Månedsstatistikk: januar 2018

Nytt år, nye muligheter. Og dette året har begynt forholdsvis bra. Jeg har lest masse, og flere av bøkene var veldig bra. Det er også ganske fint at jeg allerede nå ligger ca. en måned på forskudd i årets leseutfordring på Goodreads. Det kommer sikkert godt med når leveringsfristen for masteroppgaven begynner å nærme seg!

Bøkene jeg leste:

• Paal Maage Elstad – Lysmøkk
• Nora Sakavic – The Foxhole Court
• Mari Tveita Stagrim – Det jeg leter etter, finnes ikke her
• Kristin Berget – og når det blir lyst blir det helt fantastisk
• Tana French – The Trespasser
• Erling Sandmo – Uhyrlig: Sjømønstre i kart og litteratur 1491-1895
• Atticka Locke – Bluebird, bluebird
• Mona Høvrig – Venterommet i Atlanteren
• Runa Fjellanger – På motorveiene
• Seanan McGuire – Beneath the Sugar Sky
• Niviaq Korneliussen – HOMO sapienne
• Lene Ask – Hitler, Jesus og farfar
• Margaret Atwood – In Other Worlds: SF and the Human Imagination

Sjanger:

To diktsamlinger, to sakprosa, to krim, én fantasy, én tegneserie, fem øvrige romaner. Meg på mitt mest varierte.

Kjønn:

To menn, elleve damer. Mannsandelen ligger på 15,38%. Det er litt høyere enn etter januar 2017, men veldig godkjent. Jeg regner uansett med at den vil stige en del i år også.

Oppsummering av måneden:

Lysmøkk av Paal Maage Elstad var ujevn, men god på sitt beste. Noen av tekstene ga meg assosiasjoner til Tor Ulven – spesielt i valg av motiver. Elstad bruker referanser til litteratur, kunst og musikk i mange diktene, og jeg synes de sterkeste diktene er å finne i denne gruppen:

Tjuesyvende juni: Coltrane, eller niseskrik i regnet. Jeg faller inn og ut av dråper – som en uerfaren bankeånd som ikke forstår hvordan den skal finne feste.

The Foxhole Court av Nora Sakavic var månedens klart dårligste. YA om et ungt idrettstalent som må velge om han skal satse på idretten eller om han skal fortsette å flykte fra fortiden sin. Med kriminelle foreldre(?), hemmelig fortid, kjærleik og forviklingar er historien dramatisk så det holder, men det hele er så urealistisk at underholdningsverdien nesten forsvinner.

Jeg hadde veldig lyst til å elske Mari Tveita Stagrims kortroman, men dessverre synes jeg at Det jeg leter ikke, finnes ikke her hadde noen vesentlige mangler. Både språket og strukturen var solid, og skildringene av vennskap mellom tenåringsjenter var til tider strålende, men selve handlingen var dramatisk og dyster på en måte som minnet meg om novellene jeg skrev på ungdomsskolen.

og når det blir lyst blir det helt fantastisk av Kristin Berget er blant de beste bøkene jeg leste i januar. Jeg elsker tydeligvis dystopiske diktsamlinger på norsk. Miljøet som skildres i diktene er mørkt og jævlig, men innimellom kommer noen lysglimt som minner oss på at det finnes skjønnhet også i mørket.

Jeg vil gjerne si at det er enkelt
å elske noe skrøpelig

Med The Trespasser fortsetter Tana French å skrive kjempesolid, kjempeunderholdende krim. French skifter forteller mellom hver bok, og dette var kanskje min favorittforteller til nå. Eller i alle fall blant de to beste. Nå må French bare skrive flere bøker, sånn at jeg ikke får abstinenser.

Uhyrlig av Erling Sandmo er en kort og fornøyelig liten sakprosabok. Sandmo presenterer et utvalg sjømonstre fra kart og litteratur, og det er fascinerende å lese om tidligere menneskers forestillinger og frykter. Jeg kunne ønsket meg en slags overgripende fortelling som gjorde rede for hva slags funksjoner monstrene tjente i sin tid, men boka er uansett fin. Den eller de som har utformet boka fortjener også honnør. Selve bokutforminga er i grunnen verdt inngangspengene alene.

Bluebird, bluebird av Attica Locke er også et eksempel på veldig solid krim. Handlingen er satt til et tettsted i Texas. Stedet er preget av fattigdom og rasisme, og når en svart advokat fra Chicago og en lokal hvit kvinne blir drept er det ikke så overraskende at gamle sår rives opp. Selve drapsmysteriet er interessant nok i seg selv, men Locke bruker historien til å kommentere Black Lives Matter-bevegelsen og  fattigdom og rasisme i USA anno 2017. Det er vel så interessant – og selvsagt også viktig. Jeg leser gjerne flere bøker av Locke i fremtiden.

