Mari leser biografier #3: Fra Virginia til Alaska, men ikke tilbake igjen

Februars biosirkeltema er Rags to Riches (eller omvendt). Jeg planla egentlig å lese om den amerikanske folkesangeren Woody Guthrie, helt til jeg husket at det er mye morsommere å jukse enn å følge kategoriene slavisk. Valget falt derfor på Into the Wild av Jon Krakauer. Boka er verken en tradisjonell biografi (det er en dokumentar – en øyeblikksbio i denne sammenheng) eller en riches to rags-fortelling i egentlig forstand. Den handler likevel om en fyr som i utgangspunktet hadde penger, og som endte opp uten nåla i veggen. Riktignok med vilje, men det får være godt nok.

1390754Into the Wild er fortellingen om Christopher Johnson McCandless, som høsten 1992 ble funnet død i en forlatt buss i ødemarka i Alaska. Det er dette som er bokas hovedanliggende. Hvem var egentlig Chris McCandless? Hvordan endte han opp i Alaska? Og hvorfor døde han? Wikipedia kan fortelle at den norske oversettelsen av boka har fått tittelen Gåtefull død. Det gir for så vidt en grei pekepinn på hva dette handler om, men det blir litt for snevert. McCandless ville vært en interessant type selv om han hadde overlevd.

McCandless ble født i California i 1968, men familien flyttet senere til Virginia. Faren arbeidet først for NASA, før han og kona startet sitt eget firma. De gjorde det bra, og Chris og søsknene hadde i utgangspunktet alt de kunne trenge eller ønske seg:

They didn’t flaunt their modest wealth, but they bought nice clothes, some jewelry for Billie, a Cadillac. Eventually they purchased the townhouse on the bay and the sailboat. They took the kids to Europe, skiing in Breckenridge, on a Caribbean cruise.

Chris var imidlertid lite fornøyd med familiens velstand. Moren Billie forteller at sønnen syntes det var både pinlig og umoralsk. Sånn kan det tydeligvis gå om man forleser seg på russisk litteratur:

Her son, the teenage Tolstoyan, believed that wealth was shameful, corrupting, inherently evil.

I oppveksten var Chris en grei gutt. Han gjorde det bra på skolen, var flink i sport, jobbet på fritiden. Men han ønsket seg aldri en komfortabel middelklassetilværelse. McCandless kunne kjenne villmarka kalle, og i utgangspunktet ønsket han å dra ut i naturen etter å ha fullført high school. Foreldrene klarte imidlertid å overbevise ham om at en collegeutdannelse var fornuftig, og etter hvert ga ham dem også forhåpninger om at Harvard Law School var neste stopp etter en bachelorgrad i historie og antropologi. Men slik gikk det ikke. I mai 1990, etter fire år ved Emory University, donerte Chris alle sparepengene til Oxfam, og begynte på en langvarig rundreise i Amerika.

McCandless’ reise begynte som en slags road trip. Han kjørte først gjennom Arizona og California, men i Arizona møtte han på sine første problemer. En plutselig flom satte bilen hans i ustand, men McCandless tok det hele med fatning:

He saw the flash flood as an opportunity to shed unnecessary baggage. He concealed the car as best he could beneath a brown tarp, stripped it of its Virginia plates, and hid them. He buried his Winchester deer-hunting rifle and a few other possessions that he might one day want to recover. Then, in a gesture that would have done both Thoreau and Tolstoy proud, he arranged all his paper currency in a pile on the sand—a pathetic little stack of ones and fives and twenties—and put a match to it.

Etter dette begynte en tilværelse som hjemløs haiker. Først loffet han rundt på vestkysten en stund: California, Oregon, Washington. Deretter haiket han til Arizona. Der kjøpte han seg en brukt kano, og bestemte seg for å padle ned Coloradoelva og forhåpentligvis ende opp ved Californiagulfen i Mexico. Det gikk ikke helt som planlagt. McCandles hadde nesten ikke mat, han rotet seg bort, og druknet nesten. Der et mer fornuftig menneske kanskje ville tenkt seg om før de prøvde noe liknende igjen, ble Chris bare oppmuntret:

He had not seen or talked to another soul in thirty-six days. For that entire period he subsisted on nothing but five pounds of rice and what marine life he could pull from the sea, an experience that would later convince him he could survive on similarly meager rations in the Alaska bush.

