Steampunk-extravaganza

Et av lesemålene mine i 2017 er å lese fem steampunk-bøker. Til tross for at jeg leser veldig mye fantasy og sci-fi, representerer denne undersjangeren så og si terra incognita for meg. Jeg liker steampunk-estetikken (eller kanskje heller whalepunk-estetikken) i Dishonored, men det er omtrent så langt forkunnskapene mine rekker. Da hjelper det litt å faktisk lese noen bøker som passer inn i sjangeren.

Cherie Priest – Boneshaker

16702567Cherie Priest er et navn som dukker opp over alt dersom man leser en SFF-blogg (eller femten), men jeg hadde ikke lest noe av henne før. Bøkene i Clockwork Century Universe– serien er kanskje det hun er best kjent for, og det ser ut til å være av god grunn. Boneshaker er på mange måter nært beslektet med Karen Memory, som jeg leste tidligere i år. Boka er satt til (en alternativ utgave av) Seattle, og gullrushet på 1890-tallet danner det historiske bakteppet.

Briar Wilkes pleide å være gift med den briljante oppfinneren Levitivus Blue. Leviticus tenker at gullrushet sikkert er en god mulighet til å bli rik, og konstruerer en gullgravemaskin som kan brukes året rundt. Fint i teorien, men når vidunderet skal testes går alt til helvete. Maskinen ødelegger store deler av byen og i tillegg fører den til at en mystisk og svært dødelig gass stiger opp fra bakken. Det viser seg imidlertid at de som blir drept av gassen slett ikke forblir døde.

Vi møter Briar og sønnen Ezekiel seksten år etter den katastrofale ulykken. Leviticus er ute av bildet og Zeke har blitt tenåring. Folk har evakuert Seattle og bygget en enorm mur i et forsøk på å forhindre at giftgassen sprer seg. Briar Wilkes er forhatt av de fleste og strever med å få endene til å møtes. Sønnen stiller spørsmål – fremfor alt om faren, men Briar orker ikke å snakke om eksmannen. Det eneste hun vil si er at han var gal og at han uansett er død. Zeke er skeptisk og bestemmer seg for å finne svar og, dersom det er mulig, å renvaske faren. Han finner ut at det fremdeles bor folk innenfor muren og bestemmer seg for å oppsøke foreldrenes gamle hus. En trenger ikke være spesielt genial for å skjønne at ting ikke går etter planen. Moren ender opp med å iverksette en redningsaksjon, men hun og sønnen må hanskes med både zombier, småkriminelle opportunister og den gale vitenskapsmannen Dr. Minnericht.

Cherie Priest gir meg det jeg helst vil ha fra steampunk: masse, masse moro. Innslaget av zombier fungerer veldig bra, og steampunkelementene er også solide. Luftskip? Ja! Dampdrevne våpen? Ja! Korsetter? Ja! Karaktergalleriet er både variert og troverdig, heltene er heroiske og skurkene er onde. Det er likevel selve forholdet mellom Briar og Zeke som er det viktigste her. Briar drives av kjærlighet til sønnen, og Zeke gjør alt han kan for å komme seg tilbake til moren. Ved siden av å fryde meg over selve steampunk-eventyret, endte jeg opp med å bry meg om karakterene. Sånt er nødvendig i den mørke og jævlige undergrunnsverdenen under Seattle. Slutten ble en skikkelig nedtur, men bare fordi jeg vil ha mer.

Nisi Shawl – Everfair

26114130Everfair kunne knapt vært mer forskjellig fra Boneshaker. Boken tar utgangspunkt i faktiske hendelser, og handler om Fristaten Kongo under belgiske kong Leopold II, og om de grusomhetene som ble begått mot lokalbefolkningen der. Boka stiller spørsmålet hva om? Hva om den britiske reformbevegelsen Fabian Society, amerikanske misjonærer, kinesiske ingeniører og medlemmer av lokalbefolkningen hadde samarbeidet om å etablere en stat etter modell av Liberia?

Shawl skildrer hendelsene som leder opp til etableringen av den nye staten Everfair, selve etableringen, og statens spede barndomsår. Boka følger et utvalg sentrale figurer over lang tid (omkring 30 år), og faktiske historiske hendelser står hele tiden sentralt. Resultatet er en ambisøs generasjonsroman som utforsker store spørsmål: frihet, demokrati, rasisme. Litt liv, død og kjærlighet har det også blitt plass til.

Everfair fremstår som en veldig original steampunk-bok. Shawl dropper actionpreget steampunk-moro til fordel for dypdykk i viktige historiske og politiske spørsmål. Mye steampunk er på sett og vis ganske konservativ i den forstand at den ikke utfordrer britisk eller europeisk imperialisme og kolonialisme. Det gjør Shawl. Jeg har enorm respekt for prosjektet hennes, og ville så gjerne elske boka. Men jeg fikk det aldri helt til. Selv om Shawl beskriver en periode på flere tiår, er boka under 400 sider. Hun blir nødt til å utelate masse, og jeg ender opp med en hel haug av spørsmål. Og ikke spørsmål av den typen som gjør leseopplevelsen bedre. Jeg opplevde boka som veldig fragmentarisk, og tenkte egentlig at Shawl burde ha skrevet dobbelt så langt. Nisi Shawl er en svært anerkjent novelleforfatter, men novelleteknikk fungerer ikke automatisk bra på en roman.

Det betyr likevel ikke at jeg mislikte boka. Karakterene er solide, og Shawl har konstruert et helt menasjeri av fascinerende, kompliserte kvinner. I andre settinger – i noveller – hadde jeg for eksempel elsket å lese om Lisette Toutourniers spioneventyr eller om dronning Josinas trolldomskunster. Tematikken er viktig, og språkføringen er strålende. Kanskje krever boka bare en mer tålmodig leser som er villig til å gjøre en større del av jobben selv.

