelig å skaffe seg arbeid. Mange unge, kinesiske menn velger derfor å dra ut av byen i håp om å støtte familiene sine økonomisk. Det går rykter om at jernbanen hyrer kinesere, men de mennene som har fått jobb har blitt sporløst forsvunnet. Lous mor kontakter datteren for assistanse, men Lou er først lite villig til å hjelpe. Hennes ekspertise er udøde, ikke bortkomne kinesere.

Det viser seg at Lous mor har et ess i ermet. Moren til en av de forsvunne mennene har fått en mystisk pakke: sønnens lik i en kasse. Og liket er ikke så dødt som det burde ha vært. Mannen har blitt forvandlet til en geung si, en slags mellomting mellom en zombie og en vampyr. I kassen finner de også flere flasker med Dr. Panacea’s Elixir of Life. Eliksiren gir dem en viktig ledetråd: den produseres i Estes Park, Colorado. Noe motvillig ender Lou opp med å reise til Colorado på jakt etter de forsvunne mennene.

Premisset for boka er herlig, og Tanzer har brukt en drøss av ingrediensier jeg virkelig har sansen for: kinesisk mytologi, talende dyr, haugevis av skeive karakterer (Lou er genderqueer og antakeligvis bi, og mange av de andre sentrale karakterene er også skeive på en eller annen måte), genderbending, sterke kvinnelige karakterer. Dessverre er gjennomføringen litt vaklende. Andre halvdel av boka er svakere enn første, og slutten lar litt for mange spørsmål bli stående ubesvart. Boka inneholder dessuten en god porsjon feil: manglende ord, setninger som gjentas. Det er både irriterende og unødvendig, og virker ødeleggende på en ellers veldig god opplevelse. Jeg håper likevel virkelig at denne får en oppfølger. Lou er for kul og settingen for interessant til at dette kan få være enden på visa.

Publisert i omtale | Merket med , , , | 5 kommentarer

It’s a bird! It’s a plane! It’s…

…Supergirl! Ja, eller i alle fall en kvinnelig superhelt. Jeg ble tidlig bitt av superheltbasillen, og brukte timevis på Buffy the Vampire Slayer, Smallville og Lois & Clark. Resulatet er en varig kjærlighet til djerve folk i tights og kapper – jeg elsker superhelter, og kvinnelige superhelter fremfor alt. Vanligvis tilfredsstiller jeg superheltbehovene mine gjennom tegneserier, tv-serier, film og fanfiction, men det viser seg at superhelter finnes i romanform også! Så langt i 2017 har jeg lest tre sånne romaner, og som alle vet er samleomtaler løsningen på sånt.

Sarah Kuhn – Heroine Complex

27209443

Evie Tanaka og Aveda Jupiter er bestevenninner. Aveda er også superhelt, og Evie jobber som hennes personlige assisstent. Dette er en ordning som fungerer fint – i alle fall på overflaten – helt til Aveda skader seg. Hva skal San Francisco gjøre uten sin elskede superhelt?

Aveda er imidlertid en løsningsorientert dame. De to kjenner tilfeldigvis en magiker, og han kan selvfølgelig hjelpe Evie å se ut som bestevenninnen/sjefen inntil Aveda har kommet seg på beina igjen. Hva kan gå galt? Evie blir bare nødt til å håndtere prisutdelinger, onde cupcakes, brysomme bloggere og karaoke. Det sier seg selv at det blir forviklinger på veien.

Men til tross for at dette er ganske forutsigbart, er det også veldig gøy. Det er dessuten en veldig oppløftende, positiv bok med en ganske tydelig feministisk agenda. Jeg tror ganske sikkert at forfatteren, som meg, er Buffy-fan, for her finnes både Buffy Speak, demoner, skinnbukser og en slitsom (men egentlig ganske fantastisk) lillesøster. Men demonene og heltedådene er ikke det viktgste her. Evie blir nødt til å finne ut av hvem hun egentlig er. Hun er vant til å stå i skyggen av Aveda, og plutselig endrer alt seg. Det handler også om kvinnelige vennskap, om å støtte hverandre og gjøre hverandre bedre.

Jeg trodde i utgangspunktet at dette var YA, men det viser seg at omslaget og den oppløftende tematikken er misvisende akkurat der. Boka inneholder en obligatorisk romanse, som for så vidt er godt gjennomført, men som plutselig ble litt mer pornografisk enn jeg var forberedt på. Det viste seg etterpå at forfatteren er ihuga romance-fan.