Etter eventyret på Coloradoelva fortsatte McCandless omstreifertilværelsen. Han reiste rundt omkring, slo seg i korte perioder ned i en eller annen småby, arbeidet en stund, før han reiste videre. Slik fortsatte det til Chris etter hvert endte opp i Sør-Dakota. Der arbeidet han ved en kornsilo mens han begynte å planlegge alaskaturen sin. I april 1992 haiket han til Fairbanks og deretter videre til småbyen Healy og Stampede Trail.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Wikipedia / Erichalfacre

Ved Stampede Trail står en gammel, forlatt buss, og McCandless bestemte seg for å bruke den som sin base camp. Han hadde med seg 4,5 kilo ris, en jaktrifle, litt campingutstyr og en haug med bøker. Men hvem trenger ekstra mat når man har Jack London? Eventyret gikk i utgangspunktet nokså bra. McCandless jaktet diverse småvilt, og levde tilsynelatende greit på ekorn, piggsvin og diverse fugler. Han samlet også ulike spiselige planter og røtter. I juli 1992 var han klar for å dra tilbake til sivilisasjonen, men det viste seg at ikke noe skulle gå etter planen. Snøsmelting og regn hadde ført til at en bekk han hadde krysset uten problemer i april, var blitt en voldsom elv som var umulig å krysse. I dagboken sin skriver McCandless følgende:

Disaster… Rained in. River look impossible. Lonely, scared.

Han var nødt til å vende tilbake og forbli ved bussen til elva forhåpentligvis roet seg ned i august. En stund fortsatte ting å gå ganske bra. McCandless jaktet, samlet matplanter, og leste Tolstoj. Maten han skaffet seg var imidlertid næringsfattig, og han lå i kaloriunderskudd. Og så, i slutten av juli, gjorde han en tabbe som skulle vise seg å være fatal. I dagboken skriver han:

EXTREMELY WEAK. FAULT OF POT. SEED. MUCH TROUBLE JUST TO STAND UP. STARVING. GREAT JEOPARDY.

Det er uklart hvorfor McCandless, som kort tid tidligere hadde vært frisk – om enn underernært, plutselig var i så dårlig forfatning. Krakauer spekulerer i at Chris ble forgiftet av frøene fra en type villpotet, og at han ikke lenger klarte å ta til seg næring. Mellom 30. juli og 19. august forverret situasjonen seg ytterligere, og McCandless sultet til slutt ihjel. Dagbokinnleggene til McCandless forteller en tragisk historie. De blir kortere og kortere, og innleggene for dag 108 til 113 består bare av tellestreker.

Det er likevel vanskelig å synes synd på McCandless. Han dro ut i villmarka, og hadde med vilje mangelfullt utstyr. Det faktum at han overlevde i 113 dager vitner riktignok om at han hadde nødvendige kunnskaper og ferdigheter, og han hadde overlevd uten problemer dersom han hadde kommet seg ut i begynnelsen av juli, slik han etter planen skulle. Den fatale tabben hadde imidlertid ikke trengt å være fatal: det var en National Park Service-hytte nær den forlatte bussen, og dessuten muligheter for å krysse elva like sør for der McCandless prøvde. Det eneste han hadde trengt for å overleve var et godt kart.

In coming to Alaska, McCandless yearned to wander uncharted country, to find a blank spot on the map. In 1992, however, there were no more blank spots on the map—not in Alaska, not anywhere. But Chris, with his idiosyncratic logic, came up with an elegant solution to this dilemma: He simply got rid of the map. In his own mind, if nowhere else, the terra would thereby remain incognita.

Det er også vanskelig å forstå måten McCandless behandlet familien på. Han hadde et litt problematisk forhold til foreldrene, men holdt dette stort sett for seg selv – foreldrene visste ikke hvor ille det var. Etter at han tok eksamen våren 1990 kuttet han all kontakt med familien. Foreldrene visste at han planla en road trip, men de visste ikke hvor langvarig den skulle bli. De ble, forståelig nok, bekymret, og hyret inn en privatdetektiv for å finne sønnen. Det lykkes imidlertid ikke. De levde i uvisshet frem til sønnens lik ble funnet og identifisert høsten 1992. Krakauer bruker deler av boka på å skildre familiens sorg, og det er i grunnen langt enklere å ha sympati med dem enn med sønnen.

Konklusjon: Hovmod står virkelig for fall. Ring moren din.

Publisert i omtale | Merket med , , , | 12 kommentarer

Januarstatistikk

En dag på forskudd, men jeg rekker ikke lese ferdig flere bøker i januar, så hvorfor ikke. 2017 har startet overraskende bra. Jeg var forberedt på lite lesetid, men har endt opp med å lese masse, og bøkene jeg har lest har jevnt over vært bra. Ifølge Goodreads er jeg «6 books ahead of schedule», og jeg har til og med klart å skrive noe om et par av bøkene jeg har lest. Det lover godt for resten av året.

Bøkene jeg leste:

Sjanger:

To sakprosa (lyriske essay gir dobbeltkryss (sakprosa/lyrikk) for den som måtte lure), en novellesamling, en diktsamling, to fantasy, to sci-fi, tre øvrige romaner. Elleve bøker i alt.

Kjønn:

Ti damer, én mann. En foreløpig mannsandel på 9,09%. Det er bra for nå, men mannsandelen kryper garantert oppover igjen utover året.

Oppsummering av måneden:

Både Heroine Complex av Sarah Kuhn og Not Your Sidekick av C. B. Lee er superheltromaner. Ingen av dem bød på spesielt store litterære opplevelser, men herregud så underholdende. Kvinnelige superhelter! Onde cupcakes! Storesøstre av tvilsom moralsk karakter! Jeg skal definitivt lese oppfølgerne.