Felix Gilman – The Half-Made World

8198773Med Gilmans bok er vi tilbake til den steampunkvarianten jeg etter alt å dømme liker best: weird west. I The Half-Made World smeltes steampunkestetikk og industri sammen med merkelige, mytiske krefter. Resultatet er en fest å lese!

Gilman bruker elementer fra westernsjangeren, men vender og vrir på dem til de knapt er gjenkjennelige. Handlingen er satt til en fiktiv utgave av USA, og vi kastes rett inn i en langvarig borgerkrig. På den ene siden er The Line – en teknologisk, diktatorisk organisasjon som mest av alt minner om regimet i Orwells Nineteen Eighty-Four. På den andre siden finner vi The Gun – en slags demonkult. Den sentrale konflikten i boka er altså ikke småtterier: orden kontra kaos, men begge sider er komplekse og interessante. Her er ingen egentlige skurker eller helter, alt har nyanser av grått.

Historien skildres gjennom tre karakterer: Linjemannen Lowry, revolvermannen Creedmoor og Dr. Lyvset Alverhuysen. Lyvset, eller Liv, er det nærmeste boka kommer en heltinne. Hun er psykiater og reiser vestover for å forske på, og forhåpentligvis kurere, de psykologiske skadene The Line påfører ofrene sine. Reisens mål er sykehuset The House of Dolorous. Etter hvert viser det seg at House of Dolorous befinner seg i begivenhetenes sentrum. En av pasientene er en gammel general som skal ha kunnskap som kan brukes til å ende borgerkrigen en gang for alle.

Både Lowry og Creedmoor er interessert i å kidnappe generalen, men det er Creedmoor og The Gun som er førstemann til mølla. Resten av historien er en katt-og-mus-lek som fører alle de sentrale karakterene stadig lengre vest. Det ville vesten er virkelig vill, og på den lange reisen møter karakterene alle mulige slags merkverdige, overnaturlige utfordringer.

Stemningen i The Half-Made World ligner ikke på noe annet jeg har lest. Historien har innslag av så forskjellige ting som Nineteen Eighty-Four, Deadwood, The Dark Tower og god gammeldags gotisk horror. Narrativet er på sett og vis av road trip-typen, og de ulike karakterene gjennomfører flere strabasiøse reiser frem og tilbake i det bleke landskapet. Resultatet er en langsom og stillferdig bok, men heseblesende actionsekvenser er åpenbart ikke nødvendig for at steampunk skal fungere – dette er den beste av steampunk-bøkene jeg har lest.

Publisert i omtale | Merket med , , , | 1 kommentar

Mari leser biografier #5: Terror og frigjøring

Det har blitt juni, og tida er inne for nok en runde i biografisirkelen. Denne månedens tema er «Jeg lever» – kanskje det vanskeligste temaet så langt. Hvor mange interessante, nålevende biografiobjekter finnes, liksom? Mange. Veldig, veldig mange. For å gjøre det litt enklere for meg selv, valgte jeg å fortsette i omtrent samme spor som forrige gang. Valget falt derfor på nok en aktivist, nærmere bestemt på Assata Shakur.

100322Assata Shakur (alias JoAnne Deborah Chesimard) var medlem i Black Panther Party og Black Liberation Army, og var en sentral figur i Black Power-bevegelsen på 1960- og 1970-tallet. På 70-tallet ble hun siktet for en rekke forbrytelser (kidnapping, drap, bankran), og ettersøkt av politiet og FBI. Shakur gikk i skjul, men ble arrestert etter at hun var involvert i en skuddveksling med politiet i 1973. To mennesker mistet livet under skuddvekslingen (en av Assatas kamerater og medaktivister og en politimann), og Assata ble hardt skadd. Shakur ble deretter siktet for drap (igjen), og deretter besto 70-tallet nærmest av en eneste lang rekke av rettssaker.

Assata skriver vekselvis om barndom og oppvekst, og om tiden i fengsel og rettssaler. Begge deler gjør det lett å forstå hvor Assatas aktivisme kommer fra. Etter alt å dømme hadde hun en ganske bra oppvekst. Moren, tanten og besteforeldrene gjorde i alle fall det de kunne for at hun skulle ha det bra. Men det er begrenset hva det går an å få til i en kontekst som er preget av rasisme og fattigdom. Assata endte likevel opp som en sterk og kompromissløs kvinne, og hun ønsket å arbeide for et mer rettferdig samfunn. Å være involvert i Black Power-bevegelsen var imidlertid alt annet enn enkelt. Gjennom etteretningsprogrammet COINTELPRO bedrev FBI omfattende (og ofte ulovlig) overvåkning og infiltrering av politiske organisasjoner. Assata ble fulgt av etterforskere, og telefonen og leiligheten hennes ble avlyttet.

Everywhere I went it seemed like I would turn around to find two detectives following behind me. I would look out my window and there, in the middle of Harlem, in front of my house, would be two white men sitting and reading the newspaper.

Samtidig som Assata ble overvåket av FBI og politiet, ble hun siktet for en rekke ulike forbrytelser. Hun var tilsynelatende den eneste potensielle mistenkte i alle kriminelle handlinger begått av en svart kvinne. Selv der bevisene var ikke-eksisterende og Assata umulig kunne ha vært i nærheten av stedet der forbrytelsen ble begått. Etter alt å dømme var politiet, FBI og rettsvesenet generelt mer interessert i å fjerne «forstyrrende» elementer, enn i rettshåndhevelse. Den ene rettssaken etter den andre endte opp med frikjennelser eller henleggelser, selv om både dommere og politibetjenter gjorde alt de kunne for å svartmale Assata.

rikers_island_crop

Rikers Island (Foto: Wikipedia / Sfoskett)

De tragikomiske rettssakene blekner imidlertid i forhold til behandlingen Assata fikk etter at hun ble arrestert. Boka åpner med en livredd Assata som ligger i veikanten og tror at hun skal dø. I stedet for å skaffe ambulanse, velger politiet å sparke og trakassere henne. Og den dårlige behandlingen fortsetter på sykehuset. Det kreves advokat for at Assata endelig skal få nødvendig medisinsk behandling. Og den dårlige behandlingen fortsetter når hun overføres fra sykehuset til fengsel. I lange perioder sitter hun fengslet i mannsfengsler, og mens hun var fengslet på Rikers Island, var hun isolert i 21 måneder. Assata ble gravid i fengsel, og hun hevder også at fengselslegen nektet henne nødvendig behandling, og i stedet ba henne om å ta abort. Igjen trengs advokat for å sikre legehjelp. Hele greia får Orange is the New Black til å virke nesten som en feriekoloni.

