Aprilstatistikk

April har vært en veldig solid lesemåned. Kvantiteten har i alle fall vært upåklagelig, og kvaliteten har ikke vært så gal den heller. Jeg har kjempet mot harpier i villmarka i Texas, ettersøkt mystiske seriemordere, reist gjennom fremmede galakser og nøstet opp politiske komplotter. Måneden har kanskje vært enda mer preget av SFF enn vanlig, mest fordi jeg har vært på en serie-bølge. Netflix-syndromet forgrener seg tydeligvis. Goodreads kan dessuten fortelle meg at jeg ligger hele 17 bøker foran skjema, noe som lover godt før eksamenstida begynner!

Bøkene jeg leste:

  • Iain Banks – The Wasp Factory
  • Lila Bowen – Wake of Vultures
  • Lila Bowen – Conspiracy of Ravens
  • Becky Chambers – The Long Way to a Small, Angry Planet
  • Becky Chambers – A Closed and Common Orbit
  • Simon Spurrier & Jeff Stokely – The Spire
  • Brit Connie Stuksrud – Marie Høeg: Et politisk portrett
  • Justin Torres – We the Animals
  • Fran Wilde – Updraft
  • Robert Aickman – Cold Hand in Mine
  • Jan Erik Vold – Mor Godhjertas glade versjon. Ja
  • Fran Wilde – Cloudbound

Sjanger:

Fire fantasy, to sci-fi, to øvrige romaner, én sakprosa, én tegneserie (fantasy), én novellesamling (horror), én diktsamling. Tolv bøker i alt.

Kjønn:

Fem menn/mannlige samarbeid, sju damer. Årets foreløpige mannsandel har, som forventet, begynt å stige, og ligger i skrivende øyeblikk på 25,64%.

Oppsummering av måneden:

The Wasp Factory var bra, men ikke fantastisk. Boka handler om seksten år gamle Frank, og hans ekstremt dysfunksjonelle familie. Frank er kanskje selve definisjonen på en upålitelig forteller, men innsynet i hans indre liv er fascinerende og fryktelig. Slutten fungerte imidlertid ikke helt for meg. Den var ikke egentlig spesielt overraskende, og jeg satt igjen med en følelse av «var dette alt?» Jeg tror jeg foretrekker Banks’ sci-fi-produksjon.

Wake of Vultures og Conspiracy of Ravens er de to første bøkene i The Shadow-serien til Lila Bowen. Her møter vi Nettie Lonesome/Nat Lonesome/Rhett Hennessy, som begynner som slave og ender opp som cowboy og ranger. Bøkene blander tradisjonell western med urban fantasy, og er et eksempel på weird west – som raskt er i ferd med å bli en av favorittsjangrene mine. Jeg liker omtrent alle karakterene i serien, og elsker de mytologiske elementene. Bøkene får dessuten bonuspoeng for å inkludere homoerotikk. Det eneste egentlige minuset er avslutningene. Bowen liker cliffhangere. Det gjør ikke jeg.

Becky Chambers The Long Way to a Small, Angry Planet og A Closed and Common Orbit er romopera, men noe så sjelden som koselig romopera. Alle sammenlikner den første boka med Firefly, noe som virker passende, men Chambers har skapt et mye snillere og mer optimistisk univers enn The Verse. Her har selv rompiratene egentlig hjerter av gull.

The Spire av Simon Spurrier og Jeff Stokely er en tegneserie som kombinerer flere av favoritt-tingene mine: monstre, seriemordere, mysterier og homorelatert innhold. Illustrasjonene til Stokely er dessuten fantastiske. Beklageligvis er The Spire er miniserie, og jeg kommer ikke til å få halvparten av svarene jeg egentlig kunne tenke meg. Men det er på sett og vis en positiv greie. Jeg ble helt oppslukt, og vil bare ha mer av alt.

We the Animals var månedens beste, men også den vanskeligste. Boka er fortalt gjennom en rekke novelleaktige vignetter, og handler om oppvekst og familie, og om å ikke finne seg til rette blant sine egne – en tematikk som er ganske vanlig i bøker med et LHBTQ-perspektiv. Torres klarer likevel å unngå klisjeer eller floskler. De korte vignettene er både bleke og oppløftende, og språket er lyrisk med et nesten hallusinatorisk preg. Boka ender opp med å føles som en slags feberdrøm.

Fran Wildes Bone Universe-serie, som begynner med Updraft og fortsetter med Cloudbound, bygger på et spennende premiss: serien foregår i en by i skyene. Byen er imidlertid ikke helt vanlig. Den er ikke bygget av stein eller tre, men vokst frem av bein. Beinveksten har resultert i en masse skyhøye tårn, og all transport skjer i lufta. Befolkningen flyr med kunstige vinger, som kan minne om vingene til Ikaros eller flyvemaskinene til Leonardo da Vinci. Verdensbyggingen er gjennomtenkt og interessant, men jeg synes resten av bøkene er mer middelmådig. Jeg bryr meg ikke nevneverdig om karakterene, og jeg får ikke vite nok om de mange hemmelighetene og komplottene. Tittelen på serien gir en ganske god pekepinn på hva du får. Hovedfokuset ser ut til å være på selve universet, ikke på karakterer eller plott. Verdensbyggingen er til gjengjeld solid, men det er ikke nok til å gjøre dette til en skikkelig bra opplevelse for meg.