Citizen av Claudia Rankine er viktig. Og raserifremkallende. Rankine mestrer den vanskelige kunsten å skrive lyriske essay. Hun er personlig og saklig på samme tid: sinnet lurer like under overflaten, men det koker aldri over. Bør leses i disse Trump-tider.

På papiret er Girl Meets Boy av Ali Smith alt jeg kunne ønske meg: en moderne gjenfortelling av en klassisk myte, med skeive damer. I praksis fungerte den godt, men ikke så godt som jeg håpet på. Deler av boka er helt fantastisk. Det er poetisk, og vilt, og vakkert – akkurat som Ovids originale fortellinger. Jeg opplevde imidlertid boka som ganske ujevn. Vi følger to søstre, men bare en av dem føltes helt nødvendig. Det blir litt for mange sider som føles som fyllstoff.

Transformations av Anne Sexton var januars desidert beste. En diktsamling som gjenforteller klassiske eventyr? Ja, takk! Jeg elsket den av de samme grunnene som jeg elsker Angela Carter: mørke, voldsomme eventyr; sterke kvinner; ren poesi. Jeg vurderer å lese Sextons samlede verker.

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (2 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (2 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (1 av 5)
  4. 10 homoerotikk (5 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (0 av 10)
  6. 8 horror (0 av 8)
  7. 5 steampunk (0 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (0 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (0 av 2)

Ti kryss på elleve bøker. I januar. Det ser veldig bra ut. Jeg ligger langt foran skjema her også, og disse målgreiene er fremdeles mindre kjipt enn jeg opprinnelig forestilte meg at de skulle være.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

  • Sett Supergirl. For femte(?) gang. Kvinnelige superhelter, folkens. Det er det beste i verden.
  • Sett Black Sails. Kvinnelige pirater er det nest beste i verden. Jeg blir definitivt nødt til å lese piratbøker i løpet av 2017.
  • Fantasert om å lese en finske-bio. Tror jeg lar det bli med tanken.

Februar:

Klassisk sci-fi! Jeg må tydeligvis lese 1984 ASAP, og kanskje Fahrenheit 451 og The Man in the High Castle også. Dessuten må jeg lese en eller annen biosirkel-bok. Det er foreløpig usikkert hvilken bok det blir, men jeg vet at jeg kommer til å jukse i alle fall litt.

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , , | 13 kommentarer

Homobøker del 2: Gresk mytologi, eller Akilles + Patroklos = sant

Ny uke, ny omtale. Også denne gangen har jeg lest en homobok, men denne gangen har vi forflyttet oss fra high school til den greske mytologien. Og fra YA til littetur for voksne.

NB! Dette innlegget inneholder spoilere, i den grad fortellinger fra antikken egentlig kan spoiles…

Madeline Miller – The Song of Achilles

13516154The Song of Achilles er en gjenfortelling av Iliaden, med hovedfokus på forholdet mellom Akilles og Patroklos. Boka er mange ting på én og samme tid: Den er en coming-of-age-historie, en krigsberetning, en kjærlighetsfortelling.

Historien begynner med den unge prins Patroklos. Han er sønn av argonauten kong Menoitios, men han klarer ikke leve opp til farens forventninger. Han er veik og redd – en skamplett på farens ære. Når han ved et uhell dreper en kamerat, har faren fått nok, og Patroklos blir sendt i eksil. Patroklos ender opp i Phthia, hos Pelevs, konge over myrmidonerne. Det er her han møter prins Akilles.

Pelevs fostrer opp en hel flokk av unge gutter som er sendt vekk av foreldrene. Guttene får nemlig militær trening, og Pelevs ender opp med en dyktig, lojal hær. Patroklos forblir lenge nokså anonym. De andre guttene synes han er merkelig, og når de finner ut at han er en morder, blir de redde også. Patroklos er ensom og alene, og slutter å møte opp til trening. Akilles finner ham en dag mens han gjemmer seg i et lagerrom, og sammen koker de opp en løgn slik at Patroklos skal unngå pisking eller andre former for straff. Etter dette blir de to guttene uatskillelige.

Akilles er sønn av kong Pelevs og havnymfen Tetis. Han forteller Patroklos dette, og at det finnes en profeti om at han er «Aristos Achaion» – den beste av grekerne. Han skal bli en stor helt, men han kommer til å dø etter at kongssønnen Hektor av Troja har blitt drept. Patroklos bestemmer seg imidlertid for at de er for unge til at han kan tenke på døden. I stedet vil han bruke tiden på å leve. Han og Akilles vokser nærmere hverandre, og en dag de to ligger på stranden og hviler ender Patroklos opp med å kysse kameraten.

