It’s a bird! It’s a plane! It’s…

…Supergirl! Ja, eller i alle fall en kvinnelig superhelt. Jeg ble tidlig bitt av superheltbasillen, og brukte timevis på Buffy the Vampire Slayer, Smallville og Lois & Clark. Resulatet er en varig kjærlighet til djerve folk i tights og kapper – jeg elsker superhelter, og kvinnelige superhelter fremfor alt. Vanligvis tilfredsstiller jeg superheltbehovene mine gjennom tegneserier, tv-serier, film og fanfiction, men det viser seg at superhelter finnes i romanform også! Så langt i 2017 har jeg lest tre sånne romaner, og som alle vet er samleomtaler løsningen på sånt.

Sarah Kuhn – Heroine Complex

27209443

Evie Tanaka og Aveda Jupiter er bestevenninner. Aveda er også superhelt, og Evie jobber som hennes personlige assisstent. Dette er en ordning som fungerer fint – i alle fall på overflaten – helt til Aveda skader seg. Hva skal San Francisco gjøre uten sin elskede superhelt?

Aveda er imidlertid en løsningsorientert dame. De to kjenner tilfeldigvis en magiker, og han kan selvfølgelig hjelpe Evie å se ut som bestevenninnen/sjefen inntil Aveda har kommet seg på beina igjen. Hva kan gå galt? Evie blir bare nødt til å håndtere prisutdelinger, onde cupcakes, brysomme bloggere og karaoke. Det sier seg selv at det blir forviklinger på veien.

Men til tross for at dette er ganske forutsigbart, er det også veldig gøy. Det er dessuten en veldig oppløftende, positiv bok med en ganske tydelig feministisk agenda. Jeg tror ganske sikkert at forfatteren, som meg, er Buffy-fan, for her finnes både Buffy Speak, demoner, skinnbukser og en slitsom (men egentlig ganske fantastisk) lillesøster. Men demonene og heltedådene er ikke det viktgste her. Evie blir nødt til å finne ut av hvem hun egentlig er. Hun er vant til å stå i skyggen av Aveda, og plutselig endrer alt seg. Det handler også om kvinnelige vennskap, om å støtte hverandre og gjøre hverandre bedre.

Jeg trodde i utgangspunktet at dette var YA, men det viser seg at omslaget og den oppløftende tematikken er misvisende akkurat der. Boka inneholder en obligatorisk romanse, som for så vidt er godt gjennomført, men som plutselig ble litt mer pornografisk enn jeg var forberedt på. Det viste seg etterpå at forfatteren er ihuga romance-fan.

Ordet som best oppsummerer denne er uansett gøy. Det er ganske forfriskende å lese urban fantasy av denne typen når så mange fantasyforfattere tilsynelatende går inn for å være så mørke og gritty som mulig. Demoniske bakervarer og gruppeklemmer kan tydeligvis være minst like underholdende som grimdark.

C. B. Lee – Not Your Sidekick

29904219På overflaten har denne mye til felles med Heroine Complex. Begge handler om asiatiske superhelter, begge har en obligatorisk romanse, begge er varme og positive. Forskjellene er imidlertid større enn likhetene.

Not Your Sidekick foregår i et postapokalyptisk fremtids-USA. Vi får ikke vite så mye om hva som har skjedd, men det er klart at det har skjedd en eller annen slags katastrofe. Og i kjølvannet har enkelte heldige(?) individer utviklet superpkrefter. Sytten år gamle Jess Tran er ikke blant dem, til tross for at hun har superheltforeldre og en superheltstoresøster. Hun tester seg selv på alle mulige måter, men hun kan verken fly, løpe umenneskelig fort eller løfte lastebiler. Hun er rett og slett bare en vanlig tenåring, med mer eller mindre vanlige tenåringsproblemer.

Jess søker på deltidsjobber, og ender opp med å få napp hos et lokalt teknologifirma. Ansettelsesprosessen er imidlertid merkelig, og Jess blir skeptisk. Etter hvert viser det seg også at det er Master og Mistress Mischief – foreldrenes erkerivaler – som eier firmaet. Shit happens. Men det er ikke det eneste problemet. Det jobber to andre tenåringer der også: M, en mystisk jente i heldekkende robotdrakt, og Abby, som Jess er hodestups forelska i. Jess må med andre ord navigere vanskelige emosjonelle farvann samtidig som hun håndterer foreldrenes fiender.

Men det er egentlig ikke så ille å jobbe for skurker. Faktisk viser det seg gradvis at skillene mellom helter og skurker ikke er så klare likevel. Historiebøkene på skolen forandrer seg fra utgave til utgave – folk skrives ut av historien, og helter opphører å være helter uten forklaring. Dessuten er det massevis av skurker som har blitt sporløst forsvunnet. Jess konkluderer med at styresmaktene driver på med noe muffens, og bestemmer seg for å finne ut av det på egenhånd, i god Veronica Mars-ånd.

