Halvårsstatistikk, eller hvordan går det egentlig med lesemålene?

Jeg skal etter planen lese (minst) 60 bøker i løpet av 2016. I løpet av årets seks første måneder har jeg lest 40, selv etter vårdepresjon med tilhørende lesetørke. Dersom jeg klarer å holde dette tempoet oppe kan 2016 bli mitt beste leseår siden tidlig i tenårene. Kvalitet er viktigere enn kvantitet osv., men livet er kort og det er så veldig mange bøker jeg vil lese.

Bøkene er skrevet av 33 ulike forfattere, og har et gjennomsnittlig sidetall på 312. De er publisert mellom 1532 og 2016, men majoriteten er utgitt etter tusenårsskiftet. Patricia Highsmith er høyest representert, med hele fem bøker. Neil Gaiman, Kieron Gillen og Bill Willingham deler andreplassen, med to bøker hver.

Sjanger:

  • 21 romaner
    • 8 krim
    • 5 sci-fi
    • 4 fantasy
    • 4 øvrige romaner
  • 8 sakprosa
  • 7 tegneserier
  • 3 diktsamlinger
  • 1 novellesamling

Forsåvidt grei variasjon. Flest romaner og sakprosa, og stor vekt på «genre» og lite på «literary fiction», men det er som ventet. Andelen krim er langt større enn normalt, dels fordi jeg har blitt bitt av en Highsmith-basill og dels fordi jeg har et krim-lesemål i år. Jeg er også litt overrasket over at jeg tilsynelatende har lest mer sci-fi enn fantasy, men disse tallene endrer seg dersom jeg regner med tegneserier, dikt- og novellesamlinger. Da ender fantasy på 10 og sci-fi på 7.

Kjønn:

  • 13 kvinner
  • 18 menn
  • 2 transpersoner

Kjønnsfordelingen er bedre enn den pleier å være, med en mannsandel på snaut 55 prosent. Det er fortsatt høyere enn jeg ønsker, men jeg beveger meg i alle fall i riktig retning.

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 10 sakprosabøker (8 av 10)
  2. 5 diktsamlinger (3 av 5)
  3. 5 skuespill (0 av 5)
  4. 8 kandidater til «The Great American Novel» (2 av 8)
  5. 5 sørstatsgotikk (1 av 5)
  6. 3 hardkokt krim/noir (3 av 3)
  7. 3 viktoriansk seksualangst (0 av 3)
  8. 2 bøker av Anne Carson (0 av 2)
  9. 2 bøker av Joan Didion (0 av 2)
  10. Så mange NYRB Classics som jeg gidder (3)

Sett bort fra eventuelle dobbel, trippel eller kvadruppelkryss er det meningen at jeg skal lese 43 lesemålrelaterte bøker. Jeg har i skrivende stund lest 17. Det er litt bak skjema, men ikke mer enn at det burde gå greit å oppnå 100% måloppnåelse. Kanskje disse målgreiene er enklere enn jeg forestilte meg?

Halvårets beste bøker (og den dårligste):

  1. Neil Gaiman – American Gods
  2. Margaret Atwood – The Handmaid’s Tale
  3. Cormac McCarthy – Cities of the Plain
  4. Dorothy B. Hughes – The Expendable Man
  5. V. E. Schwab – A Gathering of Shadows

Jeg har lest mange bra, og en håndfull fantastiske, bøker dette halvåret, men også en av de dårligste bøkene jeg har lest på flere år: Ready Player One av Ernest Cline. Hæ? Er ikke denne elsket av så godt som alle? Har den ikke en gjennomsnittlig vurdering på 4,31 på Goodreads? Jo, uforståelig nok har den det.

Jeg ga den først to stjerner, men endte opp med å justere ned til én. Karakterene er flate og karakterutvikling, hva er det? Plottet er syltynt, nærmest ikke-eksisterende. Den føles som YA, men av en eller annen grunn har jeg vanskelig for å forestille meg at åttitallsnostalgi appellerer til tenåringer. Åttitallsbesettelsen minner meg dessuten om Dan Brown. Det er så mye informasjon her, men mesteparten tjener ingen hensikt. Hovedkarakteren er i tillegg ekstremt usjarmerende, omtrent på samme måte som Edward Cullen og Christian Grey er usjarmerende. Jeg kan ikke huske sist jeg hatet ei bok så mye som jeg hater denne.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

Netflix, antar jeg?

Jeg begynner å gå tom for bra fanfic og trenger mer Jessica Jones ASAP.

Publisert i lesemål, månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , | 6 kommentarer

Mari leser biografier #2: Rettferdigheten skjer fyllest… eller?

Junis tema i biosirkelen er «rettferdighetens navn». Mitt valg falt på The Monster of Florence av Douglas Preston og Mario Spezi.

