Mari leser biografier #6: Mord og mysterier i Seattle

Augusts biosirkeltema er «ond/gal», og jeg valgte den enkleste og mest åpenbare løsningen: en seriemorderbiografi. True crime kommer imidlertid i mange former, og jeg endte opp med å lese den dokumentariske tegneserien Green River Killer: A True Detective Story av Jeff Jensen og Jonathan Case.

11489682Gary Leon Ridgway er bedre kjent som «Green River Killer». På 1980- og 1990-tallet drepte han flere titalls kvinner i Seattle-området i delstaten Washington. Han er dømt for 49 drap, men mistenkes å være ansvarlig for så mange som 90. Noen av likene dumpet han i Green River – derav kallenavnet.

Selv om boka heter Green River Killer, er det egentlig ikke Ridgway som er hovedpersonen i historien. Vi følger i stedet etterforskeren Tom Jensen. Han var en av de opprinnelige medlemmene i Green River Task Force, og etter hvert den eneste politietterforskeren som arbeidet med saken. Etter 20 års etterforskning klarte Jensen (og andre politietterforskere) endelig å finne identiteten til seriemorderen. Jeff Jensen, bokas forfatter, er Tom Jensens sønn. Boka er derfor ikke først og fremst et portrett av et seriemorder, men kanskje heller en sønns forsøk på å forstå faren bedre.

Historien hopper frem og tilbake i tid. Jensen og Case skildrer både Gary Ridgways ugjerninger, etterforskningen på 1980-tallet, avhørene på 2000-tallet og Tom Jensens tid som pensjonist, men hoveddelen av boka foregår på 2000-tallet. Etter at Ridgway ble arrestert, fulgte 180 dager med avhør. Ridgway fremstår som en litt stakkarslig type. Han virker forvirra og sårbar, og prøver å fleipe med etterforskerne. Når de ber ham om å rangere sin egen ondskap på en skala fra en til fem, svarer han at han er en treer. Både politiet og ofrenes pårørende ønsket svar, men Ridgway er tilsynelatende lite hjelpsom. Han husker ikke detaljer og blander sammen ofre, og avhørene får et nesten surrealistisk preg. Det er frustrerende bare å lese om, og det er lett å forstå hvor vanskelig det må ha vært å faktisk befinne seg i situasjonen.

True crime er en sjanger som lett kan bli i overkant grufull. Og det er vanligvis bildene som er verst. Det klarer Jensen og Case å unngå i denne boka. Illustrasjonene til Case er nøkterne og uten farger. Jensen gjør samtidig en glimrende jobb med å balansere mord & mysterier med mer menneskelige elementer. Resultatet er litt som en snill utgave av True Detective. Drapene, etterforskningen og drapsmannen selv er naturligvis viktige, men det er Tom Jensen – en ganske alminnelig familiefar – som er bokas hjerte. Det hever boka noen hakk, samtidig som true crime føles litt mindre som en guilty pleasure.

Konklusjon: True crime funker like bra i bokform som på Netflix. Moralsk relativisme er tullete.

Publisert i omtale | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Julistatistikk

Juli har vært nok en strålende lesemåned. Jeg har fått lest mye, og kvaliteten har vært ganske bra: middelmådig på det verste og strålende på det beste. Ved utgangen av måneden lå jeg 28 bøker foran skjema på Goodreads, men etter en knapp uke av august har jeg faktisk fullført årets leseutfordring. Nå er det lesemål og List Challenges som gjelder.

Bøkene jeg leste:

  • Victoria Schwab – Our Dark Duet
  • Tarald Stein – Framandkar
  • Felix Gilman – The Rise of Ransom City
  • M-E Girard – Girl Mans Up
  • Audrey Coulthurst – Of Fire and Stars
  • Jen Wilde – Queens of Geek
  • Sarah Kuhn – Heroine Worship
  • Marjorie Liu & Sana Takeda – Monstress Vol. 2: The Blood
  • Seanan McGuire – Down Among the Sticks and Bones
  • William March – The Bad Seed
  • April Daniels – Sovereign
  • Jeffrey Ford – A Natural History of Hell

Sjanger:

Fem fantasy, én sci-fi, én horror, én diktsamling, én tegneserie, én novellesamling, to øvrige romaner. Tolv bøker i alt.

Kjønn:

Syv damer + ett kvinnelig samarbeid, fire menn. Mannsandelen holder seg stabil på midten av 20-tallet. Etter juli ligger den ganske nøyaktig på 25%.

Oppsummering av måneden:

Our Dark Duet var gjennomført bra, som jeg i grunnen synes om alt Schwab skriver, men noe svakere enn den første boka i serien. Jeg elsker monster-narrativer, kanskje spesielt når det er Schwab som skriver dem, men her ble det rett og slett litt for mange YA-klisjeer for min del.

Framandkar av Tarald Stein har vært på leselista mi siden 2009, og jeg hadde høye forventninger. Det viste seg å være litt uheldig. Framandkar er en veldig gjennomarbeidet diktsamling – den er lavmælt og kortfattet, og kjønnstematikken er både viktig, interessant og godt skildret. Boka fungerte likevel ikke optimalt for meg. Diktene er svært korte og kan leses hver for seg, men de henger også sammen i det som kanskje kan beskrives som et løst narrativ. Jeg foretrekker diktsamlinger som enten består av korte, språkmaterialistiske dikt eller av sammenhengende narrativer.