Denne er også ren skjær moro. Den er åpenbart rettet mot et mye yngre publikum enn Heroine Complex, men jeg likte den likevel litt bedre. Kanskje mest på grunn av homoinnholdet, men også fordi superskurker og korrupte myndigheter er mer tilfredsstillende enn bakervarer og karaoke.

April Daniels – Dreadnought

30279514

Dreadnought er den av superheltromanene som skiller seg mest ut. Den handler om tenåringsjenta Danny Tozer. Danny lever i en verden som ligner veldig på vår, med det unntak at det finnes superhelter. En dag faller superhelten Dreadnought ned fra himmelen og dør. Danny er den eneste som er i nærheten, og før han dør rekker han å overføre kreftene sine til henne. En av følgene av overføringen er at Danny ender opp med idealkroppen sin.

Til å begynne med synes Danny det er fantastisk. Helt til hun begynner å tenke på foreldrene. Danny er nemlig trans, men foreldrene vet det ikke. Hjemmesituasjonen er allerede vanskelig, men når Daniel kommer hjem som Danielle blir den mer eller mindre uutholdelig. Det har plutselig blitt umulig å skjule at hun er jente. Foreldrene nekter henne å gå på skolen og prøver å «kurere» henne.

Den lokale superheltorganisasjonen tar kontakt med henne, og hun får tilbud om hjelp og støtte. Men også blant superhelter finnes det drittsekker. En av dem er en stereotypisk TERF (trans-exclusionary radical feminist). Danny blir forståelig nok skeptisk til hele organisasjonen, og velger i stedet å bedrive heltedåder som frilanser. Ting går noenlunde greit, helt til hun kommer på sporet av Utopia – skurken som drepte den forrige Dreadnought.

Dette er debuten til Daniels, og jeg synes det er ganske overbevisende. Tematikken er interessant (og viktig!), og hever dette fra å være bare lettbeint underholdning. Superheltnarrativer har ofte en oppvekstdimensjon, men Dreadnought inneholder også utforsking av kjønn og identitet. Gjennomføringen er til tider litt vaklende, men jeg ser likevel frem til å lese mer om Danny.

Publisert i omtale | Merket med , , , , | 4 kommentarer

Februarstatistikk

Den positive trenden fortsetter, selv om februar ikke har vært fullt så bra som januar – verken i antall bøker lest eller i antall innlegg skrevet. I skrivende stund sier Goodreads at jeg er «8 books ahead of schedule». Jeg kan med andre ord la være å lese en eneste bok i mars, og fremdeles være i rute.

Bøkene jeg leste:

Sjanger: To sakprosa, to novellesamlinger (en fantasy/sci-fi, en horror), to fantasy (steampunk føles mest som fantasy for meg, og superheltbøker er definitivt fantasy når de inneholder magi), en klassisk sci-fi. Sju bøker i alt.

Kjønn:

Fire damer, tre menn. Årets mannsandel har som spådd krøpet oppover, og ligger for øyeblikket på 22,22%. Jeg regner med at den vil øke litt til, men forhåpentligvis stabilisere seg mellom 30 og 40%.

Oppsummering av måneden:

The Paper Menagerie and Other Stories var månedens beste, og kanskje en av de jevneste novellesamlingene jeg har lest. Novellene handler stort sett om språk og/eller litteratur på et eller annet vis, men de er samtidig utrolig forskjellig fra hverandre. Vi hopper fra kulturrevolusjonen i Kina, til kolonisering av fremmede planeter, til moderne kontorlandskap. Favoritten min var tittelnovellen, eller «Good Hunting», eller «The Regular», eller «All the Flavors». For hver novelle som ikke fungerte helt for meg, var det tre som var helt fantastiske.

Karen Memory av Elizabeth Bear var årets første steampunk-eventyr. Syersker og seriemordere! Ballongførere! United States Marshals Service! Langt ifra den beste boka jeg har lest i det siste, men ren, skjær moro. Jeg kommer kanskje tilbake til denne i et senere samleinnlegg.

Dreadnought fortsetter tendensen med superheltromaner, men den var ikke den sterkeste jeg har lest så langt. Kanskje heller den svakeste. Det ble tatt noen interessante grep, men utførelsen var ikke så bra som den kunne ha vært. Lettbeint underholding er uansett aldri å forakte, og jeg tror dette holder på å bli en ny favorittsjanger.

Shirley Jackson er Shirley Jackson. Hun skriver en type skrekk uten noe som helst overnaturlig, uten seriemordere eller vold, men med en krypende uro. Landsbyboere som er feil, naboer som er forstyrrende, barn som gir deg gåsehud. Du vet i grunnen akkurat hva du får, og det er akkurat så tilfredsstillende som du håper på.

Jeg tenker først og fremst på Ursula K. Le Guin som en sci-fi-forfatter, men hun skriver andre ting også. Fantasy, dikt, og ikke minst sakprosa. Words Are My Matter inneholder sakprosa hun har skrevet mellom 2000 og 2016: essays, taler, introduksjoner, bokomtaler, dagbok. Kjærligheten til språket er tydelig – Le Guin skriver som en drøm. De aller beste essayene er helt fantastiske, selv om tematikken blir litt repetativ. Det handler, som man kanskje kan forvente, mest om litteraturen, om det å være et lesende menneske. Sånn sett minner dette mye om The View from the Cheap Seats av Neil Gaiman, men jeg likte Le Guins bok bedre. Bokomtalene hennes er gull verdt. Hun skriver om masse bøker og forfattere jeg aldri har hørt om, men som jeg tydeligvis må lese. TBR-lista mi vokste jevnt mens jeg jobbet meg gjennom denne, som om den ikke var lang nok fra før.

 Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (4 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (2 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (3 av 5)
  4. 10 homoerotikk (6 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (1 av 10)
  6. 8 horror (1 av 8)
  7. 5 steampunk (1 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (1 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (1 av 2)

Ti kryss på sju bøker. Det er veldig akseptabelt.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

  • Kjedelige studieting. Fristene vil ingen ende ta.

Mars:

Horror? Mer steampunk? Ray Bradbury?

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , | 17 kommentarer

Mari leser biografier #3: Fra Virginia til Alaska, men ikke tilbake igjen

Februars biosirkeltema er Rags to Riches (eller omvendt). Jeg planla egentlig å lese om den amerikanske folkesangeren Woody Guthrie, helt til jeg husket at det er mye morsommere å jukse enn å følge kategoriene slavisk. Valget falt derfor på Into the Wild av Jon Krakauer. Boka er verken en tradisjonell biografi (det er en dokumentar – en øyeblikksbio i denne sammenheng) eller en riches to rags-fortelling i egentlig forstand. Den handler likevel om en fyr som i utgangspunktet hadde penger, og som endte opp uten nåla i veggen. Riktignok med vilje, men det får være godt nok.

1390754Into the Wild er fortellingen om Christopher Johnson McCandless, som høsten 1992 ble funnet død i en forlatt buss i ødemarka i Alaska. Det er dette som er bokas hovedanliggende. Hvem var egentlig Chris McCandless? Hvordan endte han opp i Alaska? Og hvorfor døde han? Wikipedia kan fortelle at den norske oversettelsen av boka har fått tittelen Gåtefull død. Det gir for så vidt en grei pekepinn på hva dette handler om, men det blir litt for snevert. McCandless ville vært en interessant type selv om han hadde overlevd.

McCandless ble født i California i 1968, men familien flyttet senere til Virginia. Faren arbeidet først for NASA, før han og kona startet sitt eget firma. De gjorde det bra, og Chris og søsknene hadde i utgangspunktet alt de kunne trenge eller ønske seg:

They didn’t flaunt their modest wealth, but they bought nice clothes, some jewelry for Billie, a Cadillac. Eventually they purchased the townhouse on the bay and the sailboat. They took the kids to Europe, skiing in Breckenridge, on a Caribbean cruise.

Chris var imidlertid lite fornøyd med familiens velstand. Moren Billie forteller at sønnen syntes det var både pinlig og umoralsk. Sånn kan det tydeligvis gå om man forleser seg på russisk litteratur:

Her son, the teenage Tolstoyan, believed that wealth was shameful, corrupting, inherently evil.

I oppveksten var Chris en grei gutt. Han gjorde det bra på skolen, var flink i sport, jobbet på fritiden. Men han ønsket seg aldri en komfortabel middelklassetilværelse. McCandless kunne kjenne villmarka kalle, og i utgangspunktet ønsket han å dra ut i naturen etter å ha fullført high school. Foreldrene klarte imidlertid å overbevise ham om at en collegeutdannelse var fornuftig, og etter hvert ga ham dem også forhåpninger om at Harvard Law School var neste stopp etter en bachelorgrad i historie og antropologi. Men slik gikk det ikke. I mai 1990, etter fire år ved Emory University, donerte Chris alle sparepengene til Oxfam, og begynte på en langvarig rundreise i Amerika.

McCandless’ reise begynte som en slags road trip. Han kjørte først gjennom Arizona og California, men i Arizona møtte han på sine første problemer. En plutselig flom satte bilen hans i ustand, men McCandless tok det hele med fatning:

He saw the flash flood as an opportunity to shed unnecessary baggage. He concealed the car as best he could beneath a brown tarp, stripped it of its Virginia plates, and hid them. He buried his Winchester deer-hunting rifle and a few other possessions that he might one day want to recover. Then, in a gesture that would have done both Thoreau and Tolstoy proud, he arranged all his paper currency in a pile on the sand—a pathetic little stack of ones and fives and twenties—and put a match to it.

Etter dette begynte en tilværelse som hjemløs haiker. Først loffet han rundt på vestkysten en stund: California, Oregon, Washington. Deretter haiket han til Arizona. Der kjøpte han seg en brukt kano, og bestemte seg for å padle ned Coloradoelva og forhåpentligvis ende opp ved Californiagulfen i Mexico. Det gikk ikke helt som planlagt. McCandles hadde nesten ikke mat, han rotet seg bort, og druknet nesten. Der et mer fornuftig menneske kanskje ville tenkt seg om før de prøvde noe liknende igjen, ble Chris bare oppmuntret:

He had not seen or talked to another soul in thirty-six days. For that entire period he subsisted on nothing but five pounds of rice and what marine life he could pull from the sea, an experience that would later convince him he could survive on similarly meager rations in the Alaska bush.