Den amerikanske forfatteren Douglas Preston drømte i årevis om å flytte til Italia. I 2000 ble drøm til virkelighet, og Preston tar med seg kone og barn og flytter til Firenze. Høres hyggelig ut, ikke sant? Det er det sikkert også. I alle fall helt til Preston blir gjort oppmerksom på at olivenlunden like ved familiens nye hjem er åstedet for et av de grusomste dobbeltdrapene i moderne italiensk historie.

Denne oppdagelsen vekker Prestons nysgjerrighet, og han bestemmer seg for å undersøke nærmere. Det viser seg at dobbeltdrapet ble begått av den notoriske seriemorderen Il Mostro. Il Mostro drepte 16 personer – de fleste av dem par – mellom 1968 og 1985. Drapene var ekstremt brutale, og drapsmannen ble aldri pågrepet. Il Mostro var inspirasjonen for deler av boka Hannibal av Thomas Harris. Virkeligheten er verre enn fantasien.

Preston bestemmer seg for å fortsette å grave, og slår seg sammen med den lokale journalisten Mario Spezi. Resultatet er boken The Monster of Florence, men det er nesten ikke til å tro at dette er sakprosa.

Sakte, men sikkert arbeider Preston og Spezi seg gjennom saken. De tar for seg hvert enkelt drap, og går gjennom bevisene på nytt. Det de finner ut er hårreisende. Det viser seg at politiets etterforskning er en farse. Politiet etterforsker ikke saken på en skikkelig måte. I stedet planter de bevis, produserer falske vitner, arresterer folk som umulig kan være skyldige, koker opp absurde historier om satanistiske drapskulter og unnlater å følge opp faktiske ledetråder.

Boka begynner som det jeg vil anta er en relativt typisk true crime-fortelling. Politiets udugelighet fører imidlertid til at den gradvis endrer karakter. Mens Preston og Spezi etterforsker drapene, ender de selv opp i politiets søkelys. De følger opp bevisene, og utvikler en teori som fører dem helt frem til en potensiell gjerningsmann. Gravearbeidet gjør dem svært kritiske til den opprinnelige etterforskningen, og de to mennene blir plagsomme for de lokale myndightene. Ubrukelige politifolk og korrupte embetsmenn sørger etter hvert for at Spezi blir arrestert. Hvorfor har disse to mennene egentlig så mange teorier? Det kan umulig være fordi de er kriminaljournalister. Nei, den mest logiske konklusjonen er naturligvis at Spezi (og Preston) er involvert i drapene på et eller annet vis. Boka ender således opp som en skarp kritikk av det italienske rettssystemet.

Boka er uhyre frustrerende. Myndighetene er fullstendig inkompetente, og det er helt uforståelig at de håndterer etterforskningen så dårlig som de gjør. Det er spesielt frustrerende at Preston og Spezi ser ut til å ha gode belegg for sine teorier. Hva i all verden holder politiet egentlig på med?

Boka er også gåsehudfremkallende. Drapene er brutale, og vi får detaljer jeg virkelig hadde klart meg uten. Det mest forstyrrende kapittelet i boka er imidlertid ikke et av dem som handler om drapene. Preston og Spezi sitter til slutt kun igjen med én mistenkt, og de bestemmer seg for å besøke den potensielle drapsmannen. De drar hjem til ham, og han slipper dem inn. Han er høflig nok, men noe føles feil.

Jeg planla egentlig kun å lese det første kapitlet i boka før jeg skulle sove. I stedet endte jeg opp med å lese hele boka, for så å ligge våken resten av natta. En annen utilsiktet konsekvens ved å lese denne, er at Goodreads-anbefalingene mine nå får meg til å ligne en mistenkt på Criminal Minds. «Likte du denne? Da vil du helt sikkert også lese biografier om Ted Bundy og Charles Manson.»

Konklusjon: True crime er gøyere enn sportsbioer, truth is stranger than fiction, jeg skal aldri bli kriminaljournalist.

Publisert i anmeldelse | Merket med , , , , , | 11 kommentarer

Mari leser biografier #1: Blod, svette og galskap

Jeg later som om jeg ikke lider av et kronisk prokrastineringssyndrom, og gjør et tappert forsøk på å faktisk delta i biosirkelen. Er man tvangsinnmeldt, er man tvangsinnmeldt. Jeg klarer jo både å anbefale og lese biografier – hvor vanskelig kan det være å skrive et eller annet om dem også?

Februars(!) tema var sport, og det kan tenkes at jeg lovde noen (kremt) at jeg skulle lese to sportsbiografier. Sånn kan det gå. Valget falt i alle fall på en boksebio og en surfebio, henholdsvis Norman Mailers The Fight og William Finnegans Barbarian Days: A Surfing Life. Jeg leste dem til og med før fristen. Det er disse skrivegreiene som er problemet. Men over til bøkene.