Felix Gilmans The Rise of Ransom City er oppfølgeren til The Half-Made World, men den kan også leses som en enkeltstående roman. Boka består av de fiktive memoarene til oppfinneren og bedrageren Harry Riggs. Han har en egen evne til å havne midt i alle mulige slags viktige begivenheter, og vi får blant annet møte igjen John Creedmoor og Dr. Alverhuysen. Plottet er mer springende enn i forgjengeren, men det er likevel fint med et gjensyn med dette universet.

Girl Mans Up var månedens overraskelse. Jeg hadde ingen forventninger i det hele tatt, men endte opp med å lese nesten hele boka i ett strekk. Ganske enkelt en av de bedre YA-romanene med LHBTQ-tematikk jeg har lest. Jeg skal definitivt følge med på eventuelle fremtidige romaner fra Girard.

Of Fire and Stars er også en YA-roman med LHBTQ-tematikk, men i fantasyform. Prinsesse Dennaleia blir sendt til et fremmed kongerike for å gifte seg med tronarvingen. Hun havner i en krevende politisk situasjon med masse intriger og skandaler. Og så presterer hun å forelske seg i søsteren til forloveden sin. Det fører naturligvis til masse forviklinger. Boka er på ingen måte stor litteratur, men den er veldig søt og underholdende. Jeg hadde sikkert elsket den som fjortis.

Queens of Geek minnet meg om Ready Player One, bare med det unntak at jeg ikke hatet den. Mens RPO er rettet mot femten år gamle gutter på reddit, er Queens of Geek rettet mot femten år gamle jenter på tumblr. Jeg tilhører ikke noen av målgruppene, men befinner meg i alle fall nærmere sistnevnte. Queens of Geek har dessuten et slags plott gjemt blant alle popkulturreferansene.

Heroine Worship er oppfølgeren til Heroine Worship, og Kuhn fortsetter superhelt-moroa på overbevisende vis. Denne gangen er demonbekjempelsen kombinert med bryllupsforberedelser, og resultatet føles som en Buffy- / Say Yes to the Dress-hybrid. #guiltypleasure

Monstress fortsetter å være fantastisk. Obligatorisk for alle som liker monstre, katter og/eller sterke kvinner. En av de beste tegneseriene Image utgir for øyeblikket.

Down Among the Sticks and Bones av Seanan McGuire var månedens beste. Boka er en oppfølger til Every Heart a Doorway, men kan leses som en enkeltstående fortelling. Den har alt en jente kan ønske seg: portalfantasy, gotisk horror, monstre, homorelatert innhold. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å vente på neste bok.

The Bad Seed av William March er kanskje best kjent på grunn av filmatiseringen fra 1956. Mord & mysterier er veldig ålreit en gang i blant, spesielt når det handler om sosiopater. Her er sosiopaten en åtte år gammel jente. Det betyr at historien er litt tammere enn den kanskje ellers ville vært, men den er også mer forstyrrende. Det mest interessante er likevel ikke barnet, men bakgrunnshistorien til moren. Jeg tror boka hadde vært sterkere om den fikk mer oppmerksomhet, eller om mer ble overlatt til fantasien, selv om jeg forstår hvorfor historien er strukturert som den er.

April Daniels’ Sovereign er nok en oppfølger. Vi fortsetter å følge Danny Tozer, som ble introdusert i Dreadnought. Jeg synes denne er bedre enn forgjengeren, selv om det fortsatt er noen problemer her. Klisjeene og stereotypene kunne med fordel vært tonet ned, men kombinasjonen av fluff og angst er spot on.

A Natural History of Hell av Jeffrey Ford var månedens mest ujevne. Ford er innom mange ulike sjangre, men de fleste novellene har elementer av horror – kanskje fordi døden og livet etterpå er gjennomgående motiver. Noen av novellene var bunnsolide – forstyrrende og rørende – mens enkelte andre var direkte kjedelige. De beste var imidlertid bra nok til at jeg får lyst til å lese mer av Ford.

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (12 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (5 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (6 av 5)
  4. 10 homoerotikk (17 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (2 av 10)
  6. 8 horror (7 av 8)
  7. 5 steampunk (6 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (2 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (1 av 2)

Åtte kryss på tolv bøker. Det er jeg godt fornøyd med, selv om kryssene stort sett har kommet i kategorier jeg allerede er ferdig med. Jeg har fullført nok en kategori, og det virker veldig overkommelig å klare 100% måloppnåelse.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

Game of Thrones?

August:

De siste ukene før semesterstart. Hvis ånden kommer over meg, kommer jeg til å begynne med pensumlesing. Men antakeligvis blir det krim, zombier og sci-fi.