Ordet som best oppsummerer denne er uansett gøy. Det er ganske forfriskende å lese urban fantasy av denne typen når så mange fantasyforfattere tilsynelatende går inn for å være så mørke og gritty som mulig. Demoniske bakervarer og gruppeklemmer kan tydeligvis være minst like underholdende som grimdark.

C. B. Lee – Not Your Sidekick

29904219På overflaten har denne mye til felles med Heroine Complex. Begge handler om asiatiske superhelter, begge har en obligatorisk romanse, begge er varme og positive. Forskjellene er imidlertid større enn likhetene.

Not Your Sidekick foregår i et postapokalyptisk fremtids-USA. Vi får ikke vite så mye om hva som har skjedd, men det er klart at det har skjedd en eller annen slags katastrofe. Og i kjølvannet har enkelte heldige(?) individer utviklet superpkrefter. Sytten år gamle Jess Tran er ikke blant dem, til tross for at hun har superheltforeldre og en superheltstoresøster. Hun tester seg selv på alle mulige måter, men hun kan verken fly, løpe umenneskelig fort eller løfte lastebiler. Hun er rett og slett bare en vanlig tenåring, med mer eller mindre vanlige tenåringsproblemer.

Jess søker på deltidsjobber, og ender opp med å få napp hos et lokalt teknologifirma. Ansettelsesprosessen er imidlertid merkelig, og Jess blir skeptisk. Etter hvert viser det seg også at det er Master og Mistress Mischief – foreldrenes erkerivaler – som eier firmaet. Shit happens. Men det er ikke det eneste problemet. Det jobber to andre tenåringer der også: M, en mystisk jente i heldekkende robotdrakt, og Abby, som Jess er hodestups forelska i. Jess må med andre ord navigere vanskelige emosjonelle farvann samtidig som hun håndterer foreldrenes fiender.

Men det er egentlig ikke så ille å jobbe for skurker. Faktisk viser det seg gradvis at skillene mellom helter og skurker ikke er så klare likevel. Historiebøkene på skolen forandrer seg fra utgave til utgave – folk skrives ut av historien, og helter opphører å være helter uten forklaring. Dessuten er det massevis av skurker som har blitt sporløst forsvunnet. Jess konkluderer med at styresmaktene driver på med noe muffens, og bestemmer seg for å finne ut av det på egenhånd, i god Veronica Mars-ånd.

Denne er også ren skjær moro. Den er åpenbart rettet mot et mye yngre publikum enn Heroine Complex, men jeg likte den likevel litt bedre. Kanskje mest på grunn av homoinnholdet, men også fordi superskurker og korrupte myndigheter er mer tilfredsstillende enn bakervarer og karaoke.

April Daniels – Dreadnought

30279514

Dreadnought er den av superheltromanene som skiller seg mest ut. Den handler om tenåringsjenta Danny Tozer. Danny lever i en verden som ligner veldig på vår, med det unntak at det finnes superhelter. En dag faller superhelten Dreadnought ned fra himmelen og dør. Danny er den eneste som er i nærheten, og før han dør rekker han å overføre kreftene sine til henne. En av følgene av overføringen er at Danny ender opp med idealkroppen sin.

Til å begynne med synes Danny det er fantastisk. Helt til hun begynner å tenke på foreldrene. Danny er nemlig trans, men foreldrene vet det ikke. Hjemmesituasjonen er allerede vanskelig, men når Daniel kommer hjem som Danielle blir den mer eller mindre uutholdelig. Det har plutselig blitt umulig å skjule at hun er jente. Foreldrene nekter henne å gå på skolen og prøver å «kurere» henne.

Den lokale superheltorganisasjonen tar kontakt med henne, og hun får tilbud om hjelp og støtte. Men også blant superhelter finnes det drittsekker. En av dem er en stereotypisk TERF (trans-exclusionary radical feminist). Danny blir forståelig nok skeptisk til hele organisasjonen, og velger i stedet å bedrive heltedåder som frilanser. Ting går noenlunde greit, helt til hun kommer på sporet av Utopia – skurken som drepte den forrige Dreadnought.