Jeg mistet oversikten over alle rettssakene underveis, men til slutt kommer vi til den viktigste av dem: skuddvekslingen som førte til at en politimann ble drept. Rettssaken fremstår som en farse, og ting ser mildt sagt blekt ut for Assata. Samtlige jurymedlemmer var hvite, og juryen besto blant annet av «two friends, one girlfriend, and two nephews of new jersey state troopers». Dommeren lager alle mulige slags hindre for Assatas advokatteam, og underveis i rettssaken dør en av advokatene hennes under mystiske omstendigheter. Etter dødsfallet forsvinner masse viktige saksdokumenter under tilsvarende mystiske omstendigheter. Det viser seg til slutt at politiet i New York har dem, men å få dem tilbake er ikke lett. Og når dokumentene endelig frigis, mangler mange av de viktgiste. Det ender som det kanskje må. Assata blir dømt til livstid i fengsel. Til tross for suspekte og mangelfulle bevis, og til tross for at Assatas skader ville gjort det umulig for henne å faktisk skyte noen. Uskyldig til det motsatte er bevist…

I 1979 klarte Assata Shakur å rømme fra fengsel. Hun levde i skjul i fire år, før hun flyktet til Cuba. Hun fikk politisk asyl, og bor der fortsatt. I 2013 ble hun, som første kvinne, lagt til FBIs «Most Wanted Terrorists»-liste, og det tilbys en dusør på 2 millioner dollar til den som overleverer henne til myndighetene.

Shakur skriver helt fantastisk godt. Hun er både klar og lyrisk, og i noen av kapitlene inkluderer hun dikt hun har skrevet som reaksjon på noen av hendelsene som beskrives. Kombinasjonen av det poetiske språket og de faktiske hendelsene fører nærmest til en form for kognitiv dissonans. Hun skriver lyrisk, men det hun skriver om er ting som å bli trakassert av medlemmer av KKK, om (gjeng)voldtektsforsøk, og om å bli banket opp av politi og fengselsbetjenter. Det er ubehagelig å lese, men åpenbart også viktig. Kanskje spesielt for blendahvite middelklassefolk.

Koknklusjon: En manns terrorist er en annen manns frigjøringshelt. Fengselsmemoarer er best når de ikke er skrevet av rike, hvite kvinner.

Publisert i omtale | Merket med , , , | 6 kommentarer

Maistatistikk

Som spådd har mai vært veldig preget av eksamen. Jeg har likevel fått tid til å lese en del, om enn mindre enn jeg gjorde i årets fire første måneder. Kvaliteten har riktignok vært varierende, med mange midt-på-treet-bøker, men ifølge Goodreads ligger jeg fortsatt 17 bøker foran skjema. Kvantitetsmessig er det omtrent så bra denne måneden kunne bli, og jeg sier meg godt fornøyd.

Bøkene jeg leste:

  • Ray Bradbury – Fahrenheit 451
  • Greg Rucka m.fl. – Wonder Woman by Greg Rucka Vol. 1
  • Foz Meadows – An Accident of Stars
  • Roxane Gay – Difficult Women
  • Carol Ann Duffy – The World’s Wife
  • Foz Meadows – A Tyranny of Queens

Sjanger:

To fantasy, én sci-fi, én novellesamling, én tegneserie, én diktsamling. Seks bøker i alt.

Kjønn:

To menn, to transpersoner (egentlig én ganger to, men det går for det samme her…), to damer. Mannsandelen har steget enda litt, og ligger på 26,67%.

Oppsummering av måneden:

Fahrenheit 451 var både bra og relevant, og dessuten en sånn bok det er flaut at jeg ikke allerede har lest. Men… Bradbury er ikke på sitt beste her. Det henger kanskje sammen med at boka er en av de tidligste verkene hans – eller kanskje det bare skyldes at jeg liker både horror/mørk fantasy og andre typer sci-fi mye bedre enn dystopier. Verdt å lese, men ikke den første jeg ville anbefalt.

Greg Rucka er en av favorittserieskaperne mine, og hans perspektiv på Wonder Woman skuffer heller ikke. Historien The Hiketeia er spesielt bra – Rucka får til den perfekte blandingen av mytologi, feminisme og superhelter – og den fortjener nesten 11/10 poeng ene og alene fordi Wonder Woman banker opp Batman. Resten av samlingen er litt svakere, men dette her er uansett veldig gøy, og en veldig bra oppladning til Wonder Woman-premieren i juni.

An Accident of Stars og A Tyranny of Queens er de to første bøkene i Manifold Worlds-serien til Foz Meadows. Serien har en haug av elementer jeg virkelig elsker: portalfantasy, feminisme, drager, skeivt innhold, matriarkalske samfunn… Dessverre bruker Meadows en evighet på å bygge opp plottet. Det tar 300+ sider før det virkelig skjer ting, og jeg blir aldri godt nok kjent med karakterene til at bøkene fungerer som rene karakterstudier. Bok nr. 2 er betydelig bedre enn bok nr. 1, men problemet er fortsatt til stede. Det er uansett nok å like her til at jeg kommer til å lese eventuelle fremtidige bøker. Verden trenger mer ålreit portalfantasy.

