Aprilstatistikk

April har vært en veldig solid lesemåned. Kvantiteten har i alle fall vært upåklagelig, og kvaliteten har ikke vært så gal den heller. Jeg har kjempet mot harpier i villmarka i Texas, ettersøkt mystiske seriemordere, reist gjennom fremmede galakser og nøstet opp politiske komplotter. Måneden har kanskje vært enda mer preget av SFF enn vanlig, mest fordi jeg har vært på en serie-bølge. Netflix-syndromet forgrener seg tydeligvis. Goodreads kan dessuten fortelle meg at jeg ligger hele 17 bøker foran skjema, noe som lover godt før eksamenstida begynner!

Bøkene jeg leste:

• Iain Banks – The Wasp Factory
• Lila Bowen – Wake of Vultures
• Lila Bowen – Conspiracy of Ravens
• Becky Chambers – The Long Way to a Small, Angry Planet
• Becky Chambers – A Closed and Common Orbit
• Simon Spurrier & Jeff Stokely – The Spire
• Brit Connie Stuksrud – Marie Høeg: Et politisk portrett
• Justin Torres – We the Animals
• Fran Wilde – Updraft
• Robert Aickman – Cold Hand in Mine
• Jan Erik Vold – Mor Godhjertas glade versjon. Ja
• Fran Wilde – Cloudbound

Sjanger:

Fire fantasy, to sci-fi, to øvrige romaner, én sakprosa, én tegneserie (fantasy), én novellesamling (horror), én diktsamling. Tolv bøker i alt.

Kjønn:

Fem menn/mannlige samarbeid, sju damer. Årets foreløpige mannsandel har, som forventet, begynt å stige, og ligger i skrivende øyeblikk på 25,64%.

Oppsummering av måneden:

The Wasp Factory var bra, men ikke fantastisk. Boka handler om seksten år gamle Frank, og hans ekstremt dysfunksjonelle familie. Frank er kanskje selve definisjonen på en upålitelig forteller, men innsynet i hans indre liv er fascinerende og fryktelig. Slutten fungerte imidlertid ikke helt for meg. Den var ikke egentlig spesielt overraskende, og jeg satt igjen med en følelse av «var dette alt?» Jeg tror jeg foretrekker Banks’ sci-fi-produksjon.

Wake of Vultures og Conspiracy of Ravens er de to første bøkene i The Shadow-serien til Lila Bowen. Her møter vi Nettie Lonesome/Nat Lonesome/Rhett Hennessy, som begynner som slave og ender opp som cowboy og ranger. Bøkene blander tradisjonell western med urban fantasy, og er et eksempel på weird west – som raskt er i ferd med å bli en av favorittsjangrene mine. Jeg liker omtrent alle karakterene i serien, og elsker de mytologiske elementene. Bøkene får dessuten bonuspoeng for å inkludere homoerotikk. Det eneste egentlige minuset er avslutningene. Bowen liker cliffhangere. Det gjør ikke jeg.

Becky Chambers The Long Way to a Small, Angry Planet og A Closed and Common Orbit er romopera, men noe så sjelden som koselig romopera. Alle sammenlikner den første boka med Firefly, noe som virker passende, men Chambers har skapt et mye snillere og mer optimistisk univers enn The Verse. Her har selv rompiratene egentlig hjerter av gull.

The Spire av Simon Spurrier og Jeff Stokely er en tegneserie som kombinerer flere av favoritt-tingene mine: monstre, seriemordere, mysterier og homorelatert innhold. Illustrasjonene til Stokely er dessuten fantastiske. Beklageligvis er The Spire er miniserie, og jeg kommer ikke til å få halvparten av svarene jeg egentlig kunne tenke meg. Men det er på sett og vis en positiv greie. Jeg ble helt oppslukt, og vil bare ha mer av alt.

We the Animals var månedens beste, men også den vanskeligste. Boka er fortalt gjennom en rekke novelleaktige vignetter, og handler om oppvekst og familie, og om å ikke finne seg til rette blant sine egne – en tematikk som er ganske vanlig i bøker med et LHBTQ-perspektiv. Torres klarer likevel å unngå klisjeer eller floskler. De korte vignettene er både bleke og oppløftende, og språket er lyrisk med et nesten hallusinatorisk preg. Boka ender opp med å føles som en slags feberdrøm.

Fran Wildes Bone Universe-serie, som begynner med Updraft og fortsetter med Cloudbound, bygger på et spennende premiss: serien foregår i en by i skyene. Byen er imidlertid ikke helt vanlig. Den er ikke bygget av stein eller tre, men vokst frem av bein. Beinveksten har resultert i en masse skyhøye tårn, og all transport skjer i lufta. Befolkningen flyr med kunstige vinger, som kan minne om vingene til Ikaros eller flyvemaskinene til Leonardo da Vinci. Verdensbyggingen er gjennomtenkt og interessant, men jeg synes resten av bøkene er mer middelmådig. Jeg bryr meg ikke nevneverdig om karakterene, og jeg får ikke vite nok om de mange hemmelighetene og komplottene. Tittelen på serien gir en ganske god pekepinn på hva du får. Hovedfokuset ser ut til å være på selve universet, ikke på karakterer eller plott. Verdensbyggingen er til gjengjeld solid, men det er ikke nok til å gjøre dette til en skikkelig bra opplevelse for meg.

Cold Hand in Mine av Robert Aickman har undertittelen «Strange Stories», noe som er veldig beskrivende på innholdet. Aickman skriver horror, men ikke nødvendigvis med overnaturlige eller groteske elementer – selv om vi får det her også. Mange av historiene er bare merkelige og litt forstyrrende. Noe er galt, men det er vanskelig å sette fingeren på hva. Variasjonen her er imidlertid stor. Samlingen inneholder både historier som kan minne om Shirley Jackson, uhyggelige sirkuser i god Ray Bradbury-ånd, og gotiske mareritt på den italienske landsbygda (Lord Byron dukker til og med opp!). Ingen av historiene er dårlige, og den aller beste fortjener egentlig 7 stjerner på Goodreads.

Foreløpig måloppnåelse:

1. 12 sakprosa (9 av 12)
2. 5 diktsamlinger (3 av 5)
3. 5 novellesamlinger (4 av 5)
4. 10 homoerotikk (11 av 10)
5. 10 klassisk sci-fi (1 av 10)
6. 8 horror (3 av 8)
7. 5 steampunk (2 av 5)
8. 7 Narnia (0 av 7)
9. 2 Shirley Jackson (1 av 2)
10. 2 Ursula K. Le Guin (1 av 2)

Ni kryss på elleve bøker. Og årets første mål er allerede fullført! Full måloppnåelse virker veldig oppnåelig.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

• ???

Mai:

Eksamen, eksamen, eksamen. Jeg mistenker at det blir lite tid til å lese noe gøy.