Venterommet i Atlanteren av Mona Høvring var fullstendig ukjent for meg fra før, og jeg fatter ikke hvorfor. Høvring skriver om kjærlighet (mellom to kvinner) og om løsrivelse, og hun skriver som en gudinne. Både historien og prosaen er minimalistisk og sylskarp, og etter å ha lest siste side ville jeg bare her mer, mer, mer. Høvring får dessuten bonuspoeng for bruken av radikalt bokmål. Den beste boka jeg leste i januar!

På motorveiene av Runa Fjellanger er også en kjærlighetsfortelling mellom to kvinner. Anna og Ida drar på bilferie gjennom Europa, og Fjellanger skildrer forskjellige små øyeblikk og episoder på reisen deres. Reisen til de to jentene sammenstilles med en bilferie Anna var på sammen med foreldrene da hun var liten. Parallellene er et fint litterært grep som utvider historien, samtidig som den gir oss større innblikk i Annas atferd og tanker. Fjellanger skriver godt, og ikke minst veldig realistisk. Selv om skildringene er ganske detaljknappe føles Anna og Ida føles som fullstendige personer med rike indre liv. Forholdet mellom de to føles også virkelig – om enn vanskelig. Fjellanger klarer dessuten å inkludere skildringer av sex som ikke er kleine eller malplasserte. Det skader for så vidt heller ikke at jeg elsker road trip-fortellinger.

Beneath the Sugar Sky er den tredje boka i Seanan McGuires Wayward Children-serie. Det er alltid forfriskende med portalfantasy som ikke har rasistiske eller sexistiske undertoner, men denne er ikke like sterk som de to foregående bøkene i serien. Hovedproblemet for meg var imidlertid verdenen mesteparten av handlingen foregår i. Historien er satt til et slags forskrudd Candyland, og det hele ble rett og slett litt for… sukkersøtt for meg. I tillegg hopper denne boken mellom verdener i større grad enn de to foregående, noe jeg rett og slett opplevde som litt masete. Jeg synes McGuire gjør en bedre jobb når hun fordyper seg i én verden av gangen.

HOMO sapienne av Niviaq Korneliussen leste jeg på anbefaling av Ingalill. Og heldigvis ble jeg ikke skuffet. Boka tar opp identitetsproblematikk av ulike slag – først og fremst knyttet til kjønn og seksualitet, men også knyttet til etnisitet og nasjonalitet. Hva vil det egentlig si å være skeiv grønlender? Overbevisende og veldig bra! Jeg skal definitivt lese eventuelle fremtidige bøker av Korneliussen.

Hitler, Jesus og farfar av Lene Ask er en selvbiografisk tegneserieroman om å vokse opp i et kristent samfunn, om tro og tvil, og om å lete etter svar om sin egen familie. For hva gjør du egentlig når du finner ut at farfaren din var en tysk soldat? Boka er kort, og tilsynelatende svært enkel, men Asks fortelling rommer svært mange lag. Et must for alle som er interesserte i norskspråklige tegneserier.

Margarets Atwoods In Other Worlds er en samling essays og bokomtaler som på ulike vis omhandler Atwoods forhold til SF (speculative fiction eller science fiction – avhengig av hvem du spør). Interessante greier – spesielt dersom man, som meg, er fan både av Atwood og av SF. Det er også fint med en utdyping av hva Atwood egentlig mener om science fiction. Dreier det seg kun om «talking squids in outer space», eller hva?

Foreløpig måloppnåelse:

1. 18 sakprosa (3 av 18)
2. 10 diktsamlinger (2 av 10)
3. 10 novellesamlinger (0 av 10)
4. 12 western/weird west (0 av 10)
5. 10 bøker om eller fra antikken (0 av 10)
6. 12 norsk på norsk (7 av 12)
7. 7 Harry Potter (0 av 7)
8. 5 Margaret Atwood (1 av 5)
9. 3 Virginia Woolf (0 av 3)
10. 3 Helen Oyeyemi (0 av 3)

Tretten kryss på tretten bøker. Det virker som en grei start på året.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

Rusla rundt i skogen. Sett superheltserier på Netflix.

Februar:

Forhåpentligvis mindre prokrastinering, og dermed også mindre rekreasjonell lesing. Men jeg må lese en biosirkelbok. Og så vil jeg kanskje begynne å gjenlese Harry Potter.

Reklame