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , , , , , , , , | 12 kommentarer

Junistatistikk

Til tross for, eller kanskje på grunn av, eksamensmas har juni vært en strålende lesemåned. Kvanititetsmessig er jeg nesten tilbake på aprilnivå, og kvaliteten har heller ikke vært dårlig. Etter halve 2017 har jeg allerede lest 56 bøker – nesten like mange som jeg leste i hele 2014. I tillegg ligger jeg hele 22 bøker foran skjema på Goodreads.

Bøkene jeg leste:

Sjanger:

Tre sci-fi/fantasy (steampunk), tre sakprosa, to horror, to tegneserier, én øvrig roman. Elleve bøker i alt.

Kjønn:

Ni damer + et kvinnelig samarbeid, én mann. Mannsandelen har gått litt tilbake igjen, og ligger på 23,21%.

Oppsummering av måneden:

Hammers on Bone var en sjarmerende horror-kortroman. Khaw blander Cthulhu-mytologien til H. P. Lovecraft med hardkokt krim/noir. Det fungerer overraskende bra. Khaw er dessuten mindre rasistisk og misogynistisk enn Lovecraft, og det er alltid hyggelig.

Monstress av Marjorie Liu og Sana Takeda var jeg godt kjent med fra før, men i mer fragmentert form. Tegneserier bør absolutt (gjen)leses i hefteform, og ikke bare i enkeltutgaver. Liu skriver godt og Takeda er en av de beste illustratørene jeg vet om (Fiona Staples er kanskje den eneste jeg liker bedre). Her er fantasy, steampunk, monstre og i det hele tatt alt som er bra. Bonuspoeng for katten.

The Empathy Exams var månedens nest beste bok. Leslie Jamison er både empatisk, morsom og en fantastisk dyktig skribent. Dette er en av de jevneste essaysamlingene jeg har lest, og jeg tror jeg lærte noe nytt av hvert eneste essay. Boka burde nesten vært pensum for helesepersonell, og er essensielt lesestoff for alle som liker litterær sakprosa.

Dorothy Strachey skrev bare én roman: Olivia. Den ble publisert anonymt, og er dedisert til Virginia Woolf. Den omhandler en ung jentes seksuelle (og romantiske?) oppvåkning på en kostskole i Frankrike. Boka er dermed full av intriger og ulovlig kjærlighet, og er gøy nesten på samme måte som Carmilla er det.

Alison Bechdels The Essential Dykes to Watch Out For burde jeg egentlig ha lest for lenge siden. Fun Home av samme forfatter befinner seg i alle fall veldig høyt opp på lista over favorittbøkene mine. Tittelen forteller egentlig alt man trenger å vite om boka: Den er en samling av de viktigste stripene i tegneserien med samme navn. Bra, bra greier, men jeg vil tippe det er en fordel å være interessert i akademia, feminisme og/eller skeivt innhold.

Smoke Gets in Your Eyes: And Other Lessons from the Crematory handler om døden. Nærmere bestemt om forfatterens forhold til den. Størstedelen av memoarene tar for seg tiden hun jobbet på et krematorium og om menneskene (og likene) hun møtte der, men Doughty skriver også om barndommen og om en livslang fascinasjon for døden, lik og begravelsesritualer. Morbid og fascinerende, og langt morsommere enn jeg trodde en bok om døden kunne være.

Hangsaman var månedens beste. Shirley Jackson ble inspirert av forsvinningen av Paula Jean Welden, men Hangsaman er mye mer enn en standard psykologisk thriller. Hun kombinerer bildungsromansjangeren med sin egen helt spesielle form for horror. Jeg klarer aldri helt å sette fingeren på hva som er så forstyrrende med bøkene til Shirley Jackson, men det er alltid noe som føles feil. Karakterene føles ikke som normale mennesker, men har nesten en «uncanny valley»-effekt. Nicholas Rombes skriver:

Reading Hangsaman is like entering a dark labyrinth, only to discover that you have always been it, and that the novel has merely awakened you to this fact, something you have tried all your life to forget.

Akkurat sånn føles Hangsaman (og alt jeg ellers har lest av Jackson).

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (12 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (4 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (5 av 5)
  4. 10 homoerotikk (14 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (2 av 10)
  6. 8 horror (5 av 8)
  7. 5 steampunk (5 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (2 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (1 av 2)

Tolv kryss på elleve bøker. Og tre nye fullførte kategorier. Det er mer enn godkjent.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

  • Hjemmeeksamen.
  • Sett den nyeste sesongen av OitNB.
  • Sett den nyeste sesongen av House of Cards. Claire

Juli:

Ferie! Jeg skal lese alle bøkene i hele verden. Eller i alle fall en håndfull av dem. Sci-fi for alle penga? Virginia Woolfs samlede verker? Moby Dick? Alt er mulig!

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , , , | 8 kommentarer

Steampunk-extravaganza

Et av lesemålene mine i 2017 er å lese fem steampunk-bøker. Til tross for at jeg leser veldig mye fantasy og sci-fi, representerer denne undersjangeren så og si terra incognita for meg. Jeg liker steampunk-estetikken (eller kanskje heller whalepunk-estetikken) i Dishonored, men det er omtrent så langt forkunnskapene mine rekker. Da hjelper det litt å faktisk lese noen bøker som passer inn i sjangeren.