Det blir imidlertid lenge med dette ene kysset. Dagen etter sender kong Pelevs Akilles til fjellet Pilion. Her bor Keiron, som er kentaurenes leder. Keiron har vært lærer for mange greske helter: Herakles, Jason, Persevs, Thesevs, Ajax… Og nå er det altså Akilles’ tur. Men han er ikke alene. Patroklos er igjen ensom, og dessuten hjerteknust. Han følger etter, og får lov til å forbli hos Keiron, til tross for at Akilles mor egentlig har forbudt det. De to guttene får opplæring i jakt og fiske, i musikk, og i legekunsten. Keiron tester Akilles’ militære ferdigheter, men den unge prinsen er allerede så dyktig at han ikke har mer å lære. Patroklos testes også, og han kan ifølge Keiron bli en kompetent soldat, men han bestemmer seg for at soldatlivet ikke er riktig for ham. Bare det å se Akilles i aksjon er nok.

Guttene forblir hos Keiron i svært lang tid, og igjen skjer det ting med forholdet deres. Det viser seg nemlig at Akilles mor, som alltid har holdt øye med sønnen sin, ikke kan se dem der oppe på fjellet. Hun er bundet til havet og kysten. Det ene kysset blir til mange flere, og de to blir mer enn bestevenner. De nyter livet på Pilion, og tilbringer hvert ledige øyeblikk i hverandres selskap. Helt til kong Pelevs sender en budbringer. Kongen er nødt til å snakke med sønnen sin. Det har brutt ut krig med Troja, og kong Pelevs vil at Akilles skal lede myrmidonerne i strid slik at han kan vinne heder og ære (og ikke minst rikdom). Akilles er imidlertid motvillig, og moren hans forkler ham som jente og gjemmer ham på øya Skyros.

Ting går imidlertid som de må. Akilles blir oppdaget av den listige Odyssevs, og han og Patroklos ender til slutt opp i Troja. Akilles er umenneskelig, og dreper soldater som om han aldri har gjort noe annet. Krigen blir imidlertid unødvendig langvarig. Akilles kunne endt den ved å drepe kongssønnen Hektor, men selv ikke Aristos Achaion er upåvirket av profetier. «Hva har Hektor gjort meg?», sier Akilles, men virkeligheten er kanskje først og fremst at han vil ha mest mulig tid sammen med Patroklos.

Senere kommer havnymfen Tetis med en ny profeti til sønnen: Den beste av myrmidonerne vil dø innen to år har gått. Akilles er ikke overrasket – han har jo visst at han skal dø lenge. Men profetien fortsetter. Ifølge Tetis vil Akilles fortsatt leve når dette skjer. Om profetien ikke viser til Akilles, hvem kan det da være? Akilles klarer ikke å komme opp med noen sannsynlige kandidater, men det er det andre som gjør.

I løpet av årene med krig har krigsbyttet/slaven/tjenestepiken Briseis blitt en av Patroklos nærmeste venner. De tilbringer ofte dagene sammen mens Akilles er på slagmarken. Og hun sier flere ganger til Patroklos at han er den beste av myrmidonerne. Akilles er fylt av sinne og stolthet, mens Patroklos er mild og god. Akilles dreper, mens Patroklos helbreder. Akilles frigir kvinner som blir tatt som krigsbytte, men bare fordi Patroklos får ham til å gjøre det. Og det viser seg selvsagt at Briseis har rett.

Først på s. 275 kommer vi til hovedsaken, til de kanskje viktigste hendelsene i hele Iliaden. Kong Agamemnon, som har samlet grekerne og som leder hæren, tar Briseis fra Akilles. Akilles blir sint, og mener at Agamemnon krenker æren hans. Han nekter å kjempe videre før Agamemnon unnskylder og gir Briseis tilbake. Men det er ikke bare Akilles som er stolt. Dagene går, og grekerne lider store nederlag. Til slutt klarer trojanerne å kjempe seg helt inn i den greske leiren, og de begynner å sette fyr på grekernes skip. Patroklos trygler Akilles om å gripe inn, men han nekter. I stedet ender Patroklos opp med å iføre seg Akilles’ rustning i håp om at synet av Akilles alene kan være nok til å skremme den trojanske hæren vekk. Og planen viser seg faktisk å være nokså effektiv. Mange av trojanerne flykter, men ikke alle, ikke mange nok. Patroklos blir nødt til å kjempe. På nærmest utrolig vis klarer han å drepe helten Sarpedon, som er sønn av Zevs. Deretter forfølger han den trojanske hæren helt tilbake til Trojas murer. Der kjemper han mot Hektor, men det går selvsagt som det må gå. Alt går til helvete, og det hele ender i tragedie.

Jeg var relativt godt kjent med fortellingen om Akilles fra før, og historien bød ikke på noen spesielle overraskelser. Boka var likevel utrolig tilfredsstillende. Miller skildrer det hele på en flott måte, med et språk som på sitt beste var både vakkert og poetisk. Noen ganger var det riktignok tendenser til purple prose, men ikke oftere enn at jeg ikke lot meg plage nevneverdig. Det tar riktignok lang tid før hun kommer til de viktigste hendelsene, over 250 sider, men heller ikke dette var et problem for meg. Oppvekstskildringen var kanskje favorittdelen min, spesielt tiden guttene tilbringer hos kentauren Keiron. Jeg kunne i grunnen lest en hel bok bare om det. Uten at det betyr at skildringen av den trojanske krigen er utilfredsstillende. Krigen er meningsløs, og tragisk, og hjerteskjærende – alt jeg ønsker meg i en krigsberetning.