Difficult Women er Roxane Gays første novellesamling, men det virker ikke sånn. Jeg har lest noe av sakprosaen hennes fra før, og jeg likte den, men dette er (minst) dobbelt så bra. På sitt beste synes jeg Gay er vel så bra som novelleeksperter som Joy Williams eller Lorrie Moore. Som novellesamlinger flest er boka ujevn, men de beste novellene er intet mindre enn fantastiske. Månedens beste!

Carol Ann Duffys diktsamling plasserer seg i samme tradisjon som bøker av bl.a. Angela Carter og Anne Sexton. Duffy bruker kvinnelige karakterer fra eventyr, mytologi, historie og popkultur, og skriver dikt fra deres ståsted. Det er alltid hyggelig, men det kan bli en smule forutsigbart om man har lest noen lignende bøker fra før. Da hjelper det heller ikke at språket ikke er på høyde med verken Carter eller Sexton. Boka er likevel bra – jeg tror jeg hadde elsket den om jeg ikke allerede hadde vært kjent med andre forfattere som gjør dette enda bedre.

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (9 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (4 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (5 av 5)
  4. 10 homoerotikk (11 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (2 av 10)
  6. 8 horror (3 av 8)
  7. 5 steampunk (2 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (1 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (1 av 2)

Tre kryss på seks bøker. Dårlig, men akseptabelt når jeg tar hensyn til hvor lite jeg har lest i mai. Dessuten er årets andre lesemål fullført, og jeg øyner endelig enden på eksamenstida. Juni/juli/august bør blir en hel del bedre.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

  • Gruet meg til muntlig eksamen.
  • Sett igjen de to første sesongene av House of Cards.

Juni:

Litt mer eksamen, deretter leselykke(?). Jeg ser for meg steampunkfeber, mer sci-fi, kanskje litt krim.

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , | 5 kommentarer

Aprilstatistikk

April har vært en veldig solid lesemåned. Kvantiteten har i alle fall vært upåklagelig, og kvaliteten har ikke vært så gal den heller. Jeg har kjempet mot harpier i villmarka i Texas, ettersøkt mystiske seriemordere, reist gjennom fremmede galakser og nøstet opp politiske komplotter. Måneden har kanskje vært enda mer preget av SFF enn vanlig, mest fordi jeg har vært på en serie-bølge. Netflix-syndromet forgrener seg tydeligvis. Goodreads kan dessuten fortelle meg at jeg ligger hele 17 bøker foran skjema, noe som lover godt før eksamenstida begynner!

Bøkene jeg leste:

  • Iain Banks – The Wasp Factory
  • Lila Bowen – Wake of Vultures
  • Lila Bowen – Conspiracy of Ravens
  • Becky Chambers – The Long Way to a Small, Angry Planet
  • Becky Chambers – A Closed and Common Orbit
  • Simon Spurrier & Jeff Stokely – The Spire
  • Brit Connie Stuksrud – Marie Høeg: Et politisk portrett
  • Justin Torres – We the Animals
  • Fran Wilde – Updraft
  • Robert Aickman – Cold Hand in Mine
  • Jan Erik Vold – Mor Godhjertas glade versjon. Ja
  • Fran Wilde – Cloudbound

Sjanger:

Fire fantasy, to sci-fi, to øvrige romaner, én sakprosa, én tegneserie (fantasy), én novellesamling (horror), én diktsamling. Tolv bøker i alt.

Kjønn:

Fem menn/mannlige samarbeid, sju damer. Årets foreløpige mannsandel har, som forventet, begynt å stige, og ligger i skrivende øyeblikk på 25,64%.

Oppsummering av måneden:

The Wasp Factory var bra, men ikke fantastisk. Boka handler om seksten år gamle Frank, og hans ekstremt dysfunksjonelle familie. Frank er kanskje selve definisjonen på en upålitelig forteller, men innsynet i hans indre liv er fascinerende og fryktelig. Slutten fungerte imidlertid ikke helt for meg. Den var ikke egentlig spesielt overraskende, og jeg satt igjen med en følelse av «var dette alt?» Jeg tror jeg foretrekker Banks’ sci-fi-produksjon.

Wake of Vultures og Conspiracy of Ravens er de to første bøkene i The Shadow-serien til Lila Bowen. Her møter vi Nettie Lonesome/Nat Lonesome/Rhett Hennessy, som begynner som slave og ender opp som cowboy og ranger. Bøkene blander tradisjonell western med urban fantasy, og er et eksempel på weird west – som raskt er i ferd med å bli en av favorittsjangrene mine. Jeg liker omtrent alle karakterene i serien, og elsker de mytologiske elementene. Bøkene får dessuten bonuspoeng for å inkludere homoerotikk. Det eneste egentlige minuset er avslutningene. Bowen liker cliffhangere. Det gjør ikke jeg.

Becky Chambers The Long Way to a Small, Angry Planet og A Closed and Common Orbit er romopera, men noe så sjelden som koselig romopera. Alle sammenlikner den første boka med Firefly, noe som virker passende, men Chambers har skapt et mye snillere og mer optimistisk univers enn The Verse. Her har selv rompiratene egentlig hjerter av gull.

The Spire av Simon Spurrier og Jeff Stokely er en tegneserie som kombinerer flere av favoritt-tingene mine: monstre, seriemordere, mysterier og homorelatert innhold. Illustrasjonene til Stokely er dessuten fantastiske. Beklageligvis er The Spire er miniserie, og jeg kommer ikke til å få halvparten av svarene jeg egentlig kunne tenke meg. Men det er på sett og vis en positiv greie. Jeg ble helt oppslukt, og vil bare ha mer av alt.