Cherie Priest – Boneshaker

16702567Cherie Priest er et navn som dukker opp over alt dersom man leser en SFF-blogg (eller femten), men jeg hadde ikke lest noe av henne før. Bøkene i Clockwork Century Universe– serien er kanskje det hun er best kjent for, og det ser ut til å være av god grunn. Boneshaker er på mange måter nært beslektet med Karen Memory, som jeg leste tidligere i år. Boka er satt til (en alternativ utgave av) Seattle, og gullrushet på 1890-tallet danner det historiske bakteppet.

Briar Wilkes pleide å være gift med den briljante oppfinneren Levitivus Blue. Leviticus tenker at gullrushet sikkert er en god mulighet til å bli rik, og konstruerer en gullgravemaskin som kan brukes året rundt. Fint i teorien, men når vidunderet skal testes går alt til helvete. Maskinen ødelegger store deler av byen og i tillegg fører den til at en mystisk og svært dødelig gass stiger opp fra bakken. Det viser seg imidlertid at de som blir drept av gassen slett ikke forblir døde.

Vi møter Briar og sønnen Ezekiel seksten år etter den katastrofale ulykken. Leviticus er ute av bildet og Zeke har blitt tenåring. Folk har evakuert Seattle og bygget en enorm mur i et forsøk på å forhindre at giftgassen sprer seg. Briar Wilkes er forhatt av de fleste og strever med å få endene til å møtes. Sønnen stiller spørsmål – fremfor alt om faren, men Briar orker ikke å snakke om eksmannen. Det eneste hun vil si er at han var gal og at han uansett er død. Zeke er skeptisk og bestemmer seg for å finne svar og, dersom det er mulig, å renvaske faren. Han finner ut at det fremdeles bor folk innenfor muren og bestemmer seg for å oppsøke foreldrenes gamle hus. En trenger ikke være spesielt genial for å skjønne at ting ikke går etter planen. Moren ender opp med å iverksette en redningsaksjon, men hun og sønnen må hanskes med både zombier, småkriminelle opportunister og den gale vitenskapsmannen Dr. Minnericht.

Cherie Priest gir meg det jeg helst vil ha fra steampunk: masse, masse moro. Innslaget av zombier fungerer veldig bra, og steampunkelementene er også solide. Luftskip? Ja! Dampdrevne våpen? Ja! Korsetter? Ja! Karaktergalleriet er både variert og troverdig, heltene er heroiske og skurkene er onde. Det er likevel selve forholdet mellom Briar og Zeke som er det viktigste her. Briar drives av kjærlighet til sønnen, og Zeke gjør alt han kan for å komme seg tilbake til moren. Ved siden av å fryde meg over selve steampunk-eventyret, endte jeg opp med å bry meg om karakterene. Sånt er nødvendig i den mørke og jævlige undergrunnsverdenen under Seattle. Slutten ble en skikkelig nedtur, men bare fordi jeg vil ha mer.

Nisi Shawl – Everfair

26114130Everfair kunne knapt vært mer forskjellig fra Boneshaker. Boken tar utgangspunkt i faktiske hendelser, og handler om Fristaten Kongo under belgiske kong Leopold II, og om de grusomhetene som ble begått mot lokalbefolkningen der. Boka stiller spørsmålet hva om? Hva om den britiske reformbevegelsen Fabian Society, amerikanske misjonærer, kinesiske ingeniører og medlemmer av lokalbefolkningen hadde samarbeidet om å etablere en stat etter modell av Liberia?

Shawl skildrer hendelsene som leder opp til etableringen av den nye staten Everfair, selve etableringen, og statens spede barndomsår. Boka følger et utvalg sentrale figurer over lang tid (omkring 30 år), og faktiske historiske hendelser står hele tiden sentralt. Resultatet er en ambisøs generasjonsroman som utforsker store spørsmål: frihet, demokrati, rasisme. Litt liv, død og kjærlighet har det også blitt plass til.

Everfair fremstår som en veldig original steampunk-bok. Shawl dropper actionpreget steampunk-moro til fordel for dypdykk i viktige historiske og politiske spørsmål. Mye steampunk er på sett og vis ganske konservativ i den forstand at den ikke utfordrer britisk eller europeisk imperialisme og kolonialisme. Det gjør Shawl. Jeg har enorm respekt for prosjektet hennes, og ville så gjerne elske boka. Men jeg fikk det aldri helt til. Selv om Shawl beskriver en periode på flere tiår, er boka under 400 sider. Hun blir nødt til å utelate masse, og jeg ender opp med en hel haug av spørsmål. Og ikke spørsmål av den typen som gjør leseopplevelsen bedre. Jeg opplevde boka som veldig fragmentarisk, og tenkte egentlig at Shawl burde ha skrevet dobbelt så langt. Nisi Shawl er en svært anerkjent novelleforfatter, men novelleteknikk fungerer ikke automatisk bra på en roman.

Det betyr likevel ikke at jeg mislikte boka. Karakterene er solide, og Shawl har konstruert et helt menasjeri av fascinerende, kompliserte kvinner. I andre settinger – i noveller – hadde jeg for eksempel elsket å lese om Lisette Toutourniers spioneventyr eller om dronning Josinas trolldomskunster. Tematikken er viktig, og språkføringen er strålende. Kanskje krever boka bare en mer tålmodig leser som er villig til å gjøre en større del av jobben selv.