Etter eventyret på Coloradoelva fortsatte McCandless omstreifertilværelsen. Han reiste rundt omkring, slo seg i korte perioder ned i en eller annen småby, arbeidet en stund, før han reiste videre. Slik fortsatte det til Chris etter hvert endte opp i Sør-Dakota. Der arbeidet han ved en kornsilo mens han begynte å planlegge alaskaturen sin. I april 1992 haiket han til Fairbanks og deretter videre til småbyen Healy og Stampede Trail.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Wikipedia / Erichalfacre

Ved Stampede Trail står en gammel, forlatt buss, og McCandless bestemte seg for å bruke den som sin base camp. Han hadde med seg 4,5 kilo ris, en jaktrifle, litt campingutstyr og en haug med bøker. Men hvem trenger ekstra mat når man har Jack London? Eventyret gikk i utgangspunktet nokså bra. McCandless jaktet diverse småvilt, og levde tilsynelatende greit på ekorn, piggsvin og diverse fugler. Han samlet også ulike spiselige planter og røtter. I juli 1992 var han klar for å dra tilbake til sivilisasjonen, men det viste seg at ikke noe skulle gå etter planen. Snøsmelting og regn hadde ført til at en bekk han hadde krysset uten problemer i april, var blitt en voldsom elv som var umulig å krysse. I dagboken sin skriver McCandless følgende:

Disaster… Rained in. River look impossible. Lonely, scared.

Han var nødt til å vende tilbake og forbli ved bussen til elva forhåpentligvis roet seg ned i august. En stund fortsatte ting å gå ganske bra. McCandless jaktet, samlet matplanter, og leste Tolstoj. Maten han skaffet seg var imidlertid næringsfattig, og han lå i kaloriunderskudd. Og så, i slutten av juli, gjorde han en tabbe som skulle vise seg å være fatal. I dagboken skriver han:

EXTREMELY WEAK. FAULT OF POT. SEED. MUCH TROUBLE JUST TO STAND UP. STARVING. GREAT JEOPARDY.

Det er uklart hvorfor McCandless, som kort tid tidligere hadde vært frisk – om enn underernært, plutselig var i så dårlig forfatning. Krakauer spekulerer i at Chris ble forgiftet av frøene fra en type villpotet, og at han ikke lenger klarte å ta til seg næring. Mellom 30. juli og 19. august forverret situasjonen seg ytterligere, og McCandless sultet til slutt ihjel. Dagbokinnleggene til McCandless forteller en tragisk historie. De blir kortere og kortere, og innleggene for dag 108 til 113 består bare av tellestreker.

Det er likevel vanskelig å synes synd på McCandless. Han dro ut i villmarka, og hadde med vilje mangelfullt utstyr. Det faktum at han overlevde i 113 dager vitner riktignok om at han hadde nødvendige kunnskaper og ferdigheter, og han hadde overlevd uten problemer dersom han hadde kommet seg ut i begynnelsen av juli, slik han etter planen skulle. Den fatale tabben hadde imidlertid ikke trengt å være fatal: det var en National Park Service-hytte nær den forlatte bussen, og dessuten muligheter for å krysse elva like sør for der McCandless prøvde. Det eneste han hadde trengt for å overleve var et godt kart.

In coming to Alaska, McCandless yearned to wander uncharted country, to find a blank spot on the map. In 1992, however, there were no more blank spots on the map—not in Alaska, not anywhere. But Chris, with his idiosyncratic logic, came up with an elegant solution to this dilemma: He simply got rid of the map. In his own mind, if nowhere else, the terra would thereby remain incognita.

Det er også vanskelig å forstå måten McCandless behandlet familien på. Han hadde et litt problematisk forhold til foreldrene, men holdt dette stort sett for seg selv – foreldrene visste ikke hvor ille det var. Etter at han tok eksamen våren 1990 kuttet han all kontakt med familien. Foreldrene visste at han planla en road trip, men de visste ikke hvor langvarig den skulle bli. De ble, forståelig nok, bekymret, og hyret inn en privatdetektiv for å finne sønnen. Det lykkes imidlertid ikke. De levde i uvisshet frem til sønnens lik ble funnet og identifisert høsten 1992. Krakauer bruker deler av boka på å skildre familiens sorg, og det er i grunnen langt enklere å ha sympati med dem enn med sønnen.

Konklusjon: Hovmod står virkelig for fall. Ring moren din.

Publisert i omtale | Merket med , , , | 14 kommentarer

Januarstatistikk

En dag på forskudd, men jeg rekker ikke lese ferdig flere bøker i januar, så hvorfor ikke. 2017 har startet overraskende bra. Jeg var forberedt på lite lesetid, men har endt opp med å lese masse, og bøkene jeg har lest har jevnt over vært bra. Ifølge Goodreads er jeg «6 books ahead of schedule», og jeg har til og med klart å skrive noe om et par av bøkene jeg har lest. Det lover godt for resten av året.