The Fight tar for seg «The Rumble in the Jungle», en tittelkamp i tungvektsboksing. Året er 1974, og vi befinner oss i Zaïre. Muhammad Ali skal møte George Foreman.

Foreman er ung og lovende. Han er utrolig godt trent –  en stor og sterk type som slår hardt – til tross for at Ali slenger med leppa og påstår at han kan «dytte, men ikke slå».

Ali har vært verdensmester tidligere, men har blitt fratatt tittelen. Ikke fordi han har tapt kamper, men på grunn av militærnekt. Han er eldre og mer erfaren, raskere og er bedre teknisk. I alle fall på papiret. Før møtet med Foreman er han i dårligere form enn han har vært tidligere i karrieren. Ikke like rask, ikke like godt i stand til å danse i ringen.

Mange mener at kampen er avgjort før den i det hele tatt begynner. Det kan da ikke være noen tvil om at Foreman skal vinne? Folk er ikke bare bekymret for at Ali skal tape oppgjøret – mange er redde for at han ikke skal overleve.

Norman plasserer seg selv i sentrum av handlingen, og vi følger ham mens han følger forberedelsene til kampen. Han besøker treningsleirene til de to bokserne, snakker med trenere og sportsjournalister, og er flue på veggen i garderobene. Eller kanskje snarere i garderoben – Norman er trygt plassert i Alis leir. Ali er karismatisk og innsiktsfull. Foreman er stille og brutal. I alle fall om man skal tro Norman. Hvor mange ganger kan man skrive Norman i et så kort avsnitt, tenker du kanskje nå? Svaret på det er mange. Norman omtaler seg selv i tredje person gjennom hele boka. Om du vurderer å lese den kan du like gjerne bli vant til det med det første.

Men tilbake til garderoben. Notatene mine fra februar har følgende å si: «skuffende lite homoerotikk». Hva slags sportsjournalist med selvrespekten i behold benytter ikke sjansen når han befinner seg i en garderobe full av svette, muskuløse, halvnakne menn som blir massert? Man kan tydeligvis ikke få alt her i verden.

I et av de beste kapitlene blir Norman med Ali på løpetur. Det går greit en stund – Norman har gamblet hele natten, og er bakfull og stappmett – men han henger naturligvis ikke med hele veien. Ali roper ut oppmuntringer, mens Norman puster og peser og omtrent holder på å omkomme. Sportsjournalistikk virker i det hele tatt mye enklere enn boksing. Ali er imidlertid ikke så imponerende han heller. Norman holder følge overraskende lenge, Ali løper overraskende langsomt og løpeturen er overraskende kort. Foreman, på sin side, er kanskje i sitt livs form, og fremstår mest av alt som en drapsmaskin. Hjelpes, tenker jeg (over 40 år for sent, mens jeg allerede vet utfallet av oppgjøret). Hvordan skal Ali overleve dette?

Svaret kommer i kapittel 13-15. Her beskriver Norman selve kampen, slag for slag. Før kampen befinner vi oss i Alis garderobe. Han skyggebokser og danser rundt, og spør om ikke Foreman er «klar for å danse». Idet kampen endelig er i gang blir det imidlertid klart at Foreman kanskje er klar for å danse, men det er ikke Ali. Han vet at han er eldre og treigere enn han har vært, og har derfor lagt en helt ny taktikk. I stedet for å danse, velger han å hvile seg på tauene og la Foreman banke løs. Foreman slår og slår og slår, men til ingen nytte. Ali lar tauene absorbere slagene, og slår tilbake hver gang han får muligheten. Foreman får flere harde slag mot hodet, mens Ali slenger med leppa: «They told me you could punch, George!»

I åttende runde er det hele slutt. Foreman er utmattet og går ned for telling. Han kommer seg riktignok opp igjen etter ni sekunder, men dommeren avslutter kampen. Ali overlever ikke bare, han er verdensmester for andre gang.


Barbarian Days: A Surfing Life
er dels surfememoarer, dels reiseskildring. Finnegan skildrer sin livslange lidenskap til surfesporten, og tar oss med på ulike eventyr. Eller, eventyr er kanskje ikke rett ord. Jeg ville vel heller kalt mange av opplevelsene for mareritt.

Begynnelsen er kjent stoff. Keitete oppvekst, følelse av å ikke høre til, mobbing. Finnegans familie flytter fra California til Hawaii, og surfing går fra å være en hobby til å bli en besettelse. Finnegan befinner seg enten på skolen eller i vannet. Det er i vannet han føler seg hjemme, men surfelykke går hånd i hånd med dødsangst. «Oi, jeg prøvde meg på en bølge jeg virkelig ikke burde prøvd meg på, og nå kommer jeg til å drukne!»