Men: Odyssevs er best! Miller skal gi ut en bok om trollkvinnen Kirke i 2018 en eller annen gang. Sett den på ønskelisten. Det skal i alle fall jeg.

Publisert i omtale | Merket med , , , | 4 kommentarer

Homobøker del 1: High school

Jeg har lovet Ingalill at jeg skal skrive mer (men ikke mye, aldri mye), og i løpet av årets første par uker har jeg faktisk produsert et halvt dusin halvveise innlegg. Samleomtaler er in, og bøkene jeg leser passer tilfeldigvis godt inn i samleomtale-format. 2017 kommer derfor (kanskje?) til å bli året for samleomtaler av homobøker. Først ut: Homoer i high school.

Sara Jaffe – Dryland

25397016Det er 1992. På avisforsidene og i nyhetene dominerer aids og Bosnia-krigen. Femten år gamle Julie er imidlertid opptatt av viktigere ting: Hva er egentlig greia med jentene i årbok-redaksjonen? Hvilke av guttene på skolen er søtest? Hvorfor er bestevenninnen Erika så irriterende? Ganske standard tenåringsproblemer, altså.

Litt etter litt finner hun ut hva som er greia med jentene i årbokredaksjonen. Eller i alle fall én av dem. Alexis er kaptein på svømmelaget, og hun oppfordrer Julie til å begynne å svømme. Julie er skeptisk. Broren hennes var også svømmer, og han var god. Kan Julie svømme uten å møte et massivt forventningspress? Alexis er imidlertid sjarmerende og søt, og Julie gir etter.

Den usynlige svømmebroren (som har flyttet til Berlin) er helt sentral i handlingen. Julie forstår seg selv gjennom ham. Først fordi hun også begynner å svømme. Deretter fordi hun innser at hun ikke har lyst til å være vennen til Alexis. Hun vil holde hender og kline. Ikke nødvendigvis samtidig. Det hele minnet meg litt om «Carmilla» av Joseph Sheridan Le Fanu. Julie er kjempeskeiv, noe som kommer ganske tydelig til uttrykk gjennom diverse… fysiologiske reaksjoner. Julie forestiller seg imidlertid at hun er mann hver gang dette skjer, ikke helt ulikt Lauras litt merkelige forestilling om at Carmilla må være mann fordi hun kysser så lidenskapelig.

Som man kanskje kunne forvente leder dette til masse forvirring og frustrasjon. Ting blir imidlertid litt greiere når Julie finner ut at broren også er skeiv. Det viser seg at bestevennen slett ikke bare var en bestevenn, og at svømmetreneren slett ikke bare var en svømmetrener. Broren flyttet nemlig ikke bare hjemmefra etter high school. Han flyttet inn med (eks)svømmetreneren, som på det tidspunktet var blitt en eller annen slags sugar daddy. La oss håpe han fikk sparken, og at han ikke fikk trene flere tenåringsgutter…

Forvirringen og frustrasjonen og identitetsproblematikken er både realistisk og gjenkjennelig, og Jaffe skildrer det hele på en strålende måte. Skrivestilen har et nærmest hallusinatorisk eller drømmeaktig preg. På et tidspunkt lytter Julie til Loveless av My Bloody Valentine, og beskrivelsen av musikken kan i grunnen passe nesten like godt på skrivestilen til Jaffe:

…the guy’s and the girl’s voices singing together in an upbeat way but separated by layers of fuzz, close and distant at the same time.

Dryland er i det hele tatt en god oppvekstroman, og en sånn bok jeg kunne hatt god bruk for i min egen forvirrende og frustrerendeungdomstid. Jeg tror den passer perfekt om høsten. Du trenger bare regnvær, en kopp te, og My Bloody Valentine i bakgrunnen.

 

Robin Talley – As I Descended

28218948Jeg leste om denne på en eller annen blogg tidlig i vinter en gang, og premisset virket lovende, for å si det mildt: En moderne gjenfortelling av Macbeth – satt til en kostskole. Hva mer kan en leser ønske seg? Jo, homoer, selvsagt. Og Talley leverer på den fronten også. De to hovedkarakterene, Maria og Lily, beskrives som skolens «power couple». Og ikke på en BFF-måte, heller.

Men over til det viktigste. Det er ingenting med denne som er uforutsigbart. Alle som er mer eller mindre kjent med Macbeth skjønner at det er tragedie i vente. Tragediene er imidlertid utilsiktete, i alle fall de fleste av dem. Maria og Lily er langt på vei som tenåringer flest. De har kjærlighetsproblemer, foreldreproblemer, skoleproblemer, identitetsproblemer, selvbildeproblemer, og diverse andre typer problemer og bekymringer. De har imidlertid også en bekymring som de fleste tenåringer ikke har: spøkelser. Og det er disse spøkelsene som setter i gang all tragedien.