Bøkene jeg leste:

Sjanger:

To sakprosa (lyriske essay gir dobbeltkryss (sakprosa/lyrikk) for den som måtte lure), en novellesamling, en diktsamling, to fantasy, to sci-fi, tre øvrige romaner. Elleve bøker i alt.

Kjønn:

Ti damer, én mann. En foreløpig mannsandel på 9,09%. Det er bra for nå, men mannsandelen kryper garantert oppover igjen utover året.

Oppsummering av måneden:

Både Heroine Complex av Sarah Kuhn og Not Your Sidekick av C. B. Lee er superheltromaner. Ingen av dem bød på spesielt store litterære opplevelser, men herregud så underholdende. Kvinnelige superhelter! Onde cupcakes! Storesøstre av tvilsom moralsk karakter! Jeg skal definitivt lese oppfølgerne.

Citizen av Claudia Rankine er viktig. Og raserifremkallende. Rankine mestrer den vanskelige kunsten å skrive lyriske essay. Hun er personlig og saklig på samme tid: sinnet lurer like under overflaten, men det koker aldri over. Bør leses i disse Trump-tider.

På papiret er Girl Meets Boy av Ali Smith alt jeg kunne ønske meg: en moderne gjenfortelling av en klassisk myte, med skeive damer. I praksis fungerte den godt, men ikke så godt som jeg håpet på. Deler av boka er helt fantastisk. Det er poetisk, og vilt, og vakkert – akkurat som Ovids originale fortellinger. Jeg opplevde imidlertid boka som ganske ujevn. Vi følger to søstre, men bare en av dem føltes helt nødvendig. Det blir litt for mange sider som føles som fyllstoff.

Transformations av Anne Sexton var januars desidert beste. En diktsamling som gjenforteller klassiske eventyr? Ja, takk! Jeg elsket den av de samme grunnene som jeg elsker Angela Carter: mørke, voldsomme eventyr; sterke kvinner; ren poesi. Jeg vurderer å lese Sextons samlede verker.

Foreløpig måloppnåelse:

  1. 12 sakprosa (2 av 12)
  2. 5 diktsamlinger (2 av 5)
  3. 5 novellesamlinger (1 av 5)
  4. 10 homoerotikk (5 av 10)
  5. 10 klassisk sci-fi (0 av 10)
  6. 8 horror (0 av 8)
  7. 5 steampunk (0 av 5)
  8. 7 Narnia (0 av 7)
  9. 2 Shirley Jackson (0 av 2)
  10. 2 Ursula K. Le Guin (0 av 2)

Ti kryss på elleve bøker. I januar. Det ser veldig bra ut. Jeg ligger langt foran skjema her også, og disse målgreiene er fremdeles mindre kjipt enn jeg opprinnelig forestilte meg at de skulle være.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

  • Sett Supergirl. For femte(?) gang. Kvinnelige superhelter, folkens. Det er det beste i verden.
  • Sett Black Sails. Kvinnelige pirater er det nest beste i verden. Jeg blir definitivt nødt til å lese piratbøker i løpet av 2017.
  • Fantasert om å lese en finske-bio. Tror jeg lar det bli med tanken.

Februar:

Klassisk sci-fi! Jeg må tydeligvis lese 1984 ASAP, og kanskje Fahrenheit 451 og The Man in the High Castle også. Dessuten må jeg lese en eller annen biosirkel-bok. Det er foreløpig usikkert hvilken bok det blir, men jeg vet at jeg kommer til å jukse i alle fall litt.

Publisert i månedsoppsummering, statistikk | Merket med , , , , , , | 13 kommentarer

Homobøker del 2: Gresk mytologi, eller Akilles + Patroklos = sant

Ny uke, ny omtale. Også denne gangen har jeg lest en homobok, men denne gangen har vi forflyttet oss fra high school til den greske mytologien. Og fra YA til litteratur for voksne.

NB! Dette innlegget inneholder spoilere, i den grad fortellinger fra antikken egentlig kan spoiles…

Madeline Miller – The Song of Achilles

13516154The Song of Achilles er en gjenfortelling av Iliaden, med hovedfokus på forholdet mellom Akilles og Patroklos. Boka er mange ting på én og samme tid: Den er en coming-of-age-historie, en krigsberetning, en kjærlighetsfortelling.

Historien begynner med den unge prins Patroklos. Han er sønn av argonauten kong Menoitios, men han klarer ikke leve opp til farens forventninger. Han er veik og redd – en skamplett på farens ære. Når han ved et uhell dreper en kamerat, har faren fått nok, og Patroklos blir sendt i eksil. Patroklos ender opp i Phthia, hos Pelevs, konge over myrmidonerne. Det er her han møter prins Akilles.

Pelevs fostrer opp en hel flokk av unge gutter som er sendt vekk av foreldrene. Guttene får nemlig militær trening, og Pelevs ender opp med en dyktig, lojal hær. Patroklos forblir lenge nokså anonym. De andre guttene synes han er merkelig, og når de finner ut at han er en morder, blir de redde også. Patroklos er ensom og alene, og slutter å møte opp til trening. Akilles finner ham en dag mens han gjemmer seg i et lagerrom, og sammen koker de opp en løgn slik at Patroklos skal unngå pisking eller andre former for straff. Etter dette blir de to guttene uatskillelige.