We the Animals var månedens beste, men også den vanskeligste. Boka er fortalt gjennom en rekke novelleaktige vignetter, og handler om oppvekst og familie, og om å ikke finne seg til rette blant sine egne – en tematikk som er ganske vanlig i bøker med et LHBTQ-perspektiv. Torres klarer likevel å unngå klisjeer eller floskler. De korte vignettene er både bleke og oppløftende, og språket er lyrisk med et nesten hallusinatorisk preg. Boka ender opp med å føles som en slags feberdrøm.

Fran Wildes Bone Universe-serie, som begynner med Updraft og fortsetter med Cloudbound, bygger på et spennende premiss: serien foregår i en by i skyene. Byen er imidlertid ikke helt vanlig. Den er ikke bygget av stein eller tre, men vokst frem av bein. Beinveksten har resultert i en masse skyhøye tårn, og all transport skjer i lufta. Befolkningen flyr med kunstige vinger, som kan minne om vingene til Ikaros eller flyvemaskinene til Leonardo da Vinci. Verdensbyggingen er gjennomtenkt og interessant, men jeg synes resten av bøkene er mer middelmådig. Jeg bryr meg ikke nevneverdig om karakterene, og jeg får ikke vite nok om de mange hemmelighetene og komplottene. Tittelen på serien gir en ganske god pekepinn på hva du får. Hovedfokuset ser ut til å være på selve universet, ikke på karakterer eller plott. Verdensbyggingen er til gjengjeld solid, men det er ikke nok til å gjøre dette til en skikkelig bra opplevelse for meg.

Cold Hand in Mine av Robert Aickman har undertittelen «Strange Stories», noe som er veldig beskrivende på innholdet. Aickman skriver horror, men ikke nødvendigvis med overnaturlige eller groteske elementer – selv om vi får det her også. Mange av historiene er bare merkelige og litt forstyrrende. Noe er galt, men det er vanskelig å sette fingeren på hva. Variasjonen her er imidlertid stor. Samlingen inneholder både historier som kan minne om Shirley Jackson, uhyggelige sirkuser i god Ray Bradbury-ånd, og gotiske mareritt på den italienske landsbygda (Lord Byron dukker til og med opp!). Ingen av historiene er dårlige, og den aller beste fortjener egentlig 7 stjerner på Goodreads.

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (9 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (3 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (4 av 5)
  4. 10 homoerotikk (11 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (1 av 10)
  6. 8 horror (3 av 8)
  7. 5 steampunk (2 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (1 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (1 av 2)

Ni kryss på elleve bøker. Og årets første mål er allerede fullført! Full måloppnåelse virker veldig oppnåelig.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

  • ???

Mai:

Eksamen, eksamen, eksamen. Jeg mistenker at det blir lite tid til å lese noe gøy.

 

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , , , | 8 kommentarer

Mari leser biografier #4: Kvinnesak og kontrovers

34609242Biosirkelkategorien i april er «Død (før 30 eller etter 70). Det finnes utallige kandidater, og nettopp derfor viste kategorien seg å være vrien. Jeg hadde rett og slett for mange valgmuligheter, eller kanskje helst for mange uleste biografier i bokhylla. Til slutt falt valget likevel på fotograf og kvinnesaksaktivist Marie Høeg. Jeg var så vidt kjent med fotografen Marie Høeg fra før, men kvinnesaksaktivismen var ny for meg. Brit Connie Stuksrud går detaljert til verks, og maler et bilde av en sterk og fascinerende kvinne.

Marie Karoline Ludvikke Høeg ble født i Langesund 15. april 1866. Som ung kvinne var hun elev hos en fotograf i Breivik. Siden flyttet hun til Finland, hvor hun startet et eget fotoatelier i Ekenäs, og senere i Hangö. Tiden i Finland hadde stor påvirkning på resten av Marie Høegs liv. Det var her hun begynte sin karriere som fotograf, og det var også her hun først ble utsatt for feministiske impulser. Det var kanskje også i Finland hun møtte Bolette Berg, som hun levde sammen med frem til Bolettes død i 1944.

Etter en tid i Finland flyttet Høeg tilbake til Norge. Først gikk veien til Kristiania, og i 1895 flyttet Marie og Bolette til marinebyen Horten. De ble værende i Horten i åtte år, og det er denne relativt korte perioden av Høegs liv som er hovedtema for Stuksruds biografi. Høeg etterlot ingen brev eller dagbøker, og det er derfor vanskelig å si så mye om privatpersonen Marie Høeg. Kvinnesaksaktivismen var dessuten en svært viktig del av livet til Høeg, og hun satte virkelig sitt preg på Horten i den perioden hun bodde i byen.

800px-marie_hc3b8eg_og_bolette_berg_i_bc3a5ten_nmff_000418_1

Marie Høeg og Bolette Berg (Foto: Wikipedia / Preus museum)

Horten var en konservativ by da Høeg og Berg flyttet dit, Byen var en utpreget marineby, og kjennetegnet av store sosiale skiller. Byen hadde kun én lokalavis, den konservative høyreavisa Gjengangeren. Kvinnesak og kvinnelig stemmerett sto med andre ord ikke på agendaen. Byen hadde dessuten stort gjennomtrekk av militærpersonell. Eventuelle feministiske spirer hadde dermed dårlig grobunn. Når Marie Høeg slo seg ned i byen, endte hun opp med å fungere som en samlende figur som gjorde det mulig for et aktiv kvinnesaksmiljø å vokse frem.

I 1896 stiftet Høeg en diskusjonsforening for kvinner, Den Selskabelige Diskussionsforening (SDF). SDF skulle være en trygg arena der kvinner kunne lære seg å bli sosialisert ut av den tradisjonelle kvinnerollen, og i stedet få trening i demokratisk medborgerskap. Foreningen eksisterer fortsatt, i dag under navnet Hortens Diskusjonsforening. I tilegg finnes Facebook-gruppa «Den Selskabelige diskusjonsforening», som har over 6000 medlemmer. To år senere, i 1898, stiftet hun også Hortens ledd av Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF). LKSF var en mer politisk og målrettet organisasjon, og det var kanskje først og fremst her Høegs hjerte lå. I tillegg til å drive kvinnesaksaktivisme i Horten, reiste Høeg også rundt i andre nærliggende byer. Hun holdt blant annet foredrag i Tønsberg og Drammen.