Felix Gilman – The Half-Made World

8198773Med Gilmans bok er vi tilbake til den steampunkvarianten jeg etter alt å dømme liker best: weird west. I The Half-Made World smeltes steampunkestetikk og industri sammen med merkelige, mytiske krefter. Resultatet er en fest å lese!

Gilman bruker elementer fra westernsjangeren, men vender og vrir på dem til de knapt er gjenkjennelige. Handlingen er satt til en fiktiv utgave av USA, og vi kastes rett inn i en langvarig borgerkrig. På den ene siden er The Line – en teknologisk, diktatorisk organisasjon som mest av alt minner om regimet i Orwells Nineteen Eighty-Four. På den andre siden finner vi The Gun – en slags demonkult. Den sentrale konflikten i boka er altså ikke småtterier: orden kontra kaos, men begge sider er komplekse og interessante. Her er ingen egentlige skurker eller helter, alt har nyanser av grått.

Historien skildres gjennom tre karakterer: Linjemannen Lowry, revolvermannen Creedmoor og Dr. Lyvset Alverhuysen. Lyvset, eller Liv, er det nærmeste boka kommer en heltinne. Hun er psykiater og reiser vestover for å forske på, og forhåpentligvis kurere, de psykologiske skadene The Line påfører ofrene sine. Reisens mål er sykehuset The House of Dolorous. Etter hvert viser det seg at House of Dolorous befinner seg i begivenhetenes sentrum. En av pasientene er en gammel general som skal ha kunnskap som kan brukes til å ende borgerkrigen en gang for alle.

Både Lowry og Creedmoor er interessert i å kidnappe generalen, men det er Creedmoor og The Gun som er førstemann til mølla. Resten av historien er en katt-og-mus-lek som fører alle de sentrale karakterene stadig lengre vest. Det ville vesten er virkelig vill, og på den lange reisen møter karakterene alle mulige slags merkverdige, overnaturlige utfordringer.

Stemningen i The Half-Made World ligner ikke på noe annet jeg har lest. Historien har innslag av så forskjellige ting som Nineteen Eighty-Four, Deadwood, The Dark Tower og god gammeldags gotisk horror. Narrativet er på sett og vis av road trip-typen, og de ulike karakterene gjennomfører flere strabasiøse reiser frem og tilbake i det bleke landskapet. Resultatet er en langsom og stillferdig bok, men heseblesende actionsekvenser er åpenbart ikke nødvendig for at steampunk skal fungere – dette er den beste av steampunk-bøkene jeg har lest.

Publisert i omtale | Merket med , , , | 13 kommentarer

Mari leser biografier #5: Terror og frigjøring

Det har blitt juni, og tida er inne for nok en runde i biografisirkelen. Denne månedens tema er «Jeg lever» – kanskje det vanskeligste temaet så langt. Hvor mange interessante, nålevende biografiobjekter finnes, liksom? Mange. Veldig, veldig mange. For å gjøre det litt enklere for meg selv, valgte jeg å fortsette i omtrent samme spor som forrige gang. Valget falt derfor på nok en aktivist, nærmere bestemt på Assata Shakur.

100322Assata Shakur (alias JoAnne Deborah Chesimard) var medlem i Black Panther Party og Black Liberation Army, og var en sentral figur i Black Power-bevegelsen på 1960- og 1970-tallet. På 70-tallet ble hun siktet for en rekke forbrytelser (kidnapping, drap, bankran), og ettersøkt av politiet og FBI. Shakur gikk i skjul, men ble arrestert etter at hun var involvert i en skuddveksling med politiet i 1973. To mennesker mistet livet under skuddvekslingen (en av Assatas kamerater og medaktivister og en politimann), og Assata ble hardt skadd. Shakur ble deretter siktet for drap (igjen), og deretter besto 70-tallet nærmest av en eneste lang rekke av rettssaker.

Assata skriver vekselvis om barndom og oppvekst, og om tiden i fengsel og rettssaler. Begge deler gjør det lett å forstå hvor Assatas aktivisme kommer fra. Etter alt å dømme hadde hun en ganske bra oppvekst. Moren, tanten og besteforeldrene gjorde i alle fall det de kunne for at hun skulle ha det bra. Men det er begrenset hva det går an å få til i en kontekst som er preget av rasisme og fattigdom. Assata endte likevel opp som en sterk og kompromissløs kvinne, og hun ønsket å arbeide for et mer rettferdig samfunn. Å være involvert i Black Power-bevegelsen var imidlertid alt annet enn enkelt. Gjennom etteretningsprogrammet COINTELPRO bedrev FBI omfattende (og ofte ulovlig) overvåkning og infiltrering av politiske organisasjoner. Assata ble fulgt av etterforskere, og telefonen og leiligheten hennes ble avlyttet.

Everywhere I went it seemed like I would turn around to find two detectives following behind me. I would look out my window and there, in the middle of Harlem, in front of my house, would be two white men sitting and reading the newspaper.