Som ung voksen blir surfing mindre viktig. Finnegan studerer, blir jernbanearbeider og skriver. Men havet kaller. Han sier opp jobben, og tar fatt på en ellevill reise med en av surfekompisene sine. I fire år drar han rundt omkring i Asia, Australia og Afrika – alltid på jakt etter de beste bølgene. Han jobber som frilansskribent, og bruker mesteparten av tiden sin på å surfe. Dødsangst er dagligdags. «Oi, jeg druknet nesten!» eller «oi, jeg har malaria!» eller «oi, jeg har mistet kontrollen og kommer meg ikke til land!» eller «oi, jeg har fått malaria igjen!» eller «oi, kompisen min har forsvunnet, jeg tror kanskje han har druknet!»

Det er helt umulig å glemme at dette er en surfebok. Ved siden av den nærmest konstante dødsangsten består boka av endeløst bølgeprat. Det er kanskje interessant for surfefanatikere, men av begrenset interesse for alle andre. Jeg begynte i alle fall å skumlese bølgebeskrivelsene etter hvert. «Oi, denne bølgen er perfekt!» eller «oi, denne bølgen er massiv og jeg tror jeg kommer til å dø!» er greit de første femten gangene, men så vil man gjerne lese noe annet også.

Finnegan er i grunnen på sitt beste når han skriver om andre ting enn surfing. Som når han ender opp med å arbeide som engelsklærer i Sør-Afrika under apartheid, eller når han ender opp med å snike seg inn i et feministisk (og kanskje lesbisk?) bokollektiv. Surfere, i alle fall om man skal dømme ut fra Finnegan, er bare opptatt av bølger og ikke av kultur. Jeg vil ha mindre bølgeprat, og i stedet få vite mer om folka han møter på Fiji, i Indonesia og i Sør-Afrika. Surfingen er den minst interessante delen av surfememoarene.

Konklusjon: Idrettsutøvere er sprø, sportsbioer er ikke min kopp te, homoerotikk gjør alt bedre.

Publisert i anmeldelse | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Lesemål 2016

Jeg har ikke hatt lesemål siden 2012. Grunnen til det er at jeg i utgangspunktet hater å lese etter lister. Impulslesing fungerer i grunnen bra for meg, men av og til blir jeg inspirert av andres mer eller mindre sinnssyke leseambisjoner. Så i et forsøk på å bli en bedre, mer strukturert leser skal jeg prøve å lese etter mål i 2016.

I løpet av 2016 skal jeg lese:

  1. 10 sakprosabøker
  2. 5 diktsamlinger
  3. 5 skuespill
  4. 8 kandidater til «The Great American Novel»
  5. 5 sørstatsgotikk
  6. 3 hardkokt krim/noir
  7. 3 viktoriansk seksualangst
  8. 2 bøker av Anne Carson
  9. 2 bøker av Joan Didion
  10. Så mange NYRB Classics som jeg gidder

Sakprosa (fortrinnsvis litterær sakprosa, altså essaysamlinger, reiseskildringer, memoarer, biografier osv.) skal ikke være noe problem i det hele tatt, og er med mest for syns skyld. «The Great American Novel»-målet skal hjelpe meg å lese diverse bøker jeg er flau over ikke å ha lest (To Kill a Mockingbird, The Great Gatsby, Beloved m.fl.). Mål 5-7 er rene lystmål. Mål 7 er egentlig bare en unnskyldning for å lese Carmilla på nytt, og jeg kommer sikkert til å ha en ganske løs tolkning både av «viktoriansk» og seksualangst.

Målene ser i grunnen veldig gjennomførbare ut, men jeg har faktisk forpliktet meg til å lese 43 bøker (uten eventuelle dobbel-, trippel- eller kvadruppel-kryss). I 2015 leste jeg 67 bøker til sammen. I 2014 leste jeg kun 59. Jeg frykter allerede at dette kun blir gøy ut januar.

Publisert i lesemål | Merket med , , , , , , , , , | 5 kommentarer

Sommerstatistikk

Sommeren 2015 har vært den beste leseperioden jeg har hatt på flere år. Jeg har lest et helt berg av bøker, og kvaliteten har samtidig stort sett vært bra. Hjemmeeksamen i juni er tydeligvis det som skal til for å få meg til å lese hele dagen (og natta…).

