Mari leser biografier #4: Kvinnesak og kontrovers

Biosirkelkategorien i april er «Død (før 30 eller etter 70). Det finnes utallige kandidater, og nettopp derfor viste kategorien seg å være vrien. Jeg hadde rett og slett for mange valgmuligheter, eller kanskje helst for mange uleste biografier i bokhylla. Til slutt falt valget likevel på fotograf og kvinnesaksaktivist Marie Høeg. Jeg var så vidt kjent med fotografen Marie Høeg fra før, men kvinnesaksaktivismen var ny for meg. Brit Connie Stuksrud går detaljert til verks, og maler et bilde av en sterk og fascinerende kvinne.

Marie Karoline Ludvikke Høeg ble født i Langesund 15. april 1866. Som ung kvinne var hun elev hos en fotograf i Breivik. Siden flyttet hun til Finland, hvor hun startet et eget fotoatelier i Ekenäs, og senere i Hangö. Tiden i Finland hadde stor påvirkning på resten av Marie Høegs liv. Det var her hun begynte sin karriere som fotograf, og det var også her hun først ble utsatt for feministiske impulser. Det var kanskje også i Finland hun møtte Bolette Berg, som hun levde sammen med frem til Bolettes død i 1944.

Etter en tid i Finland flyttet Høeg tilbake til Norge. Først gikk veien til Kristiania, og i 1895 flyttet Marie og Bolette til marinebyen Horten. De ble værende i Horten i åtte år, og det er denne relativt korte perioden av Høegs liv som er hovedtema for Stuksruds biografi. Høeg etterlot ingen brev eller dagbøker, og det er derfor vanskelig å si så mye om privatpersonen Marie Høeg. Kvinnesaksaktivismen var dessuten en svært viktig del av livet til Høeg, og hun satte virkelig sitt preg på Horten i den perioden hun bodde i byen.

Marie Høeg og Bolette Berg (Foto: Wikipedia / Preus museum)

Horten var en konservativ by da Høeg og Berg flyttet dit, Byen var en utpreget marineby, og kjennetegnet av store sosiale skiller. Byen hadde kun én lokalavis, den konservative høyreavisa Gjengangeren. Kvinnesak og kvinnelig stemmerett sto med andre ord ikke på agendaen. Byen hadde dessuten stort gjennomtrekk av militærpersonell. Eventuelle feministiske spirer hadde dermed dårlig grobunn. Når Marie Høeg slo seg ned i byen, endte hun opp med å fungere som en samlende figur som gjorde det mulig for et aktiv kvinnesaksmiljø å vokse frem.

I 1896 stiftet Høeg en diskusjonsforening for kvinner, Den Selskabelige Diskussionsforening (SDF). SDF skulle være en trygg arena der kvinner kunne lære seg å bli sosialisert ut av den tradisjonelle kvinnerollen, og i stedet få trening i demokratisk medborgerskap. Foreningen eksisterer fortsatt, i dag under navnet Hortens Diskusjonsforening. I tilegg finnes Facebook-gruppa «Den Selskabelige diskusjonsforening», som har over 6000 medlemmer. To år senere, i 1898, stiftet hun også Hortens ledd av Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF). LKSF var en mer politisk og målrettet organisasjon, og det var kanskje først og fremst her Høegs hjerte lå. I tillegg til å drive kvinnesaksaktivisme i Horten, reiste Høeg også rundt i andre nærliggende byer. Hun holdt blant annet foredrag i Tønsberg og Drammen.

Høegs organisasjonsarbeid var imidlertid ikke begrenset til kvinnesaken. Hun hadde også et stort sosialt engasjement. Hun engasjerte seg i avholdssaken (selv om hun ikke selv var avholds), i tuberkulosesaken og i fredsarbeid. Høeg arbeidet blant annet for at Røde Kors-stifter Henri Dunant skulle få Nobels fredspris, og i 1903 var hun med på å stifte Horten Tuberkuloseforening. En kan nesten lure på om det var flere timer i døgnet før.