Høegs organisasjonsarbeid var imidlertid ikke begrenset til kvinnesaken. Hun hadde også et stort sosialt engasjement. Hun engasjerte seg i avholdssaken (selv om hun ikke selv var avholds), i tuberkulosesaken og i fredsarbeid. Høeg arbeidet blant annet for at Røde Kors-stifter Henri Dunant skulle få Nobels fredspris, og i 1903 var hun med på å stifte Horten Tuberkuloseforening. En kan nesten lure på om det var flere timer i døgnet før.

Marie Høegs store samfunnsengasjement medførte at hun var en ganske kontroversiell figur i Hortensmiljøet. Hun skilte seg veldig fra mange av de andre organisasjonsmedlemmene, som var gifte kvinner fra borgerskapet. Høeg på sin side var en ugift yrkeskvinne. En må tenke seg at hun hadde andre verdier og erfaringer. Det hjalp sikkert ikke at Høeg var en kompromissløs person som ofte valgte å ikke rette seg etter flertallets ønsker. Hun ble møtt med kritikk i SDFs medlemsavis Kvindsjaa, og det blåste hardt rundt henne de siste par årene hun bodde i Horten. Høeg nøt imidlertid også respekt. Hun hadde stor erfaring med å holde foredrag og skrive leserbrev, og ble ansett som en dyktig debattant. Noen av medlemmene i SDF reserverte seg mot å ha Høeg som diskusjonsmotstander.

Høsten 1903 flyttet Marie og Bolette til Kristiania. Der startet de et kunstforlag, og Høeg ble etter hvert valgt til nestformann i Kunstforleggerforeningen. De to var opptatt av kunst og kunstformidling. Høeg fortsatte imidlertid kvinnesaksaktivismen også i Kristiania. Hun kjempet spesielt for å demokratisere LKSF, og sto i opposisjon til den autoritære lederstilen til Fredrikke Marie Qvam. Hun var en taktisk dame, og hadde lenge medlemskap både i Horten og Kristiania, slik at hun kunne stemme dobbelt. Dette ble det riktignok slutt på i 1905, fordi meningsmotstandere var interessert i å dempe hennes «opprørstrang og påvirkningsmuligheter». Etter hvert fikk hun likevel viljen sin: i 1909 ble organisasjonsstrukturen i LKSF endret og demokratisert. Marie Høeg klarte også å kombinere forlagsinteressen og kvinnesaksaktivismen. Hun var initiativtaker til og medredaktør for trebindsverket Norske Kvinder, som ble utgitt i 1914.

Marie Høeg ble boende i Kristiana resten av sitt liv, men hun og Bolette kjøpte også gården Amundrud på Hadeland, hvor de blant annet drev med kaninavl. 22. januar 1949 døde Marie Høeg. Hun ble 82 år gammel. Bisettelsen hadde stort oppmøte, og Høeg ble hyllet for sitt organisasjonsarbeid, og for sin rolle i kvinnesaken. Kontroversen var glemt.

Brit Connie Stuksrud er grundig i sin fremstilling av Marie Høegs tid i Horten. Vi får detaljerte beskrivelser av utviklingen til SDF og LKSF, komplett med tabeller som viser sammensetningen av medlemmer, aldersgjennomsnitt, yrkesbakgrunn osv. Vi får også høre om kvinnesaken i andre vestfoldsbyer, og om andre sentrale kvinnesaksaktivister. Privatpersonen Høeg får vi derimot vite ganske lite om. Det henger naturligvis sammen med de tilgjengelige kildene, men jeg kunne like fullt tenkt meg å få vite mer om Høegs privatliv, om det livslange samboerskapet med Bolette Berg, og ikke minst om fotografiene.

381px-marie_hc3b8eg_med_bart_og_glattkjemmet_hc3a5r_nmff-000418-5

Marie Høeg (Foto: Wikipedia / Preus museum)

På 1990-tallet ble det funnet en eske med etterlatte fotografier. Esken var merket «privat», og fotografiene var av en ganske annen art enn de stive portrettene man kanskje forbinder med 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Den siste delen av boka er viet et utvalg av disse fotografiene. Her finnes portretter av Høeg i undertøyet, portretter hvor Høeg kler seg som mann, portretter av menn kledd som kvinner, og litt utfordrende portretter av Bolette Berg. Fotografiene er humoristiske og har glimt i øyet, og flere av dem utforsker og utfordrer datidens syn på kjønnsroller.

I 60 damer du skulle ha møtt beskriver Marta Breen Høeg som en «queerpioner». Hvor vidt dette stemmer kan sikkert diskuteres, all den tid vi vet ganske lite om Høegs (og Bergs) privatliv. Det kan for eksempel tenkes at Marie og Bolette levde i et slags «Boston-ekteskap», som ikke nødvendigvis var romantisk eller seksuelt. Det er for så vidt også et poeng at fotografiene var private, og ikke kjent for Høegs samtidige. Dette er uansett et interessant perspektiv som jeg gjerne kunne lest mer om.

Konklusjon: Kvinnesakskvinner er ikke kjedelige gledesdrepere. Fotografier er mer spennende enn tabeller.

Publisert i omtale | Merket med , , , , , | 7 kommentarer

Marsstatistikk

Både i 2015 og 2016 hadde jeg lesetørke på våren, og det til tross for at jeg ikke var så fryktelig travel. I år er jeg fryktelig travel, men jeg har likevel lest en hel haug. Rekreasjonell lesing fungerer kanskje best som prokrastineringsverktøy. Goodreads kan i alle fall fortelle meg at jeg ligger 11 bøker foran skjema, og måloppnåelsen er heller ikke så verst.