Det kunne i teorien vært ganske kjekt med en tragedie med spøkelser som krydder, men i praksis fungerer det ikke optimalt. Fordi spøkelsene er katalysatorer for all tragedien, blir de menneskelige karakterene nærmest redusert til tilskuere i egne liv. De tar riktignok en rekke dårlige valg, men de gjør seg ikke til drapskvinner. Ikke i egentlig forstand. Samtidig er spøkelsene verken skumle eller interessante nok til å bære fortellingen alene. Boka ender dermed opp som en litt frustrerende opplevelse: det kunne vært så bra, men det er bare midt på treet. Dessuten er jeg enig med kona til Talley: Hamlet er en bedre Shakespeare-tragedie.

Moralen: Ikke fortell spøkelser at du ønsker å se andre døde. Det viser seg nemlig at de har en tendens til å tolke ting litt for bokstavelig.

Publisert i omtale | Merket med , , , | 8 kommentarer

Lesemål 2017

Etter suksessen i 2016, virker det logisk å fortsette med lesemål i 2017. Lesemål har riktignok noen uheldige sider – jeg følte at jeg ikke kunne lese noe annet enn kryssgivende bøker mot slutten av året, men de har faktisk også gjort lesingen min mer strukturert. 2016 var et travelt år for meg, og 2017 blir enda travlere – jeg skal både (prøve å) ta 120 studiepoeng og begynne å skrive masteroppgave. Målene for 2017 er derfor ganske greie moromål.

I løpet av 2017 skal jeg lese:

  1. 12 sakprosa
  2. 5 diktsamlinger
  3. 5 novellesamlinger
  4. 10 homoerotikk
  5. 10 klassisk sci-fi
  6. 8 horror
  7. 5 steampunk
  8. The Chronicles of Narnia
  9. 2 Shirley Jackson
  10. 2 Ursula K. Le Guin

Mål 1-3 skal sørge for at jeg leser noe annet enn bare «genre».

Homoerotikk-målet er en reaksjon på at flere bøker jeg leste i 2016 (Orange is the New Black, The Fight) hadde skuffende lite homoerotikk. Eller homorelatert innhold i det hele tatt. Andre bøker hadde sterke homoerotiske undertoner, men ikke så sterke som de burde hatt (Carmilla, The Picture of Dorian Gray, The Great Gatsby). Vekten er først og fremst på homo, ikke på erotikk, men jeg tar mer enn gjerne begge deler.

Mål 5-7 skal hjelpe meg å utforske nytt terreng innen SFF/H. Med klassisk sci-fi mener jeg ikke nødvendigvis romopera, eller «talking squids in outer space» som Margaret Atwood ville sagt. Målet er å lese ting av forfattere som tilhører The Golden Age of Science Fiction, vinnere av Hugo-prisen, feministisk sci-fi fra 70-tallet, og andre ting jeg sikkert allerede burde ha lest. Horror liker jeg egentlig veldig godt, men først og fremst på skjerm. Jeg leser det nesten ikke. Steampunk har jeg ikke peiling på i det hele tatt.

Narnia-målet er egentlig selvforklarende. Bøkene (i alle fall noen av dem) er blant barndomsfavorittene mine, men det er sikkert nærmere 15 år siden jeg leste dem sist.

Shirley Jackson og Ursula Le Guin er med fordi de er sånne forfattere jeg tror jeg elsker, men som jeg ikke egentlig har lest særlig mye av.

De greie moromålene kan kanskje bli litt mindre greie i løpet av året. Lesemålene tilsier i utgangspunktet at jeg må lese 66 bøker. I 2016 leste jeg 72, og i år skal jeg etter planen lese 70 (eller flere). La oss håpe at 2017 blir dobbeltkryssets år.

For den som er interessert i lister og avkryssing, finnes en liste over bøker jeg har lyst til å lese her.

Publisert i lesemål | Merket med , , , , , , , , , | 14 kommentarer

Leseåret 2016: en oppsummering

Her har det vært dødt siden juni, men det betyr ikke at jeg har sluttet å lese. 2016 skulle være et eksperiment. Struktur. Lister. Biosirkel. Tvangslesing. Det gikk forholdsvis bra. Jeg nådde målet på 60 bøker med god margin, jeg klarte 100% måloppnåelse, og jeg leste bøker i fire av fjorårets biosirkel-kategorier (jeg skulle egentlig lese bøker i alle seks, og jeg skrev bare om bøker i to av dem, men hvem teller…). Slutten av året var preget av tvangslesing av kryssgivende bøker, men jeg kom tross alt i mål på et vis.