Samtidig som Assata ble overvåket av FBI og politiet, ble hun siktet for en rekke ulike forbrytelser. Hun var tilsynelatende den eneste potensielle mistenkte i alle kriminelle handlinger begått av en svart kvinne. Selv der bevisene var ikke-eksisterende og Assata umulig kunne ha vært i nærheten av stedet der forbrytelsen ble begått. Etter alt å dømme var politiet, FBI og rettsvesenet generelt mer interessert i å fjerne «forstyrrende» elementer, enn i rettshåndhevelse. Den ene rettssaken etter den andre endte opp med frikjennelser eller henleggelser, selv om både dommere og politibetjenter gjorde alt de kunne for å svartmale Assata.

rikers_island_crop

Rikers Island (Foto: Wikipedia / Sfoskett)

De tragikomiske rettssakene blekner imidlertid i forhold til behandlingen Assata fikk etter at hun ble arrestert. Boka åpner med en livredd Assata som ligger i veikanten og tror at hun skal dø. I stedet for å skaffe ambulanse, velger politiet å sparke og trakassere henne. Og den dårlige behandlingen fortsetter på sykehuset. Det kreves advokat for at Assata endelig skal få nødvendig medisinsk behandling. Og den dårlige behandlingen fortsetter når hun overføres fra sykehuset til fengsel. I lange perioder sitter hun fengslet i mannsfengsler, og mens hun var fengslet på Rikers Island, var hun isolert i 21 måneder. Assata ble gravid i fengsel, og hun hevder også at fengselslegen nektet henne nødvendig behandling, og i stedet ba henne om å ta abort. Igjen trengs advokat for å sikre legehjelp. Hele greia får Orange is the New Black til å virke nesten som en feriekoloni.

Jeg mistet oversikten over alle rettssakene underveis, men til slutt kommer vi til den viktigste av dem: skuddvekslingen som førte til at en politimann ble drept. Rettssaken fremstår som en farse, og ting ser mildt sagt blekt ut for Assata. Samtlige jurymedlemmer var hvite, og juryen besto blant annet av «two friends, one girlfriend, and two nephews of new jersey state troopers». Dommeren lager alle mulige slags hindre for Assatas advokatteam, og underveis i rettssaken dør en av advokatene hennes under mystiske omstendigheter. Etter dødsfallet forsvinner masse viktige saksdokumenter under tilsvarende mystiske omstendigheter. Det viser seg til slutt at politiet i New York har dem, men å få dem tilbake er ikke lett. Og når dokumentene endelig frigis, mangler mange av de viktgiste. Det ender som det kanskje må. Assata blir dømt til livstid i fengsel. Til tross for suspekte og mangelfulle bevis, og til tross for at Assatas skader ville gjort det umulig for henne å faktisk skyte noen. Uskyldig til det motsatte er bevist…

I 1979 klarte Assata Shakur å rømme fra fengsel. Hun levde i skjul i fire år, før hun flyktet til Cuba. Hun fikk politisk asyl, og bor der fortsatt. I 2013 ble hun, som første kvinne, lagt til FBIs «Most Wanted Terrorists»-liste, og det tilbys en dusør på 2 millioner dollar til den som overleverer henne til myndighetene.

Shakur skriver helt fantastisk godt. Hun er både klar og lyrisk, og i noen av kapitlene inkluderer hun dikt hun har skrevet som reaksjon på noen av hendelsene som beskrives. Kombinasjonen av det poetiske språket og de faktiske hendelsene fører nærmest til en form for kognitiv dissonans. Hun skriver lyrisk, men det hun skriver om er ting som å bli trakassert av medlemmer av KKK, om (gjeng)voldtektsforsøk, og om å bli banket opp av politi og fengselsbetjenter. Det er ubehagelig å lese, men åpenbart også viktig. Kanskje spesielt for blendahvite middelklassefolk.

Koknklusjon: En manns terrorist er en annen manns frigjøringshelt. Fengselsmemoarer er best når de ikke er skrevet av rike, hvite kvinner.

Publisert i omtale | Merket med , , , | 7 kommentarer

Maistatistikk

Som spådd har mai vært veldig preget av eksamen. Jeg har likevel fått tid til å lese en del, om enn mindre enn jeg gjorde i årets fire første måneder. Kvaliteten har riktignok vært varierende, med mange midt-på-treet-bøker, men ifølge Goodreads ligger jeg fortsatt 17 bøker foran skjema. Kvantitetsmessig er det omtrent så bra denne måneden kunne bli, og jeg sier meg godt fornøyd.

Bøkene jeg leste:

  • Ray Bradbury – Fahrenheit 451
  • Greg Rucka m.fl. – Wonder Woman by Greg Rucka Vol. 1
  • Foz Meadows – An Accident of Stars
  • Roxane Gay – Difficult Women
  • Carol Ann Duffy – The World’s Wife
  • Foz Meadows – A Tyranny of Queens

Sjanger:

To fantasy, én sci-fi, én novellesamling, én tegneserie, én diktsamling. Seks bøker i alt.