Bøkene jeg leste:

  • V. E. Schwab – A Conjuring of Light
  • Ivan E. Coyote – Tomboy Survival Guide
  • J. L. Austin – How to Do Things with Words
  • Kameron Hurley – The Geek Feminist Revolution
  • Molly Tanzer – Vermilion
  • Cordelia Fine – Delusions of Gender
  • Qiu Miaojin – Last Words from Montmartre
  • Nnedi Okorafor – Binti: Home
  • Jen Williams – The Ninth Rain

Sjanger:

Fire sakprosa, tre fantasy, en sci-fi, en modernistisk brevroman. Ni bøker i alt.

Kjønn:

Sju damer, en mann, en transperson. Mannsandelen har faktisk gått litt ned igjen, og ligger for øyeblikket på 18,52%.

Oppsummering av måneden:

V. E. Schwab er det delte meninger om, men jeg elsker henne. Jeg vet hva jeg får, og hun innfrir alltid. Hun er kanskje den forfatteren som i størst grad reduserer meg til en fangirl. A Conjuring of Light var en verdig avslutning på en bunnsolid trilogi, og jeg vil bare ha mer, mer, mer. Jeg kommer antakeligvis til å lese alt denne dama noen gang skriver.

Tomboy Survival Guide var fin og trist og morsom. Ivan E. Coyote er transperson, og skriver glimrende om det å ikke passe inn, om å vokse opp i Yukon, om å finne seg selv. Samlingen består av en rekke essays eller personlige fortellinger, og gir oss et slags tverrsnitt av Coyotes liv: fra barndom til voksen alder. Boka tar for seg mange vanskelige temaer, men den klarer likevel å være positiv og oppløftende – uten å bli cheesy. Coyote skriver dessuten svært godt. Språket hadde ikke vært malplassert i en diktsamling.

Jeg har lest bloggen til Hurley i et par år, og store deler av essaysamlingen hennes var derfor repetisjon for min del. Essayene er imidlertid både gode og viktige. Hurley skriver om fantasy og sci-fi, om mangfold innenfor sjangrene, om Gamergate og Puppygate. Kjent stoff for min del, men verdt å få meg seg for den interesserte leser. Nå trenger jeg bare å lese noen av romanene hennes også.

Cordelia Fine skriver om kjønn og nevrobiologi. For menn og kvinner har forskjellige hjerner, ikke sant? Menn er jo fra Mars, mens kvinner fra Venus. Fine røsker opp i diverse dårlig forskning, og viser at bildet i realiteten er veldig mye mer komplisert. Temaet er interessant, men boka blir i overkant repetativ. Fine har også en tendens til å bruke mange personlige anekdoker, noe som sikkert er ment å være underholdende, men som jeg egentlig bare opplevde som slitsomt.

Last Words from Montmartre var månedens klart beste. Qiu Miaojin har vært på leselista mi lenge, men det krever et visst lune om man skal lese en eksperimentell, modernistisk brevroman. Romanen består av en rekke brev mellom et navnløst jeg og hennes ekskjæreste, og de hopper fra Paris, til Tokyo, til Taipei. Boka er er delvis selvbiografisk, og kan leses som forfatterens selvmordsbrev. Det hele er hjerteskjærende, rått og ubehagelig, men også helt fantastisk vakkert. Språket er til å miste pusten av.

Binti: Home er oppfølgeren til Binti, som vant Hugo-prisen for beste kortroman i 2016. Okorafor skriver en slags afrofuturistisk sci-fi/fantasy-hybrid. Hovedkarakteren Binti kommer fra en variant av Namibia, og er den første fra sitt folk som kommer inn på ved prestisjetunge Oomza-universitet. I Binti: Home vender hun tilbake til hjemplaneten og familien, men hun har forandret seg så mye at hun ikke lenger passer inn. Okorafor utforsker identitet, kulturell tilhørighet og familie, og hun gjør det på strålende vis. Slutten på boka føles kanskje litt forhastet, men jeg antar at den oppfølgeren som kommer til høsten vil rydde opp i det.

The Ninth Rain var på ingen måte dårlig, men likevel ganske skuffende. Debuttrilogien til Williams var strålende – Williams har en egen evne til å resirkulere kjente troper og klisjéer. Hun gjør det i denne også, men jeg synes hun bommer litt på andre områder. Karakterene føles litt blodfattige, og tempoet er lite ideelt. Oppbyggingen tar nærmest aldri slutt, og slutten føles forhastet. Det er likevel mye bra her, så kanskje kan de neste bøkene i serien veie opp for en litt ustø begynnelse.

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (8 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (2 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (3 av 5)
  4. 10 homoerotikk (7 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (1 av 10)
  6. 8 horror (1 av 8)
  7. 5 steampunk (2 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (1 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (1 av 2)

Seks kryss på ni bøker. Greit, men ikke fantastisk. Jeg må kanskje skjerpe meg litt i april.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

  • Flere studieting. Er det sommer snart?
  • Skrevet Supercorp-fanfic.
  • Sett Rivderdale. Det er ganske søplete, men heldigvis akkurat den typen søppel jeg liker best.

April:

Påske! Men jeg står over påskekrimmen til fordel for påskesci-fi. Liu Cixin! Kameron Hurley! William Gibson!

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , , | 8 kommentarer

Homobøker del 3: Weird West

I januar kom jeg med en forsiktig spådom om at 2017 blir året for samleomtaler av homobøker. For at spådommen skal innfris er jeg imidlertid nødt til å faktisk skrive disse omtalene. Da passer det litt ekstra fint at bøkene jeg har lest denne gangen både gir homokryss og steampunkkryss. To fluer i en smekk osv.

I de forrige utgavene av «Mari leser homobøker» har vi vært innom high school og den greske antikken. Denne gangen skal vi tilbake til USA, nærmere bestemt til en fiktiv versjon av den ville vesten. Wikipedia kan fortelle meg at Weird West er en sjanger som kombinerer westernelementer med elementer fra andre sjangre, vanligvis horror, sci-fi eller fantasy. Et bra utgangspunkt, med andre ord.