Bøkene jeg leste i juni, juli og august:

  • Holly Black – The Coldest Girl in Coldtown
  • Ray Bradbury – Something Wicked This Way Comes
  • Pierce Brown – Red Rising
  • Pierce Brown – Golden Son
  • Truman Capote – Breakfast at Tiffany’s
  • Truman Capote – Other Voices, Other Rooms
  • M. R. Carey – The Girl with All the Gifts
  • Felicia Day – You’re Never Weird on the Internet (Almost)
  • Lena Dunham – Not That Kind of Girl
  • John Fowles – The Collector
  • Neil Gaiman – Coraline
  • Neil Gaiman – The Graveyard Book
  • Allen Ginsberg – Howl, Kaddish and Other Poems
  • Thomas Harris – Red Dragon
  • Thomas Harris – The Silence of the Lambs
  • Thomas Harris – Hannibal
  • Thomas Harris – Hannibal Rising
  • Jessica Hopper – The First Collection of Criticism by a Living Female Rock Critic
  • Cormac McCarthy – Child of God
  • Carson McCullers – The Heart is a Lonely Hunter
  • Den Patrick – The Boy Who Wept Blood
  • Antoine de Saint-Exupéry – Wind, Sand and Stars
  • V. E. Schwab – Vicious
  • V. E. Schwab – A Darker Shade of Magic
  • Richard Siken – War of the Foxes
  • Patti Smith – Just Kids
  • John Jeremiah Sullivan – Pulphead
  • Donna Tartt – The Secret History
  • Jeff VanderMeer – Annihilation
  • Jeff VanderMeer – Authority
  • Jeff VanderMeer – Acceptance
  • H. G. Wells – The Island of Dr. Moreau
  • Jen Williams – The Copper Promise
  • Jen Williams – The Iron Ghost

Sjanger:

To diktsamlinger, to selvbiografier, en reiseskildring, tre essaysamlinger, fire krimromaner, ni fantasyromaner, sju science fiction-romaner og seks øvrige romaner. Hele 34 bøker i alt!

Kjønn:

Ni damer, femten menn. Kjønnbalansen er… ok. Ideelt sett ville jeg ligget nærmere 50/50 (eller kanskje aller helst lest flere damer enn menn).

Oppsummering av sommeren:

34 leste bøker betyr at jeg kun oppsummerer de beste og/eller de mest interessante bøkene. Blant bøkene jeg ikke sier noe om befinner det seg imidlertid flere science fiction- og fantasyromaner med solid skeiv representasjon (Holly Black, Den Patrick, Jeff VanderMeer, Jen Williams, V. E. Schwab). Ikke alle disse bøkene var like gode (Den Patrick kan man trygt styre unna…), men betydelige innslag av ikke-heterofile karakterer gir uansett bonuspoeng fra meg. Skeiv SFF er automatisk litt bedre enn kjempehetero SFF, og toleransen min for kleine og/eller elendige sexscener stiger litt med innslag av homoeorotikk (Den Patrick, dette gjelder også deg).

De to første bøkene i Red Rising-trilogien til Pierce Brown er sånne bøker jeg i utgangspunktet er skeptisk til – trenger vi virkelig enda mer dystopisk YA? – men som jeg ender opp med å lese natta gjennom fordi de er så oppslukende. Det hele er en smule formularisk og forutsigbart, men herrejesus så tilfredsstillende. Følelsen av å lese disse ligner følelsen jeg hadde da jeg leste The Hunger Games, men jeg liker bøkene til Brown mye bedre enn jeg liker bøkene til Collins. Sci-fi med inspirasjon fra episk fantasy og fra Romerriket passer meg tydeligvis helt utmerket.

Other Voices, Other Rooms av Truman Capote er en sånn bok mange vil si at mangler et plott. «Det skjer ingenting.» Kanskje ikke, men det har ikke noe å si. Capote er en mester til å skildre både personer, steder og stemninger, og språket er briljant. Handlingsdrevne romaner kan også være kjekt (som f.eks. Red Rising), men jeg vil mye heller ha avsnitt som dette:

The brain may take advice, but not the heart, and love, having no geography, knows no boundaries: weight and sink it deep, no matter, it will rise and find the surface: and why not? any love is natural and beautiful that lies within a person’s nature; only hypocrites would hold a man responsible for what he loves, emotional illiterates and those of righteous envy, who, in their agitated concern, mistake so frequently the arrow pointing to heaven for the one that leads to hell.

Hannibal Lecter-bøkene til Thomas Harris er mildt sagt av varierende kvalitet. Red Dragon er fryktelig middelmådig og fryktelig engasjerende, The Silence of the Lambs er relativt bra og enda mer engasjerende, Hannibal er middelmådig og overflødig, mens Hannibal Rising er direkte elendig. Dr. Lecter veier i grunnen opp for middelmådigheten i de tre første, men den fjerde boka kan man trygt styre unna. Der forsøker Harris å forklare Dr. Lecter, men resulatet er at karakteren blir langt mindre interessant. I Silence of the Lambs sier doktoren selv: «Nothing made me happen. I happened.» Harris burde ikke gi oss noen opphavsfortelling utover det. De fire Hannibal-bøkene var grei, lettbeint sommerunderholdning, men de bekreftet egentlig bare mistanken min om at filmen The Silence of the Lambs og TV-serien Hannibal er (mye, mye) bedre enn bøkene. Bryan Fuller er kanskje verdens beste fanfic-forfatter.