Kjønn:

To menn, to transpersoner (egentlig én ganger to, men det går for det samme her…), to damer. Mannsandelen har steget enda litt, og ligger på 26,67%.

Oppsummering av måneden:

Fahrenheit 451 var både bra og relevant, og dessuten en sånn bok det er flaut at jeg ikke allerede har lest. Men… Bradbury er ikke på sitt beste her. Det henger kanskje sammen med at boka er en av de tidligste verkene hans – eller kanskje det bare skyldes at jeg liker både horror/mørk fantasy og andre typer sci-fi mye bedre enn dystopier. Verdt å lese, men ikke den første jeg ville anbefalt.

Greg Rucka er en av favorittserieskaperne mine, og hans perspektiv på Wonder Woman skuffer heller ikke. Historien The Hiketeia er spesielt bra – Rucka får til den perfekte blandingen av mytologi, feminisme og superhelter – og den fortjener nesten 11/10 poeng ene og alene fordi Wonder Woman banker opp Batman. Resten av samlingen er litt svakere, men dette her er uansett veldig gøy, og en veldig bra oppladning til Wonder Woman-premieren i juni.

An Accident of Stars og A Tyranny of Queens er de to første bøkene i Manifold Worlds-serien til Foz Meadows. Serien har en haug av elementer jeg virkelig elsker: portalfantasy, feminisme, drager, skeivt innhold, matriarkalske samfunn… Dessverre bruker Meadows en evighet på å bygge opp plottet. Det tar 300+ sider før det virkelig skjer ting, og jeg blir aldri godt nok kjent med karakterene til at bøkene fungerer som rene karakterstudier. Bok nr. 2 er betydelig bedre enn bok nr. 1, men problemet er fortsatt til stede. Det er uansett nok å like her til at jeg kommer til å lese eventuelle fremtidige bøker. Verden trenger mer ålreit portalfantasy.

Difficult Women er Roxane Gays første novellesamling, men det virker ikke sånn. Jeg har lest noe av sakprosaen hennes fra før, og jeg likte den, men dette er (minst) dobbelt så bra. På sitt beste synes jeg Gay er vel så bra som novelleeksperter som Joy Williams eller Lorrie Moore. Som novellesamlinger flest er boka ujevn, men de beste novellene er intet mindre enn fantastiske. Månedens beste!

Carol Ann Duffys diktsamling plasserer seg i samme tradisjon som bøker av bl.a. Angela Carter og Anne Sexton. Duffy bruker kvinnelige karakterer fra eventyr, mytologi, historie og popkultur, og skriver dikt fra deres ståsted. Det er alltid hyggelig, men det kan bli en smule forutsigbart om man har lest noen lignende bøker fra før. Da hjelper det heller ikke at språket ikke er på høyde med verken Carter eller Sexton. Boka er likevel bra – jeg tror jeg hadde elsket den om jeg ikke allerede hadde vært kjent med andre forfattere som gjør dette enda bedre.

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (9 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (4 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (5 av 5)
  4. 10 homoerotikk (11 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (2 av 10)
  6. 8 horror (3 av 8)
  7. 5 steampunk (2 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (1 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (1 av 2)

Tre kryss på seks bøker. Dårlig, men akseptabelt når jeg tar hensyn til hvor lite jeg har lest i mai. Dessuten er årets andre lesemål fullført, og jeg øyner endelig enden på eksamenstida. Juni/juli/august bør blir en hel del bedre.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

  • Gruet meg til muntlig eksamen.
  • Sett igjen de to første sesongene av House of Cards.

Juni:

Litt mer eksamen, deretter leselykke(?). Jeg ser for meg steampunkfeber, mer sci-fi, kanskje litt krim.

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , | 5 kommentarer

Aprilstatistikk

April har vært en veldig solid lesemåned. Kvantiteten har i alle fall vært upåklagelig, og kvaliteten har ikke vært så gal den heller. Jeg har kjempet mot harpier i villmarka i Texas, ettersøkt mystiske seriemordere, reist gjennom fremmede galakser og nøstet opp politiske komplotter. Måneden har kanskje vært enda mer preget av SFF enn vanlig, mest fordi jeg har vært på en serie-bølge. Netflix-syndromet forgrener seg tydeligvis. Goodreads kan dessuten fortelle meg at jeg ligger hele 17 bøker foran skjema, noe som lover godt før eksamenstida begynner!

Bøkene jeg leste:

  • Iain Banks – The Wasp Factory
  • Lila Bowen – Wake of Vultures
  • Lila Bowen – Conspiracy of Ravens
  • Becky Chambers – The Long Way to a Small, Angry Planet
  • Becky Chambers – A Closed and Common Orbit
  • Simon Spurrier & Jeff Stokely – The Spire
  • Brit Connie Stuksrud – Marie Høeg: Et politisk portrett
  • Justin Torres – We the Animals
  • Fran Wilde – Updraft
  • Robert Aickman – Cold Hand in Mine
  • Jan Erik Vold – Mor Godhjertas glade versjon. Ja
  • Fran Wilde – Cloudbound

Sjanger:

Fire fantasy, to sci-fi, to øvrige romaner, én sakprosa, én tegneserie (fantasy), én novellesamling (horror), én diktsamling. Tolv bøker i alt.