Elizabeth Bear – Karen Memory

22238181Jeg forbinder Elizabeth Bear mest med episk fantasy, men Karen Memory er noe ganske annet: et heseblesende steampunkeventyr satt til den amerikanske vestkysten, til en by som er en slags Seattle/San Francisco-hybrid. Det handler om seksten år gamle Karen Memory, som arbeider som syerske (les: prostituert). Karen er foreldreløs, og prøver så godt hun kan å spare opp nok penger til å bygge et liv en gang i fremtiden. I mellomtiden er hun godt fornøyd med å arbeide for Madam Damnable. Damnable behandler jentene sine bra, og stamkundene er stort sett ganske ålreite folk. Tilværelsen ser med andre ord ikke så verst ut, alt tatt i betraktning.

Det vil si, helt til det begynner å skje merkelige ting. En kveld dukker to blodige, utslitte kvinner opp på gata. Karen og de andre syerskene kunne overlatt dem til seg selv, men de bestemmer seg for å hjelpe. Den ene av dem, Merry Lee, er en vigilant som har hjulpet den andre, Priya, å rømme fra sexslaveri. Det er nemlig ikke alle bordelleiere som er like greie som Madam Damnable. Peter Bantle er lite fornøyd med å ha mistet en av jentene sine, og sverger hevn mot Damnable og syerskene hennes. Og derfra går ting bare nedover.

Kort tid etter at Merry Lee og Priya blir reddet, begynner det å dukke opp døde kvinner i byen. De har blitt brutalt torturert og drept, og det er tydelig at det er en sadistisk seriemorder på ferde. Politiet er lite hjelpsomme: halvparten av dem er i lomma på Peter Bantle, og resten blir kontrollert gjennom Bantles «mind control»-apparat. Heldigvis dukker den legendariske marshalen Bass Reeves opp. Han allierer seg med Karen, Priya & co., og sammen bestemmer de seg for å fakke morderen.

Reisen er helt fantastisk gøy! Skurkene er sånne det er deilig å hate, og heltene er akkurat så rå som man vil at de skal være. Den obligatoriske romansen er godt gjennomført, og får bonuspoeng for å være mellom to damer: Karen og Priya. I tillegg er selve steampunkelementene bra: her er både ballongferder, en ubåt med tentakler, dampdrevne eskoskjeletter, og den allerede nevnte «mind control»-maskinen.

På Goodreads kan man lese omtaler hvor boka kritiseres for å være klisjéaktig. Plottet reduseres til å handle om en «hore med et hjerte av gull», men den er så mye mer enn det. Så å si samtlige karakterer er velskrevne, plottet er heseblesende uten å bli masete, og hele greia er helt fantastisk gøy! Overraskende nok fungerer det også at boka er skrevet i førsteperson, et grep jeg sjelden liker. Karens stemme er imidlertid både morsom og smart, og ikke minst troverdig. Jeg var i utgangspunktet usikker på om steampunk egentlig er min greie, men hvis dette er et typisk sjangereksempel kommer jeg neppe til å gå lei med det første.

Molly Tanzer – Vermilion

24485148Molly Tanzers Vermilion er også satt til den amerikanske vestkysten, nærmere bestemt til San Francisco. Her møter vi nitten år gamle Eloise «Lou» Merriweather. Lou arbeider som psykopomp, og tilbringer dagene med å hjelpe spøkelser og andre udøde å finne veien til etterlivet. Hun er med andre ord en slags overnaturlig skadedyrbekjemper.

Lou har overtatt familiens psykopomp-virksomhet etter farens død, og har et ganske anstrengt forhold til moren. Men så ber moren om hjelp. Lou er halvt kinesisk, og kinesere har det ikke så lett i San Francisco. De blir beskyldt for å stjele jobbene til hvite folk, og det er derfor vanskelig å skaffe seg arbeid. Mange unge, kinesiske menn velger derfor å dra ut av byen i håp om å støtte familiene sine økonomisk. Det går rykter om at jernbanen hyrer kinesere, men de mennene som har fått jobb har blitt sporløst forsvunnet. Lous mor kontakter datteren for assistanse, men Lou er først lite villig til å hjelpe. Hennes ekspertise er udøde, ikke bortkomne kinesere.

Det viser seg at Lous mor har et ess i ermet. Moren til en av de forsvunne mennene har fått en mystisk pakke: sønnens lik i en kasse. Og liket er ikke så dødt som det burde ha vært. Mannen har blitt forvandlet til en geung si, en slags mellomting mellom en zombie og en vampyr. I kassen finner de også flere flasker med Dr. Panacea’s Elixir of Life. Eliksiren gir dem en viktig ledetråd: den produseres i Estes Park, Colorado. Noe motvillig ender Lou opp med å reise til Colorado på jakt etter de forsvunne mennene.

Premisset for boka er herlig, og Tanzer har brukt en drøss av ingrediensier jeg virkelig har sansen for: kinesisk mytologi, talende dyr, haugevis av skeive karakterer (Lou er genderqueer og antakeligvis bi, og mange av de andre sentrale karakterene er også skeive på en eller annen måte), genderbending, sterke kvinnelige karakterer. Dessverre er gjennomføringen litt vaklende. Andre halvdel av boka er svakere enn første, og slutten lar litt for mange spørsmål bli stående ubesvart. Boka inneholder dessuten en god porsjon feil: manglende ord, setninger som gjentas. Det er både irriterende og unødvendig, og virker ødeleggende på en ellers veldig god opplevelse. Jeg håper likevel virkelig at denne får en oppfølger. Lou er for kul og settingen for interessant til at dette kan få være enden på visa.

Publisert i omtale | Merket med , , , | 6 kommentarer