Akilles er sønn av kong Pelevs og havnymfen Tetis. Han forteller Patroklos dette, og at det finnes en profeti om at han er «Aristos Achaion» – den beste av grekerne. Han skal bli en stor helt, men han kommer til å dø etter at kongssønnen Hektor av Troja har blitt drept. Patroklos bestemmer seg imidlertid for at de er for unge til at han kan tenke på døden. I stedet vil han bruke tiden på å leve. Han og Akilles vokser nærmere hverandre, og en dag de to ligger på stranden og hviler ender Patroklos opp med å kysse kameraten.

Det blir imidlertid lenge med dette ene kysset. Dagen etter sender kong Pelevs Akilles til fjellet Pilion. Her bor Keiron, som er kentaurenes leder. Keiron har vært lærer for mange greske helter: Herakles, Jason, Persevs, Thesevs, Ajax… Og nå er det altså Akilles’ tur. Men han er ikke alene. Patroklos er igjen ensom, og dessuten hjerteknust. Han følger etter, og får lov til å forbli hos Keiron, til tross for at Akilles mor egentlig har forbudt det. De to guttene får opplæring i jakt og fiske, i musikk, og i legekunsten. Keiron tester Akilles’ militære ferdigheter, men den unge prinsen er allerede så dyktig at han ikke har mer å lære. Patroklos testes også, og han kan ifølge Keiron bli en kompetent soldat, men han bestemmer seg for at soldatlivet ikke er riktig for ham. Bare det å se Akilles i aksjon er nok.

Guttene forblir hos Keiron i svært lang tid, og igjen skjer det ting med forholdet deres. Det viser seg nemlig at Akilles mor, som alltid har holdt øye med sønnen sin, ikke kan se dem der oppe på fjellet. Hun er bundet til havet og kysten. Det ene kysset blir til mange flere, og de to blir mer enn bestevenner. De nyter livet på Pilion, og tilbringer hvert ledige øyeblikk i hverandres selskap. Helt til kong Pelevs sender en budbringer. Kongen er nødt til å snakke med sønnen sin. Det har brutt ut krig med Troja, og kong Pelevs vil at Akilles skal lede myrmidonerne i strid slik at han kan vinne heder og ære (og ikke minst rikdom). Akilles er imidlertid motvillig, og moren hans forkler ham som jente og gjemmer ham på øya Skyros.

Ting går imidlertid som de må. Akilles blir oppdaget av den listige Odyssevs, og han og Patroklos ender til slutt opp i Troja. Akilles er umenneskelig, og dreper soldater som om han aldri har gjort noe annet. Krigen blir imidlertid unødvendig langvarig. Akilles kunne endt den ved å drepe kongssønnen Hektor, men selv ikke Aristos Achaion er upåvirket av profetier. «Hva har Hektor gjort meg?», sier Akilles, men virkeligheten er kanskje først og fremst at han vil ha mest mulig tid sammen med Patroklos.

Senere kommer havnymfen Tetis med en ny profeti til sønnen: Den beste av myrmidonerne vil dø innen to år har gått. Akilles er ikke overrasket – han har jo visst at han skal dø lenge. Men profetien fortsetter. Ifølge Tetis vil Akilles fortsatt leve når dette skjer. Om profetien ikke viser til Akilles, hvem kan det da være? Akilles klarer ikke å komme opp med noen sannsynlige kandidater, men det er det andre som gjør.

I løpet av årene med krig har krigsbyttet/slaven/tjenestepiken Briseis blitt en av Patroklos nærmeste venner. De tilbringer ofte dagene sammen mens Akilles er på slagmarken. Og hun sier flere ganger til Patroklos at han er den beste av myrmidonerne. Akilles er fylt av sinne og stolthet, mens Patroklos er mild og god. Akilles dreper, mens Patroklos helbreder. Akilles frigir kvinner som blir tatt som krigsbytte, men bare fordi Patroklos får ham til å gjøre det. Og det viser seg selvsagt at Briseis har rett.

Først på s. 275 kommer vi til hovedsaken, til de kanskje viktigste hendelsene i hele Iliaden. Kong Agamemnon, som har samlet grekerne og som leder hæren, tar Briseis fra Akilles. Akilles blir sint, og mener at Agamemnon krenker æren hans. Han nekter å kjempe videre før Agamemnon unnskylder og gir Briseis tilbake. Men det er ikke bare Akilles som er stolt. Dagene går, og grekerne lider store nederlag. Til slutt klarer trojanerne å kjempe seg helt inn i den greske leiren, og de begynner å sette fyr på grekernes skip. Patroklos trygler Akilles om å gripe inn, men han nekter. I stedet ender Patroklos opp med å iføre seg Akilles’ rustning i håp om at synet av Akilles alene kan være nok til å skremme den trojanske hæren vekk. Og planen viser seg faktisk å være nokså effektiv. Mange av trojanerne flykter, men ikke alle, ikke mange nok. Patroklos blir nødt til å kjempe. På nærmest utrolig vis klarer han å drepe helten Sarpedon, som er sønn av Zevs. Deretter forfølger han den trojanske hæren helt tilbake til Trojas murer. Der kjemper han mot Hektor, men det går selvsagt som det må gå. Alt går til helvete, og det hele ender i tragedie.