Cold Hand in Mine av Robert Aickman har undertittelen «Strange Stories», noe som er veldig beskrivende på innholdet. Aickman skriver horror, men ikke nødvendigvis med overnaturlige eller groteske elementer – selv om vi får det her også. Mange av historiene er bare merkelige og litt forstyrrende. Noe er galt, men det er vanskelig å sette fingeren på hva. Variasjonen her er imidlertid stor. Samlingen inneholder både historier som kan minne om Shirley Jackson, uhyggelige sirkuser i god Ray Bradbury-ånd, og gotiske mareritt på den italienske landsbygda (Lord Byron dukker til og med opp!). Ingen av historiene er dårlige, og den aller beste fortjener egentlig 7 stjerner på Goodreads.

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (9 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (3 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (4 av 5)
  4. 10 homoerotikk (11 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (1 av 10)
  6. 8 horror (3 av 8)
  7. 5 steampunk (2 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (1 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (1 av 2)

Ni kryss på elleve bøker. Og årets første mål er allerede fullført! Full måloppnåelse virker veldig oppnåelig.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

  • ???

Mai:

Eksamen, eksamen, eksamen. Jeg mistenker at det blir lite tid til å lese noe gøy.

 

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i månedsoppsummering, statistikk og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

8 svar til Aprilstatistikk

  1. labbensblog sier:

    Min kvinneandel er foreløpig på 23,08 prosent, så den er ikke så langt unna din mannsandel. Du har hatt en særdeles god start på året både når det gjelder antall bøker, måloppnåelse og kvalitet ser det ut til. Håper du får tid til noe lystlesing i eksamensperioden også. Kjenner jeg ikke savner mai og november slik de pleide å være. Det er enkelte fordeler med fulltidsjobb versus studentlivet, selv om studentlivet unektelig har sine fordeler det også.

    The Wasp Factory var overraskende nok tidvis kjedelig, men også tidvis veldig bra. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om slutten. Jeg forventet noe annet, noe som i og for seg er positivt da jeg ikke kan si den var forutsigbar. Den må i grunn sies å være ganske unik og jeg likte variasjonen mellom og dimensjonene til karakterene. Men jeg synes forklaringen på hvorfor Frank var som han var ble relativt tynn.

    Den første boken til Becky Chambers har jeg planer om å lese, men først blir det en novellesamling med kinesisk science fiction, kjøpt etter inspirasjon fra ditt innlegg om en samling av Ken Liu.

    • Mari sier:

      Dette er trolig nest siste ordinære eksamensperiode for min del, så det er heldigvis ikke så fryktelig mange eksamener igjen. Siden skal jeg rette andres besvarelser, ikke skrive dem selv. Og det er egentlig helt greit.

      Kinesisk sci-fi, er det Invisible Planets? Den har i så fall jeg også planer om å lese. Ken Liu er sabla flink til å skrive, så har troa på at han er dyktig som oversetter også.

      • labbensblog sier:

        Det et gøy å rette andres oppgaver. Sikkert enda gøyere når du får gi karakter 😉

        Ja, Invisible Planets. Hørtes ut som noe i min gate. I tillegg liker jeg muligheten til å oppdage nye forfattere på denne måten – husker ikke hvor mange som var inkludert i samlingen, men alle er uansett nye for meg. Og når Liu har valgt dem ut og han er god selv satser jeg på at det er et kvalitetsstempel.

  2. Haruhi sier:

    Shit, er det månedsskifte nå igjen?! Syns du la ut bioinnlegget type i går (tar det her: aldri hørt om damen, herregud, bildene!! Må få lest de 60 damene), jeg hadde jo tenkt å publisere mitt tidsnok…

    Ja, Wasp Factory… Ble jo litt skuffet selv, når jeg leste på nytt. Tror slutten overrasket og gledet meg forrige gang, selv om den jo egentlig er litt..tam. Boka er dårligere når jeg vet hvordan den slutter, selv om slutten egentlig er den kjedeligste delen. Tror det jeg liker best er blandingen av fastlandet/øya galskap/superskotsk. Og humoren. Vurderer å kaste meg ut i sci-fien som neste Banks.

    Wayfareres er noe av det koseligste jeg har lest på lenge. Fikk meg ut av en begynnende lesetørke. Sjeldent gladbøker er så velskrevne, eller er det bare det at jeg er dårlig til å velge? Noterer meg Lila Bowen og The Spire.

  3. Ingalill sier:

    Bortsett fra alle sjangerne som får meg til å føle at jeg burde gått meg parykk og brukt tiden på å perfeksjonere det neiing. (Har hørt det er en døende kunst), (weird west og romopera??). Har lest Jan Erik, sett bildene fra bio’n og notert at også Elisabeth leser Becky. Trekker meg deretter stille tilbake til mer tradisjonelle leserier. Junkiebios og booker.
    Overrasket over at ikke alle målene dine er fullført allerede…
    Et spm: så det var kreft i Swamplandia, hvor stor plass tar det?
    (Hilsen hun som engang boikottet Breaking Bad, helt til lungekreften forsvant, til tross for at jeg ser at det var en bedre serie i begynnelsen, da jeg fremdeles måtte snu meg bort hver gang Walter hostet).

  4. Mari sier:

    Neing lever i beste velgående! Jeg hadde muntlig eksamen i dag, og sensor neide da hun hilste på meg. Merkeligste jeg har vært med på.

    Weird West er fantasy, sci-fi eller horror med westernelementer; romopera er sci-fi der handlingen foregår i verdensrommet, av og til med diverse melodramatiske såpeoperaelementer. Et stykke utenfor ditt litterære nabolag med andre ord.

    Kreften tar ganske liten plass. Det er en mor som er syk, men det er ikke det som gjør boka mørk og jævlig. Selve sykdommen får uansett begrenset med oppmerksomhet. Så vidt jeg husker er det bl.a. en dement bestefar som er mye mer sentral. Breaking Bad virker som en kreftdokumentar i forhold.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s