Kjønn:

Fem menn/mannlige samarbeid, sju damer. Årets foreløpige mannsandel har, som forventet, begynt å stige, og ligger i skrivende øyeblikk på 25,64%.

Oppsummering av måneden:

The Wasp Factory var bra, men ikke fantastisk. Boka handler om seksten år gamle Frank, og hans ekstremt dysfunksjonelle familie. Frank er kanskje selve definisjonen på en upålitelig forteller, men innsynet i hans indre liv er fascinerende og fryktelig. Slutten fungerte imidlertid ikke helt for meg. Den var ikke egentlig spesielt overraskende, og jeg satt igjen med en følelse av «var dette alt?» Jeg tror jeg foretrekker Banks’ sci-fi-produksjon.

Wake of Vultures og Conspiracy of Ravens er de to første bøkene i The Shadow-serien til Lila Bowen. Her møter vi Nettie Lonesome/Nat Lonesome/Rhett Hennessy, som begynner som slave og ender opp som cowboy og ranger. Bøkene blander tradisjonell western med urban fantasy, og er et eksempel på weird west – som raskt er i ferd med å bli en av favorittsjangrene mine. Jeg liker omtrent alle karakterene i serien, og elsker de mytologiske elementene. Bøkene får dessuten bonuspoeng for å inkludere homoerotikk. Det eneste egentlige minuset er avslutningene. Bowen liker cliffhangere. Det gjør ikke jeg.

Becky Chambers The Long Way to a Small, Angry Planet og A Closed and Common Orbit er romopera, men noe så sjelden som koselig romopera. Alle sammenlikner den første boka med Firefly, noe som virker passende, men Chambers har skapt et mye snillere og mer optimistisk univers enn The Verse. Her har selv rompiratene egentlig hjerter av gull.

The Spire av Simon Spurrier og Jeff Stokely er en tegneserie som kombinerer flere av favoritt-tingene mine: monstre, seriemordere, mysterier og homorelatert innhold. Illustrasjonene til Stokely er dessuten fantastiske. Beklageligvis er The Spire er miniserie, og jeg kommer ikke til å få halvparten av svarene jeg egentlig kunne tenke meg. Men det er på sett og vis en positiv greie. Jeg ble helt oppslukt, og vil bare ha mer av alt.

We the Animals var månedens beste, men også den vanskeligste. Boka er fortalt gjennom en rekke novelleaktige vignetter, og handler om oppvekst og familie, og om å ikke finne seg til rette blant sine egne – en tematikk som er ganske vanlig i bøker med et LHBTQ-perspektiv. Torres klarer likevel å unngå klisjeer eller floskler. De korte vignettene er både bleke og oppløftende, og språket er lyrisk med et nesten hallusinatorisk preg. Boka ender opp med å føles som en slags feberdrøm.

Fran Wildes Bone Universe-serie, som begynner med Updraft og fortsetter med Cloudbound, bygger på et spennende premiss: serien foregår i en by i skyene. Byen er imidlertid ikke helt vanlig. Den er ikke bygget av stein eller tre, men vokst frem av bein. Beinveksten har resultert i en masse skyhøye tårn, og all transport skjer i lufta. Befolkningen flyr med kunstige vinger, som kan minne om vingene til Ikaros eller flyvemaskinene til Leonardo da Vinci. Verdensbyggingen er gjennomtenkt og interessant, men jeg synes resten av bøkene er mer middelmådig. Jeg bryr meg ikke nevneverdig om karakterene, og jeg får ikke vite nok om de mange hemmelighetene og komplottene. Tittelen på serien gir en ganske god pekepinn på hva du får. Hovedfokuset ser ut til å være på selve universet, ikke på karakterer eller plott. Verdensbyggingen er til gjengjeld solid, men det er ikke nok til å gjøre dette til en skikkelig bra opplevelse for meg.

Cold Hand in Mine av Robert Aickman har undertittelen «Strange Stories», noe som er veldig beskrivende på innholdet. Aickman skriver horror, men ikke nødvendigvis med overnaturlige eller groteske elementer – selv om vi får det her også. Mange av historiene er bare merkelige og litt forstyrrende. Noe er galt, men det er vanskelig å sette fingeren på hva. Variasjonen her er imidlertid stor. Samlingen inneholder både historier som kan minne om Shirley Jackson, uhyggelige sirkuser i god Ray Bradbury-ånd, og gotiske mareritt på den italienske landsbygda (Lord Byron dukker til og med opp!). Ingen av historiene er dårlige, og den aller beste fortjener egentlig 7 stjerner på Goodreads.

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (9 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (3 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (4 av 5)
  4. 10 homoerotikk (11 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (1 av 10)
  6. 8 horror (3 av 8)
  7. 5 steampunk (2 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (1 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (1 av 2)

Ni kryss på elleve bøker. Og årets første mål er allerede fullført! Full måloppnåelse virker veldig oppnåelig.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

  • ???

Mai:

Eksamen, eksamen, eksamen. Jeg mistenker at det blir lite tid til å lese noe gøy.

 

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , , , | 8 kommentarer