Jeg var relativt godt kjent med fortellingen om Akilles fra før, og historien bød ikke på noen spesielle overraskelser. Boka var likevel utrolig tilfredsstillende. Miller skildrer det hele på en flott måte, med et språk som på sitt beste var både vakkert og poetisk. Noen ganger var det riktignok tendenser til purple prose, men ikke oftere enn at jeg ikke lot meg plage nevneverdig. Det tar riktignok lang tid før hun kommer til de viktigste hendelsene, over 250 sider, men heller ikke dette var et problem for meg. Oppvekstskildringen var kanskje favorittdelen min, spesielt tiden guttene tilbringer hos kentauren Keiron. Jeg kunne i grunnen lest en hel bok bare om det. Uten at det betyr at skildringen av den trojanske krigen er utilfredsstillende. Krigen er meningsløs, og tragisk, og hjerteskjærende – alt jeg ønsker meg i en krigsberetning.

Men: Odyssevs er best! Miller skal gi ut en bok om trollkvinnen Kirke i 2018 en eller annen gang. Sett den på ønskelisten. Det skal i alle fall jeg.

Publisert i omtale | Merket med , , , | 6 kommentarer

Homobøker del 1: High school

Jeg har lovet Ingalill at jeg skal skrive mer (men ikke mye, aldri mye), og i løpet av årets første par uker har jeg faktisk produsert et halvt dusin halvveise innlegg. Samleomtaler er in, og bøkene jeg leser passer tilfeldigvis godt inn i samleomtale-format. 2017 kommer derfor (kanskje?) til å bli året for samleomtaler av homobøker. Først ut: Homoer i high school.

Sara Jaffe – Dryland

25397016Det er 1992. På avisforsidene og i nyhetene dominerer aids og Bosnia-krigen. Femten år gamle Julie er imidlertid opptatt av viktigere ting: Hva er egentlig greia med jentene i årbok-redaksjonen? Hvilke av guttene på skolen er søtest? Hvorfor er bestevenninnen Erika så irriterende? Ganske standard tenåringsproblemer, altså.

Litt etter litt finner hun ut hva som er greia med jentene i årbokredaksjonen. Eller i alle fall én av dem. Alexis er kaptein på svømmelaget, og hun oppfordrer Julie til å begynne å svømme. Julie er skeptisk. Broren hennes var også svømmer, og han var god. Kan Julie svømme uten å møte et massivt forventningspress? Alexis er imidlertid sjarmerende og søt, og Julie gir etter.

Den usynlige svømmebroren (som har flyttet til Berlin) er helt sentral i handlingen. Julie forstår seg selv gjennom ham. Først fordi hun også begynner å svømme. Deretter fordi hun innser at hun ikke har lyst til å være vennen til Alexis. Hun vil holde hender og kline. Ikke nødvendigvis samtidig. Det hele minnet meg litt om «Carmilla» av Joseph Sheridan Le Fanu. Julie er kjempeskeiv, noe som kommer ganske tydelig til uttrykk gjennom diverse… fysiologiske reaksjoner. Julie forestiller seg imidlertid at hun er mann hver gang dette skjer, ikke helt ulikt Lauras litt merkelige forestilling om at Carmilla må være mann fordi hun kysser så lidenskapelig.

Som man kanskje kunne forvente leder dette til masse forvirring og frustrasjon. Ting blir imidlertid litt greiere når Julie finner ut at broren også er skeiv. Det viser seg at bestevennen slett ikke bare var en bestevenn, og at svømmetreneren slett ikke bare var en svømmetrener. Broren flyttet nemlig ikke bare hjemmefra etter high school. Han flyttet inn med (eks)svømmetreneren, som på det tidspunktet var blitt en eller annen slags sugar daddy. La oss håpe han fikk sparken, og at han ikke fikk trene flere tenåringsgutter…

Forvirringen og frustrasjonen og identitetsproblematikken er både realistisk og gjenkjennelig, og Jaffe skildrer det hele på en strålende måte. Skrivestilen har et nærmest hallusinatorisk eller drømmeaktig preg. På et tidspunkt lytter Julie til Loveless av My Bloody Valentine, og beskrivelsen av musikken kan i grunnen passe nesten like godt på skrivestilen til Jaffe:

…the guy’s and the girl’s voices singing together in an upbeat way but separated by layers of fuzz, close and distant at the same time.

Dryland er i det hele tatt en god oppvekstroman, og en sånn bok jeg kunne hatt god bruk for i min egen forvirrende og frustrerendeungdomstid. Jeg tror den passer perfekt om høsten. Du trenger bare regnvær, en kopp te, og My Bloody Valentine i bakgrunnen.