I 2016 leste jeg 72 bøker av 58 forskjellige forfattere. Patricia Highsmith er høyest representert, med hele fem bøker. På delt andreplass finner vi Cormac Mccarthy og Neil Gaiman, med tre hver. I tilegg er seks forfattere representert med to bøker hver (Anne Carson, Joan Didion, Kieron Gillen, V. E. Schwab, Tennessee Williams, og Bill Willingham). Bøkene hadde et gjennomsnittlig sidetall på 303, og ble publisert mellom 431 f.Kr. og 2016. Flertallet er imidlertid fra denne siden av årtusenskiftet.

Sjanger:

  • 38 romaner
    • 15 literary fiction
    • 8 krim
    • 7 sci-fi
    • 6 fantasy
    • 2 horror
  • 13 sakprosa
  • 9 tegnserier
  • 5 diktsamlinger
  • 5 drama
  • 2 novellesamlinger

Grei variasjon, og ingen store overraskelser. Andelen fantasy ser kanskje ut til å være lavere enn normalt, men den stiger om jeg regner med tegneserier, diktsamlinger, drama og novellesamlinger. Årets overraskelse er kanskje mengden literary fiction og krim, men begge deler forklares av lesemålene mine. Sett bort fra at mengden literary fiction har blitt nesten firedoblet, har lite endret seg siden halvårsstatistikken i juni.

Kjønn:

Kjønnsmessig fordelte de 58 forfatterne seg slik:

  • 31 menn
  • 23 kvinner
  • 1 multi
  • 3 andre

Bøkene fordelte seg slik:

  • 38 menn
  • 30 kvinner
  • 1 multi
  • 3 andre

Forfatterne hadde altså en mannsandel på 53,4 prosent, mens 52,7 prosent av bøkene var skrevet av menn. Mannsandelen har med andre ord gått litt ned siden juni, men jeg synes fortsatt at den er for høy. Forhåpentligvis fortsetter den positive tendensen i 2017.

Måloppnåelse:

  1. 10 sakprosabøker (13 av 10):
  2. 5 diktsamlinger (5 av 5)
  3. 5 skuespill (5 av 5)
  4. 8 kandidater til «The Great American Novel» (8 av 8)
  5. 5 sørstatsgotikk (6 av 5)
  6. 3 hardkokt krim/noir (3 av 3)
  7. 3 viktoriansk seksualangst (3 av 3)
  8. 2 bøker av Anne Carson (2 av 2)
  9. 2 bøker av Joan Didion (2 av 2)
  10. Så mange NYRB Classics som jeg gidder (4)

100 prosent måloppnåelse! Planen var å oppnå (minst) 43 kryss, og jeg endte på 51. Ingen av målene var egentlig spesielt vanskelige, men på grunn av en kombinasjon av lesetørke og prokrastinering ble slutten av året likevel preget av tvangslesing. Det fungerte imidlertid bedre enn fryktet – målene oppfordret til lesing av en haug med svært førnøyelige bøker. Hvem hadde trodd at struktur kunne være positivt!

Årets ti beste bøker* (og de tre dårligste):

  • Margaret Atwood – The Handmaid’s Tale
  • Joan Didion – The White Album
  • Neil Gaiman – American Gods
  • Dorothy B. Hughes – The Expendable Man
  • Cormac McCarthy – Blood Meridian
  • Seanan McGuire – Every Heart a Doorway
  • Flannery O’Connor – Wise Blood
  • Karen Russell – Swamplandia!
  • V. E. Schwab – A Gathering of Shadows
  • Bram Stoker – Dracula

Flere av disse er helt uoverraskende. Neil Gaiman, Cormac McCarthy og Flannery O’Connor er blant favorittforfatterne mine fra før, og Dracula har vært en favoritt siden barndommen – selv om jeg ikke har lest originalversjonen før. Det er heller ingen overraskelse at Atwood og Didion befinner seg på lista. Russell og Schwab er i ferd med å bli storfavoritter. Jeg har lest ting av begge to, og begge er veldig solide. Schwab utløser fangirl-modusen min på en måte få andre forfattere makter. De eneste overraskelsene var Hughes og McGuire. Hughes ga meg alt jeg ønsker meg i hardkokt krim, samtidig som hun klarte å overraske meg og gi meg helt nye perspektiver på sjangeren. McGuire har tatt for seg det som kanskje var favorittsjangeren min som barn: portalfantasy. Hun gir imidlertid sjangeren en ny vri, og skriver om hva som skjer med de utvalgte barna etter at de kommer hjem igjen. Boka er sin egen greie, men slekter kanskje litt på novellen «The Problem of Susan» av Neil Gaiman. Og jeg elskerelskerelsker slike historier. Gi meg fortellinger om interessante, kompliserte kvinner – ikke gjør som C. S. Lewis gjorde i The Last Battle.

I motsatt ende av skalaen finner vi følgende bøker:

  • Ernest Cline – Ready Player One
  • Piper Kerman – Orange Is the New Black
  • Andy Weir – The Martian

Kerman og Weir fremkalte i grunnen bare likegyldighet, mens Clines bok var noe av det dårligste jeg har lest. Jeg tror aldri jeg har hatet en bok like mye. Premisset var for så vidt godt, men utførelsen var katastrofalt dårlig. Les heller Paper Girls av Brian K. Vaughan, og se heller Stranger Things. De klarer faktisk å kombinere åttitallsnostalgi med velskrevne karakterer og interessante plott.