Cormac McCarthys Child of God er den svakeste McCarthyen jeg har lest til nå (uten at det sier så mye, jeg er tilbøyelig til å genierklære alt fyren har skrevet), men også den morsomste. McCarthy skildrer øde, golde landskap og kalde, uvennlige, frastøtende mennesker, men han gjør det med en enorm poesi. Resultatet er at dette er voldsomt og rått, samtidig som det er skjørt og vakkert. Språket har dessuten en lyrisk kvalitet som nesten får boka til å fremstå som en samling prosadikt. Jeg vet ikke hvordan fyren får det til, jeg vet bare at jeg elsker det høyere enn det meste annet.

The Secret History av Donna Tartt er en bok som strengt tatt ikke burde fungert, men det gjør den. Så til de grader. Det sentrale spenningsmomentet blir avslørt allerede i prologen. Innvevd i handlingen er drøssevis av referanser til tekster fra antikken. Det er en million digresjoner. Språket hadde passet best inn i en roman fra slutten av 1800-tallet. Samtlige karakterer er mer eller mindre forferdelige mennesker. Men selv om dette ikke burde fungert, er det ikke noe i boka som ikke fungerer for meg. Jeg elsket hvert eneste ord, og har i grunnen lyst til å lese den igjen nå med det samme. Sommerens beste!

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

Med over tredve leste bøker kan det se ut som om jeg ikke har gjort noe annet enn å lese… Men jeg har også:

  • Blitt solbrent, fått en million myggstikk og brent meg på brennesle litt for mange ganger.
  • Orange is the New Black.
  • Sett nye episoder av Carmilla. (Og lest den obligatoriske Carmilla-fanficen. Carmilla/Laura, Carmilla/Danny, Danny/Laura, Carmilla/Danny/Laura. Har jeg nevnt at jeg liker femslash?)
  • Sett nye episoder av Hannibal. Hugh Dancy! Gillian Anderson!
  • Klippet gress/stjålet jordbær/ordnet i kjøkkenhagen til farfar.

September/høsten:

Pensum, pensum, pensum. Og oppgaveskriving. Kanskje jeg får tid til å pakke meg inn i et pledd med en kopp te og ei tjukk bok. Akkurat nå har jeg bare lyst til å lese mer McCarthy.

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , , , , , , | 4 kommentarer

Vinter- og vårstatistikk

2014 og begynnelsen av 2015 har vært særdeles lite imponerende kvantitetsmessig. Kvalitetsmessig har perioden imidlertid vært veldig bra. Nesten alt jeg har lest har vært solide greier. Å føre statistikk for noe sånt som åtte måneder i ett innlegg blir uansett litt i overkant, så jeg oppsummerer heller høydepunktene.

De beste bøkene jeg leste i løpet av vinteren og våren:

  • J. Sheridan Le Fanu – Carmilla
  • Richard Siken – Crush
  • Angela Carter – The Bloody Chamber
  • Flannery O’Connor – Mystery & Manners
  • Anne Carson – Autobiography of Red
  • Tennessee Williams – A Streetcar Named Desire
  • Cormac McCarthy – No Country for Old Men
  • J. D. Salinger – Franny and Zooey
  • Joan Didion – Slouching Towards Bethlehem
  • Shirley Jackson – We Have Always Lived in the Castle

Sjanger:

En diktsamling, to essaysamlinger, en novellesamling, et skuespill, fire romaner (hvorav en i verseform) og en kombinert novelle/kortroman.

Kjønn:

5 damer, 5 menn. Hjelp, hva har skjedd med meg? Det må bemerkes at mennene ville vært i overtall dersom jeg skulle telt alle bøkene jeg leste i perioden.