Dette er debuten til Daniels, og jeg synes det er ganske overbevisende. Tematikken er interessant (og viktig!), og hever dette fra å være bare lettbeint underholdning. Superheltnarrativer har ofte en oppvekstdimensjon, men Dreadnought inneholder også utforsking av kjønn og identitet. Gjennomføringen er til tider litt vaklende, men jeg ser likevel frem til å lese mer om Danny.

Publisert i omtale | Merket med , , , , | 4 kommentarer

Februarstatistikk

Den positive trenden fortsetter, selv om februar ikke har vært fullt så bra som januar – verken i antall bøker lest eller i antall innlegg skrevet. I skrivende stund sier Goodreads at jeg er «8 books ahead of schedule». Jeg kan med andre ord la være å lese en eneste bok i mars, og fremdeles være i rute.

Bøkene jeg leste:

Sjanger: To sakprosa, to novellesamlinger (en fantasy/sci-fi, en horror), to fantasy (steampunk føles mest som fantasy for meg, og superheltbøker er definitivt fantasy når de inneholder magi), en klassisk sci-fi. Sju bøker i alt.

Kjønn:

Fire damer, tre menn. Årets mannsandel har som spådd krøpet oppover, og ligger for øyeblikket på 22,22%. Jeg regner med at den vil øke litt til, men forhåpentligvis stabilisere seg mellom 30 og 40%.

Oppsummering av måneden:

The Paper Menagerie and Other Stories var månedens beste, og kanskje en av de jevneste novellesamlingene jeg har lest. Novellene handler stort sett om språk og/eller litteratur på et eller annet vis, men de er samtidig utrolig forskjellig fra hverandre. Vi hopper fra kulturrevolusjonen i Kina, til kolonisering av fremmede planeter, til moderne kontorlandskap. Favoritten min var tittelnovellen, eller «Good Hunting», eller «The Regular», eller «All the Flavors». For hver novelle som ikke fungerte helt for meg, var det tre som var helt fantastiske.

Karen Memory av Elizabeth Bear var årets første steampunk-eventyr. Syersker og seriemordere! Ballongførere! United States Marshals Service! Langt ifra den beste boka jeg har lest i det siste, men ren, skjær moro. Jeg kommer kanskje tilbake til denne i et senere samleinnlegg.

Dreadnought fortsetter tendensen med superheltromaner, men den var ikke den sterkeste jeg har lest så langt. Kanskje heller den svakeste. Det ble tatt noen interessante grep, men utførelsen var ikke så bra som den kunne ha vært. Lettbeint underholding er uansett aldri å forakte, og jeg tror dette holder på å bli en ny favorittsjanger.

Shirley Jackson er Shirley Jackson. Hun skriver en type skrekk uten noe som helst overnaturlig, uten seriemordere eller vold, men med en krypende uro. Landsbyboere som er feil, naboer som er forstyrrende, barn som gir deg gåsehud. Du vet i grunnen akkurat hva du får, og det er akkurat så tilfredsstillende som du håper på.

Jeg tenker først og fremst på Ursula K. Le Guin som en sci-fi-forfatter, men hun skriver andre ting også. Fantasy, dikt, og ikke minst sakprosa. Words Are My Matter inneholder sakprosa hun har skrevet mellom 2000 og 2016: essays, taler, introduksjoner, bokomtaler, dagbok. Kjærligheten til språket er tydelig – Le Guin skriver som en drøm. De aller beste essayene er helt fantastiske, selv om tematikken blir litt repetativ. Det handler, som man kanskje kan forvente, mest om litteraturen, om det å være et lesende menneske. Sånn sett minner dette mye om The View from the Cheap Seats av Neil Gaiman, men jeg likte Le Guins bok bedre. Bokomtalene hennes er gull verdt. Hun skriver om masse bøker og forfattere jeg aldri har hørt om, men som jeg tydeligvis må lese. TBR-lista mi vokste jevnt mens jeg jobbet meg gjennom denne, som om den ikke var lang nok fra før.

 Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (4 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (2 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (3 av 5)
  4. 10 homoerotikk (6 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (1 av 10)
  6. 8 horror (1 av 8)
  7. 5 steampunk (1 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (1 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (1 av 2)

Ti kryss på sju bøker. Det er veldig akseptabelt.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

  • Kjedelige studieting. Fristene vil ingen ende ta.

Mars:

Horror? Mer steampunk? Ray Bradbury?