* Urangert, og med én bok per forfatter.

Publisert i lesemål, månedsoppsummering, statistikk | 17 kommentarer

Halvårsstatistikk, eller hvordan går det egentlig med lesemålene?

Jeg skal etter planen lese (minst) 60 bøker i løpet av 2016. I løpet av årets seks første måneder har jeg lest 40, selv etter vårdepresjon med tilhørende lesetørke. Dersom jeg klarer å holde dette tempoet oppe kan 2016 bli mitt beste leseår siden tidlig i tenårene. Kvalitet er viktigere enn kvantitet osv., men livet er kort og det er så veldig mange bøker jeg vil lese.

Bøkene er skrevet av 33 ulike forfattere, og har et gjennomsnittlig sidetall på 312. De er publisert mellom 1532 og 2016, men majoriteten er utgitt etter tusenårsskiftet. Patricia Highsmith er høyest representert, med hele fem bøker. Neil Gaiman, Kieron Gillen og Bill Willingham deler andreplassen, med to bøker hver.

Sjanger:

  • 21 romaner
    • 8 krim
    • 5 sci-fi
    • 4 fantasy
    • 4 øvrige romaner
  • 8 sakprosa
  • 7 tegneserier
  • 3 diktsamlinger
  • 1 novellesamling

Forsåvidt grei variasjon. Flest romaner og sakprosa, og stor vekt på «genre» og lite på «literary fiction», men det er som ventet. Andelen krim er langt større enn normalt, dels fordi jeg har blitt bitt av en Highsmith-basill og dels fordi jeg har et krim-lesemål i år. Jeg er også litt overrasket over at jeg tilsynelatende har lest mer sci-fi enn fantasy, men disse tallene endrer seg dersom jeg regner med tegneserier, dikt- og novellesamlinger. Da ender fantasy på 10 og sci-fi på 7.

Kjønn:

  • 13 kvinner
  • 18 menn
  • 2 transpersoner

Kjønnsfordelingen er bedre enn den pleier å være, med en mannsandel på snaut 55 prosent. Det er fortsatt høyere enn jeg ønsker, men jeg beveger meg i alle fall i riktig retning.

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 10 sakprosabøker (8 av 10)
  2. 5 diktsamlinger (3 av 5)
  3. 5 skuespill (0 av 5)
  4. 8 kandidater til «The Great American Novel» (2 av 8)
  5. 5 sørstatsgotikk (1 av 5)
  6. 3 hardkokt krim/noir (3 av 3)
  7. 3 viktoriansk seksualangst (0 av 3)
  8. 2 bøker av Anne Carson (0 av 2)
  9. 2 bøker av Joan Didion (0 av 2)
  10. Så mange NYRB Classics som jeg gidder (3)

Sett bort fra eventuelle dobbel, trippel eller kvadruppelkryss er det meningen at jeg skal lese 43 lesemålrelaterte bøker. Jeg har i skrivende stund lest 17. Det er litt bak skjema, men ikke mer enn at det burde gå greit å oppnå 100% måloppnåelse. Kanskje disse målgreiene er enklere enn jeg forestilte meg?

Halvårets beste bøker (og den dårligste):

  1. Neil Gaiman – American Gods
  2. Margaret Atwood – The Handmaid’s Tale
  3. Cormac McCarthy – Cities of the Plain
  4. Dorothy B. Hughes – The Expendable Man
  5. V. E. Schwab – A Gathering of Shadows

Jeg har lest mange bra, og en håndfull fantastiske, bøker dette halvåret, men også en av de dårligste bøkene jeg har lest på flere år: Ready Player One av Ernest Cline. Hæ? Er ikke denne elsket av så godt som alle? Har den ikke en gjennomsnittlig vurdering på 4,31 på Goodreads? Jo, uforståelig nok har den det.

Jeg ga den først to stjerner, men endte opp med å justere ned til én. Karakterene er flate og karakterutvikling, hva er det? Plottet er syltynt, nærmest ikke-eksisterende. Den føles som YA, men av en eller annen grunn har jeg vanskelig for å forestille meg at åttitallsnostalgi appellerer til tenåringer. Åttitallsbesettelsen minner meg dessuten om Dan Brown. Det er så mye informasjon her, men mesteparten tjener ingen hensikt. Hovedkarakteren er i tillegg ekstremt usjarmerende, omtrent på samme måte som Edward Cullen og Christian Grey er usjarmerende. Jeg kan ikke huske sist jeg hatet ei bok så mye som jeg hater denne.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

Netflix, antar jeg?

Jeg begynner å gå tom for bra fanfic og trenger mer Jessica Jones ASAP.

Publisert i lesemål, månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , | 6 kommentarer