Oppsummering av månedene:

Carmilla var absurd. Jeg forelska meg i webserien Carmilla i løpet av høsten 2014, og da fremsto det som et logisk valg å lese kortromanen som serien er basert på. Det er dessuten snakk om en vampyrbok som ble skrevet 26 år før Dracula, og som skapte hele «lesbisk vampyr»-tropen, og hvem kan motstå det? Ikke jeg. Dette er dessuten kanskje den skeiveste boka jeg har lest. Laura elsker Carmilla. Carmilla elsker Laura. Carmilla kysser Laura så lidenskapelig at Laura mistenker at hun egentlig er en mann i forkledning. Le Fanu forsøkte vel egentlig å advare mot de mange farene ved kvinnelig seksualitet og mot skumle, skumle lesbiske vampyrer, men resultatet er dette:

Sometimes after an hour of apathy, my strange and beautiful companion would take my hand and hold it with a fond pressure, renewed again and again; blushing softly, gazing in my face with languid and burning eyes, and breathing so fast that her dress rose and fell with the tumultuous respiration. It was like the ardour of a lover; it embarrassed me; it was hateful and yet overpowering; and with gloating eyes she drew me to her, and her hot lips travelled along my cheek in kisses; and she would whisper, almost in sobs, «You are mine, you shall be mine, you and I are one for ever».

Det hele er fullstendig hysterisk og fullstendig fantastisk. Og ikke heterofilt i det hele tatt.

Crush er Verdens Beste Diktsamling. Jeg har aldri lest noe like rått. Det hele er vakkert og voldsomt, kroppslig og trist. Siken får det til å føles som om noen tramper deg på brystkassen, men du vil ikke at det skal ta slutt. «I’ve been in your body, baby, and it was paradise. /I’ve been in your body and it was a carnival ride.»

The Bloody Chamber av Angela Carter må ha blitt skrevet spesifikt for meg, tror jeg. Den har alt jeg ønsker meg i en bok. Mørke, voldsomme eventyr. Gotisk horror. Vampyrer. Varulver. Seriemordere. Sterke kvinnelige karakterer.

Essaysamlingen Mystery & Manners bekrefter at Flannery O’Connor er favorittforfatteren min. Det spiller ingen rolle om dama skriver noveller, romaner, brev, bønnedagbok eller essayer, alt er helt fantastisk. Essayene hennes er riktignok ikke like gode som novellene, men sakprosaforfatteren O’Connor er uansett bedre enn 95% av alle andre forfattere. Jeg har lyst til å flytte til Georgia og begynne å avle opp påfugler.

Autobiography of Red er mange ting. En roman i verseform, et moderne epos, en fortelling om et monster, en kjærlighetshistorie. Anne Carson skriver ting som er helt ulikt alle andre forfattere jeg kjenner til. Jeg trodde ikke at kjærlighetshistorier er min kopp te, men hvis Carson skriver dem kan jeg nesten slutte å lese noe annet. Setningene hennes har satt seg under huden min, og gir meg følelsen av å ha hieroglyfer på ribbeina og flaggermus i brystkassen.

A Streetcar Named Desire var mørkt og poetisk, og hadde en av de vondeste avslutningene jeg noensinne har lest. Slutten virker uunngåelig, men den var i grunnen verre enn både The Red Wedding og sesongavslutningen på andre sesong av Hannibal. Blanche DuBois må dessuten være en av de beste kvinneskikkelsene noensinne. Hun er et monster av en karakter!

No Country for Old Men fortjener et eget blogginnlegg, men jeg klarer ikke si noe fornuftig om den. Den er veldig… McCarthy. Prosa av en annen verden, utrolige dialoger, ren poesi. Ingen kan overgå Flannery O’Connor, men McCarthy er den som kommer nærmest.

Franny and Zooey er som den litt eldre, modnere søsteren til The Catcher in the Rye. Jeg leste Catcher… i første halvdel av tenårene og tenkte «det er faenmeg sånn det er», og jeg leste Franny and Zooey i første halvdel av tjueårene og tenkte «det er faenmeg sånn det er». Franny er dessuten ei sånn dame jeg ville vært forelska i på videregående.

Slouching Towards Bethlehem er trolig den beste sakprosaboken jeg har lest, men i alle fall den beste essaysamlingen. Den er følsom og melankolsk, og Didion skriver med en enorm klarhet og oppmerksomhet. Personene hun skriver om er levende og fulle av karakterbrister, og selv der hvor de neppe kan ha vært spesielt sympatiske gir Didion meg lyst til å treffe dem. Personskildringene (og prosaen!) er langt bedre enn det man finner i majoriteten av skjønnlitteratur.