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , | 17 kommentarer

Mari leser biografier #3: Fra Virginia til Alaska, men ikke tilbake igjen

Februars biosirkeltema er Rags to Riches (eller omvendt). Jeg planla egentlig å lese om den amerikanske folkesangeren Woody Guthrie, helt til jeg husket at det er mye morsommere å jukse enn å følge kategoriene slavisk. Valget falt derfor på Into the Wild av Jon Krakauer. Boka er verken en tradisjonell biografi (det er en dokumentar – en øyeblikksbio i denne sammenheng) eller en riches to rags-fortelling i egentlig forstand. Den handler likevel om en fyr som i utgangspunktet hadde penger, og som endte opp uten nåla i veggen. Riktignok med vilje, men det får være godt nok.

1390754Into the Wild er fortellingen om Christopher Johnson McCandless, som høsten 1992 ble funnet død i en forlatt buss i ødemarka i Alaska. Det er dette som er bokas hovedanliggende. Hvem var egentlig Chris McCandless? Hvordan endte han opp i Alaska? Og hvorfor døde han? Wikipedia kan fortelle at den norske oversettelsen av boka har fått tittelen Gåtefull død. Det gir for så vidt en grei pekepinn på hva dette handler om, men det blir litt for snevert. McCandless ville vært en interessant type selv om han hadde overlevd.

McCandless ble født i California i 1968, men familien flyttet senere til Virginia. Faren arbeidet først for NASA, før han og kona startet sitt eget firma. De gjorde det bra, og Chris og søsknene hadde i utgangspunktet alt de kunne trenge eller ønske seg:

They didn’t flaunt their modest wealth, but they bought nice clothes, some jewelry for Billie, a Cadillac. Eventually they purchased the townhouse on the bay and the sailboat. They took the kids to Europe, skiing in Breckenridge, on a Caribbean cruise.

Chris var imidlertid lite fornøyd med familiens velstand. Moren Billie forteller at sønnen syntes det var både pinlig og umoralsk. Sånn kan det tydeligvis gå om man forleser seg på russisk litteratur:

Her son, the teenage Tolstoyan, believed that wealth was shameful, corrupting, inherently evil.

I oppveksten var Chris en grei gutt. Han gjorde det bra på skolen, var flink i sport, jobbet på fritiden. Men han ønsket seg aldri en komfortabel middelklassetilværelse. McCandless kunne kjenne villmarka kalle, og i utgangspunktet ønsket han å dra ut i naturen etter å ha fullført high school. Foreldrene klarte imidlertid å overbevise ham om at en collegeutdannelse var fornuftig, og etter hvert ga ham dem også forhåpninger om at Harvard Law School var neste stopp etter en bachelorgrad i historie og antropologi. Men slik gikk det ikke. I mai 1990, etter fire år ved Emory University, donerte Chris alle sparepengene til Oxfam, og begynte på en langvarig rundreise i Amerika.

McCandless’ reise begynte som en slags road trip. Han kjørte først gjennom Arizona og California, men i Arizona møtte han på sine første problemer. En plutselig flom satte bilen hans i ustand, men McCandless tok det hele med fatning:

He saw the flash flood as an opportunity to shed unnecessary baggage. He concealed the car as best he could beneath a brown tarp, stripped it of its Virginia plates, and hid them. He buried his Winchester deer-hunting rifle and a few other possessions that he might one day want to recover. Then, in a gesture that would have done both Thoreau and Tolstoy proud, he arranged all his paper currency in a pile on the sand—a pathetic little stack of ones and fives and twenties—and put a match to it.

Etter dette begynte en tilværelse som hjemløs haiker. Først loffet han rundt på vestkysten en stund: California, Oregon, Washington. Deretter haiket han til Arizona. Der kjøpte han seg en brukt kano, og bestemte seg for å padle ned Coloradoelva og forhåpentligvis ende opp ved Californiagulfen i Mexico. Det gikk ikke helt som planlagt. McCandles hadde nesten ikke mat, han rotet seg bort, og druknet nesten. Der et mer fornuftig menneske kanskje ville tenkt seg om før de prøvde noe liknende igjen, ble Chris bare oppmuntret:

He had not seen or talked to another soul in thirty-six days. For that entire period he subsisted on nothing but five pounds of rice and what marine life he could pull from the sea, an experience that would later convince him he could survive on similarly meager rations in the Alaska bush.