 

Robin Talley – As I Descended

28218948Jeg leste om denne på en eller annen blogg tidlig i vinter en gang, og premisset virket lovende, for å si det mildt: En moderne gjenfortelling av Macbeth – satt til en kostskole. Hva mer kan en leser ønske seg? Jo, homoer, selvsagt. Og Talley leverer på den fronten også. De to hovedkarakterene, Maria og Lily, beskrives som skolens «power couple». Og ikke på en BFF-måte, heller.

Men over til det viktigste. Det er ingenting med denne som er uforutsigbart. Alle som er mer eller mindre kjent med Macbeth skjønner at det er tragedie i vente. Tragediene er imidlertid utilsiktete, i alle fall de fleste av dem. Maria og Lily er langt på vei som tenåringer flest. De har kjærlighetsproblemer, foreldreproblemer, skoleproblemer, identitetsproblemer, selvbildeproblemer, og diverse andre typer problemer og bekymringer. De har imidlertid også en bekymring som de fleste tenåringer ikke har: spøkelser. Og det er disse spøkelsene som setter i gang all tragedien.

Det kunne i teorien vært ganske kjekt med en tragedie med spøkelser som krydder, men i praksis fungerer det ikke optimalt. Fordi spøkelsene er katalysatorer for all tragedien, blir de menneskelige karakterene nærmest redusert til tilskuere i egne liv. De tar riktignok en rekke dårlige valg, men de gjør seg ikke til drapskvinner. Ikke i egentlig forstand. Samtidig er spøkelsene verken skumle eller interessante nok til å bære fortellingen alene. Boka ender dermed opp som en litt frustrerende opplevelse: det kunne vært så bra, men det er bare midt på treet. Dessuten er jeg enig med kona til Talley: Hamlet er en bedre Shakespeare-tragedie.

Moralen: Ikke fortell spøkelser at du ønsker å se andre døde. Det viser seg nemlig at de har en tendens til å tolke ting litt for bokstavelig.

Publisert i omtale | Merket med , , , | 8 kommentarer

Lesemål 2017

Etter suksessen i 2016, virker det logisk å fortsette med lesemål i 2017. Lesemål har riktignok noen uheldige sider – jeg følte at jeg ikke kunne lese noe annet enn kryssgivende bøker mot slutten av året, men de har faktisk også gjort lesingen min mer strukturert. 2016 var et travelt år for meg, og 2017 blir enda travlere – jeg skal både (prøve å) ta 120 studiepoeng og begynne å skrive masteroppgave. Målene for 2017 er derfor ganske greie moromål.

I løpet av 2017 skal jeg lese:

  1. 12 sakprosa
  2. 5 diktsamlinger
  3. 5 novellesamlinger
  4. 10 homoerotikk
  5. 10 klassisk sci-fi
  6. 8 horror
  7. 5 steampunk
  8. The Chronicles of Narnia
  9. 2 Shirley Jackson
  10. 2 Ursula K. Le Guin

Mål 1-3 skal sørge for at jeg leser noe annet enn bare «genre».

Homoerotikk-målet er en reaksjon på at flere bøker jeg leste i 2016 (Orange is the New Black, The Fight) hadde skuffende lite homoerotikk. Eller homorelatert innhold i det hele tatt. Andre bøker hadde sterke homoerotiske undertoner, men ikke så sterke som de burde hatt (Carmilla, The Picture of Dorian Gray, The Great Gatsby). Vekten er først og fremst på homo, ikke på erotikk, men jeg tar mer enn gjerne begge deler.

Mål 5-7 skal hjelpe meg å utforske nytt terreng innen SFF/H. Med klassisk sci-fi mener jeg ikke nødvendigvis romopera, eller «talking squids in outer space» som Margaret Atwood ville sagt. Målet er å lese ting av forfattere som tilhører The Golden Age of Science Fiction, vinnere av Hugo-prisen, feministisk sci-fi fra 70-tallet, og andre ting jeg sikkert allerede burde ha lest. Horror liker jeg egentlig veldig godt, men først og fremst på skjerm. Jeg leser det nesten ikke. Steampunk har jeg ikke peiling på i det hele tatt.

Narnia-målet er egentlig selvforklarende. Bøkene (i alle fall noen av dem) er blant barndomsfavorittene mine, men det er sikkert nærmere 15 år siden jeg leste dem sist.

Shirley Jackson og Ursula Le Guin er med fordi de er sånne forfattere jeg tror jeg elsker, men som jeg ikke egentlig har lest særlig mye av.

De greie moromålene kan kanskje bli litt mindre greie i løpet av året. Lesemålene tilsier i utgangspunktet at jeg må lese 66 bøker. I 2016 leste jeg 72, og i år skal jeg etter planen lese 70 (eller flere). La oss håpe at 2017 blir dobbeltkryssets år.

For den som er interessert i lister og avkryssing, finnes en liste over bøker jeg har lyst til å lese her.

Publisert i lesemål | Merket med , , , , , , , , , | 14 kommentarer