Marie Høegs store samfunnsengasjement medførte at hun var en ganske kontroversiell figur i Hortensmiljøet. Hun skilte seg veldig fra mange av de andre organisasjonsmedlemmene, som var gifte kvinner fra borgerskapet. Høeg på sin side var en ugift yrkeskvinne. En må tenke seg at hun hadde andre verdier og erfaringer. Det hjalp sikkert ikke at Høeg var en kompromissløs person som ofte valgte å ikke rette seg etter flertallets ønsker. Hun ble møtt med kritikk i SDFs medlemsavis Kvindsjaa, og det blåste hardt rundt henne de siste par årene hun bodde i Horten. Høeg nøt imidlertid også respekt. Hun hadde stor erfaring med å holde foredrag og skrive leserbrev, og ble ansett som en dyktig debattant. Noen av medlemmene i SDF reserverte seg mot å ha Høeg som diskusjonsmotstander.

Høsten 1903 flyttet Marie og Bolette til Kristiania. Der startet de et kunstforlag, og Høeg ble etter hvert valgt til nestformann i Kunstforleggerforeningen. De to var opptatt av kunst og kunstformidling. Høeg fortsatte imidlertid kvinnesaksaktivismen også i Kristiania. Hun kjempet spesielt for å demokratisere LKSF, og sto i opposisjon til den autoritære lederstilen til Fredrikke Marie Qvam. Hun var en taktisk dame, og hadde lenge medlemskap både i Horten og Kristiania, slik at hun kunne stemme dobbelt. Dette ble det riktignok slutt på i 1905, fordi meningsmotstandere var interessert i å dempe hennes «opprørstrang og påvirkningsmuligheter». Etter hvert fikk hun likevel viljen sin: i 1909 ble organisasjonsstrukturen i LKSF endret og demokratisert. Marie Høeg klarte også å kombinere forlagsinteressen og kvinnesaksaktivismen. Hun var initiativtaker til og medredaktør for trebindsverket Norske Kvinder, som ble utgitt i 1914.

Marie Høeg ble boende i Kristiana resten av sitt liv, men hun og Bolette kjøpte også gården Amundrud på Hadeland, hvor de blant annet drev med kaninavl. 22. januar 1949 døde Marie Høeg. Hun ble 82 år gammel. Bisettelsen hadde stort oppmøte, og Høeg ble hyllet for sitt organisasjonsarbeid, og for sin rolle i kvinnesaken. Kontroversen var glemt.

Brit Connie Stuksrud er grundig i sin fremstilling av Marie Høegs tid i Horten. Vi får detaljerte beskrivelser av utviklingen til SDF og LKSF, komplett med tabeller som viser sammensetningen av medlemmer, aldersgjennomsnitt, yrkesbakgrunn osv. Vi får også høre om kvinnesaken i andre vestfoldsbyer, og om andre sentrale kvinnesaksaktivister. Privatpersonen Høeg får vi derimot vite ganske lite om. Det henger naturligvis sammen med de tilgjengelige kildene, men jeg kunne like fullt tenkt meg å få vite mer om Høegs privatliv, om det livslange samboerskapet med Bolette Berg, og ikke minst om fotografiene.

Marie Høeg (Foto: Wikipedia / Preus museum)

På 1990-tallet ble det funnet en eske med etterlatte fotografier. Esken var merket «privat», og fotografiene var av en ganske annen art enn de stive portrettene man kanskje forbinder med 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Den siste delen av boka er viet et utvalg av disse fotografiene. Her finnes portretter av Høeg i undertøyet, portretter hvor Høeg kler seg som mann, portretter av menn kledd som kvinner, og litt utfordrende portretter av Bolette Berg. Fotografiene er humoristiske og har glimt i øyet, og flere av dem utforsker og utfordrer datidens syn på kjønnsroller.

I 60 damer du skulle ha møtt beskriver Marta Breen Høeg som en «queerpioner». Hvor vidt dette stemmer kan sikkert diskuteres, all den tid vi vet ganske lite om Høegs (og Bergs) privatliv. Det kan for eksempel tenkes at Marie og Bolette levde i et slags «Boston-ekteskap», som ikke nødvendigvis var romantisk eller seksuelt. Det er for så vidt også et poeng at fotografiene var private, og ikke kjent for Høegs samtidige. Dette er uansett et interessant perspektiv som jeg gjerne kunne lest mer om.

Konklusjon: Kvinnesakskvinner er ikke kjedelige gledesdrepere. Fotografier er mer spennende enn tabeller.