We Have Always Lived in the Castle av Shirley Jackson er en av de rareste bøkene jeg har lest. Den er ekstremt klaustrofobisk og forstyrrende, men minst like fascinerende. Merricat Blackwood er en av de mest interessante karakterne jeg har lest om, og jeg er uendelig glad for at jeg aldri kommer til å møte henne. Åpningen av boka er fantastisk:

My name is Mary Katherine Blackwood. I am eighteen years old, and I live with my sister Constance. I have often thought that with any luck at all, I could have been born a werewolf, because the two middle fingers of both my hands are the same length, but I have had to be content with what I had. I dislike washing myself, and dogs, and noise. I like my sister Constance, and Richard Plantagenet, and Amanita phalloides, the death-cup mushroom. Everyone else in my family is dead.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

  • Sett Carnivàle. Deadwood er ikke den beste HBO-serien. Dette er den beste HBO-serien.
  • Sett The Fall. Gillian Anderson, altså. Drømmedame. Alt hun tar i blir til gull.
  • Sett igjen hele Supernatural. Jeg vet nesten ikke hvorfor jeg gidder. Jeg er ikke spesielt begeistra for verken Sam, Dean eller Castiel, og alle favorittkarakterene mine dør (Bela, Bobby, Ruby, Gabriel, Meg, Abaddon, Charlie). Crowley er bra greier, men selv ikke Mark Sheppard er verdt uendelige mengder manpain.
  • Fanfiction. Lest, skrevet, ledd, grått. Dette begynner å fremstå som et mønster. Som fremtidig norsklærer burde jeg sikkert brukt mer av tiden min på å lese Skram & Garborg, men fanfic er så, så gøy! (Og noen ganger emosjonell tortur). Femslash er det beste i verden.
  • Tatt valghatt-testen på Pottermore litt flere ganger enn jeg har lyst til å innrømme. Jeg ville lese de nye Umbridge-greiene til Rowling, men hadde glemt/rotet bort brukernavn og passord. Den logiske løsningen var å lage en ny profil. Det eneste problemet var at valghatten, som tidligere hadde plassert meg i Ravenclaw, plasserte meg i Slytherin. Hver. Eneste. Gang. Jeg har følgelig gjennomgått en eller annen slags identitetskrise i miniatyr på grunn av en dustete test på internett. Er jeg faktisk en Slytherin nå? En Slytherclaw? Hjelp, hva betyr dette? Jeg er et voksent menneske og burde sikkert ikke bry meg, men jeg er også en skamløs fangirl som bryr meg litt for (altfor!) mye.
  • Forelska meg i webserien Carmilla (sesong 1, sesong 2). Herregud, dette er alt jeg aldri visste at jeg ønsket meg. Massemasse sterke kvinnelige karakterer (i betydningen velskrevne kvinnelige karakterer, ikke nødvendigvis i betydningen tøffe damer som banker opp folk), massemasse skeive karakterer, lesbiske vampyrer(!!!), kanadiske aksenter, whedonesque dialog… Hvorfor kan ikke alle serier være som dette? Seriøst, hvorfor ikke?

Resten av 2015: Lese mer, blogge mer, sluke alt av Shirley Jackson, noe sånt. Jeg gidder ikke engang late som om jeg er flink til å følge planer.

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | 5 kommentarer

Harry Potter-greier

Jeg har i det siste hatt lyst til å blogge igjen, og så dukket disse ganske interessante spørsmålene opp på bloggen til Silje. Harry Potter-spørsmål er en bra måte å vekke bloggen til live på, vel?

  1. Favorittbok: The Goblet of Fire / The Prisoner of Azkaban. Jeg leste The Goblet of Fire i løpet av et par dager en eller annen sommerferie. Det var så spennende at jeg ikke klarte å slutte å lese, det føltes som om jeg befant meg i en eller annen slags feberrus. Og det hele var mørkt, og skummelt, og jeg elsket å hate Voldemort. Så GoF vinner av nostalgiske grunner, men PoA hadde nesten garantert endt opp som favoritten om jeg hadde lest bøkene for første gang i voksen alder.
  2. Boka jeg liker minst: The Deathly Hallows. Mye er bra, mye kunne vært bedre. Men jeg griner som en liten unge hver gang jeg leser den.
  3. DA gråt jeg: Herregud, jeg griner av alt mulig i denne serien. Historien til Snape, når Cedric dør, når Sirius dør, når Dumbledore dør, når Remus dør, når Hedwig dør, når Fred dør, alle gangene Harry nesten dør…
  4. Kjæreste: Ginny Weasley!
  5. Favorittkarakter: Ginny / Luna / Bellatrix / Neville / Remus
  6. Patronus: En rødrev. Eller kanskje en ravn.
  7. The Elder Wand, The Invisibility Cloak eller The Resurrection Stone: Usynlighetskappen. Jeg liker tanken på å kunne være usynlig. Jeg liker også tanken på å kunne spionere på folk.
  8. Hvilket hus: Slytherin. Men la oss si Slytherclaw.
  9. Hva slags quidditch-spiller: Jeg liker å forestille meg at jeg kunne blitt en akseptabel beater.
  10. Hva med slutten: Jeg er ikke så glad i det siste kapittelet, og jeg har diverse andre problemer med boka, men jeg griner og griner og griner av den.
Publisert i diverse, lister | Merket med | Legg igjen en kommentar