Etter eventyret på Coloradoelva fortsatte McCandless omstreifertilværelsen. Han reiste rundt omkring, slo seg i korte perioder ned i en eller annen småby, arbeidet en stund, før han reiste videre. Slik fortsatte det til Chris etter hvert endte opp i Sør-Dakota. Der arbeidet han ved en kornsilo mens han begynte å planlegge alaskaturen sin. I april 1992 haiket han til Fairbanks og deretter videre til småbyen Healy og Stampede Trail.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Wikipedia / Erichalfacre

Ved Stampede Trail står en gammel, forlatt buss, og McCandless bestemte seg for å bruke den som sin base camp. Han hadde med seg 4,5 kilo ris, en jaktrifle, litt campingutstyr og en haug med bøker. Men hvem trenger ekstra mat når man har Jack London? Eventyret gikk i utgangspunktet nokså bra. McCandless jaktet diverse småvilt, og levde tilsynelatende greit på ekorn, piggsvin og diverse fugler. Han samlet også ulike spiselige planter og røtter. I juli 1992 var han klar for å dra tilbake til sivilisasjonen, men det viste seg at ikke noe skulle gå etter planen. Snøsmelting og regn hadde ført til at en bekk han hadde krysset uten problemer i april, var blitt en voldsom elv som var umulig å krysse. I dagboken sin skriver McCandless følgende:

Disaster… Rained in. River look impossible. Lonely, scared.

Han var nødt til å vende tilbake og forbli ved bussen til elva forhåpentligvis roet seg ned i august. En stund fortsatte ting å gå ganske bra. McCandless jaktet, samlet matplanter, og leste Tolstoj. Maten han skaffet seg var imidlertid næringsfattig, og han lå i kaloriunderskudd. Og så, i slutten av juli, gjorde han en tabbe som skulle vise seg å være fatal. I dagboken skriver han:

EXTREMELY WEAK. FAULT OF POT. SEED. MUCH TROUBLE JUST TO STAND UP. STARVING. GREAT JEOPARDY.

Det er uklart hvorfor McCandless, som kort tid tidligere hadde vært frisk – om enn underernært, plutselig var i så dårlig forfatning. Krakauer spekulerer i at Chris ble forgiftet av frøene fra en type villpotet, og at han ikke lenger klarte å ta til seg næring. Mellom 30. juli og 19. august forverret situasjonen seg ytterligere, og McCandless sultet til slutt ihjel. Dagbokinnleggene til McCandless forteller en tragisk historie. De blir kortere og kortere, og innleggene for dag 108 til 113 består bare av tellestreker.

Det er likevel vanskelig å synes synd på McCandless. Han dro ut i villmarka, og hadde med vilje mangelfullt utstyr. Det faktum at han overlevde i 113 dager vitner riktignok om at han hadde nødvendige kunnskaper og ferdigheter, og han hadde overlevd uten problemer dersom han hadde kommet seg ut i begynnelsen av juli, slik han etter planen skulle. Den fatale tabben hadde imidlertid ikke trengt å være fatal: det var en National Park Service-hytte nær den forlatte bussen, og dessuten muligheter for å krysse elva like sør for der McCandless prøvde. Det eneste han hadde trengt for å overleve var et godt kart.

In coming to Alaska, McCandless yearned to wander uncharted country, to find a blank spot on the map. In 1992, however, there were no more blank spots on the map—not in Alaska, not anywhere. But Chris, with his idiosyncratic logic, came up with an elegant solution to this dilemma: He simply got rid of the map. In his own mind, if nowhere else, the terra would thereby remain incognita.

Det er også vanskelig å forstå måten McCandless behandlet familien på. Han hadde et litt problematisk forhold til foreldrene, men holdt dette stort sett for seg selv – foreldrene visste ikke hvor ille det var. Etter at han tok eksamen våren 1990 kuttet han all kontakt med familien. Foreldrene visste at han planla en road trip, men de visste ikke hvor langvarig den skulle bli. De ble, forståelig nok, bekymret, og hyret inn en privatdetektiv for å finne sønnen. Det lykkes imidlertid ikke. De levde i uvisshet frem til sønnens lik ble funnet og identifisert høsten 1992. Krakauer bruker deler av boka på å skildre familiens sorg, og det er i grunnen langt enklere å ha sympati med dem enn med sønnen.

Konklusjon: Hovmod står virkelig for fall. Ring moren din.

Publisert i omtale | Merket med , , , | 14 kommentarer