Steampunk-extravaganza

Et av lesemålene mine i 2017 er å lese fem steampunk-bøker. Til tross for at jeg leser veldig mye fantasy og sci-fi, representerer denne undersjangeren så og si terra incognita for meg. Jeg liker steampunk-estetikken (eller kanskje heller whalepunk-estetikken) i Dishonored, men det er omtrent så langt forkunnskapene mine rekker. Da hjelper det litt å faktisk lese noen bøker som passer inn i sjangeren.

Cherie Priest – Boneshaker

16702567Cherie Priest er et navn som dukker opp over alt dersom man leser en SFF-blogg (eller femten), men jeg hadde ikke lest noe av henne før. Bøkene i Clockwork Century Universe– serien er kanskje det hun er best kjent for, og det ser ut til å være av god grunn. Boneshaker er på mange måter nært beslektet med Karen Memory, som jeg leste tidligere i år. Boka er satt til (en alternativ utgave av) Seattle, og gullrushet på 1890-tallet danner det historiske bakteppet.

Briar Wilkes pleide å være gift med den briljante oppfinneren Levitivus Blue. Leviticus tenker at gullrushet sikkert er en god mulighet til å bli rik, og konstruerer en gullgravemaskin som kan brukes året rundt. Fint i teorien, men når vidunderet skal testes går alt til helvete. Maskinen ødelegger store deler av byen og i tillegg fører den til at en mystisk og svært dødelig gass stiger opp fra bakken. Det viser seg imidlertid at de som blir drept av gassen slett ikke forblir døde.

Vi møter Briar og sønnen Ezekiel seksten år etter den katastrofale ulykken. Leviticus er ute av bildet og Zeke har blitt tenåring. Folk har evakuert Seattle og bygget en enorm mur i et forsøk på å forhindre at giftgassen sprer seg. Briar Wilkes er forhatt av de fleste og strever med å få endene til å møtes. Sønnen stiller spørsmål – fremfor alt om faren, men Briar orker ikke å snakke om eksmannen. Det eneste hun vil si er at han var gal og at han uansett er død. Zeke er skeptisk og bestemmer seg for å finne svar og, dersom det er mulig, å renvaske faren. Han finner ut at det fremdeles bor folk innenfor muren og bestemmer seg for å oppsøke foreldrenes gamle hus. En trenger ikke være spesielt genial for å skjønne at ting ikke går etter planen. Moren ender opp med å iverksette en redningsaksjon, men hun og sønnen må hanskes med både zombier, småkriminelle opportunister og den gale vitenskapsmannen Dr. Minnericht.

Cherie Priest gir meg det jeg helst vil ha fra steampunk: masse, masse moro. Innslaget av zombier fungerer veldig bra, og steampunkelementene er også solide. Luftskip? Ja! Dampdrevne våpen? Ja! Korsetter? Ja! Karaktergalleriet er både variert og troverdig, heltene er heroiske og skurkene er onde. Det er likevel selve forholdet mellom Briar og Zeke som er det viktigste her. Briar drives av kjærlighet til sønnen, og Zeke gjør alt han kan for å komme seg tilbake til moren. Ved siden av å fryde meg over selve steampunk-eventyret, endte jeg opp med å bry meg om karakterene. Sånt er nødvendig i den mørke og jævlige undergrunnsverdenen under Seattle. Slutten ble en skikkelig nedtur, men bare fordi jeg vil ha mer.

Nisi Shawl – Everfair

26114130Everfair kunne knapt vært mer forskjellig fra Boneshaker. Boken tar utgangspunkt i faktiske hendelser, og handler om Fristaten Kongo under belgiske kong Leopold II, og om de grusomhetene som ble begått mot lokalbefolkningen der. Boka stiller spørsmålet hva om? Hva om den britiske reformbevegelsen Fabian Society, amerikanske misjonærer, kinesiske ingeniører og medlemmer av lokalbefolkningen hadde samarbeidet om å etablere en stat etter modell av Liberia?

Shawl skildrer hendelsene som leder opp til etableringen av den nye staten Everfair, selve etableringen, og statens spede barndomsår. Boka følger et utvalg sentrale figurer over lang tid (omkring 30 år), og faktiske historiske hendelser står hele tiden sentralt. Resultatet er en ambisøs generasjonsroman som utforsker store spørsmål: frihet, demokrati, rasisme. Litt liv, død og kjærlighet har det også blitt plass til.

Everfair fremstår som en veldig original steampunk-bok. Shawl dropper actionpreget steampunk-moro til fordel for dypdykk i viktige historiske og politiske spørsmål. Mye steampunk er på sett og vis ganske konservativ i den forstand at den ikke utfordrer britisk eller europeisk imperialisme og kolonialisme. Det gjør Shawl. Jeg har enorm respekt for prosjektet hennes, og ville så gjerne elske boka. Men jeg fikk det aldri helt til. Selv om Shawl beskriver en periode på flere tiår, er boka under 400 sider. Hun blir nødt til å utelate masse, og jeg ender opp med en hel haug av spørsmål. Og ikke spørsmål av den typen som gjør leseopplevelsen bedre. Jeg opplevde boka som veldig fragmentarisk, og tenkte egentlig at Shawl burde ha skrevet dobbelt så langt. Nisi Shawl er en svært anerkjent novelleforfatter, men novelleteknikk fungerer ikke automatisk bra på en roman.

Det betyr likevel ikke at jeg mislikte boka. Karakterene er solide, og Shawl har konstruert et helt menasjeri av fascinerende, kompliserte kvinner. I andre settinger – i noveller – hadde jeg for eksempel elsket å lese om Lisette Toutourniers spioneventyr eller om dronning Josinas trolldomskunster. Tematikken er viktig, og språkføringen er strålende. Kanskje krever boka bare en mer tålmodig leser som er villig til å gjøre en større del av jobben selv.

Felix Gilman – The Half-Made World

8198773Med Gilmans bok er vi tilbake til den steampunkvarianten jeg etter alt å dømme liker best: weird west. I The Half-Made World smeltes steampunkestetikk og industri sammen med merkelige, mytiske krefter. Resultatet er en fest å lese!

Gilman bruker elementer fra westernsjangeren, men vender og vrir på dem til de knapt er gjenkjennelige. Handlingen er satt til en fiktiv utgave av USA, og vi kastes rett inn i en langvarig borgerkrig. På den ene siden er The Line – en teknologisk, diktatorisk organisasjon som mest av alt minner om regimet i Orwells Nineteen Eighty-Four. På den andre siden finner vi The Gun – en slags demonkult. Den sentrale konflikten i boka er altså ikke småtterier: orden kontra kaos, men begge sider er komplekse og interessante. Her er ingen egentlige skurker eller helter, alt har nyanser av grått.

Historien skildres gjennom tre karakterer: Linjemannen Lowry, revolvermannen Creedmoor og Dr. Lyvset Alverhuysen. Lyvset, eller Liv, er det nærmeste boka kommer en heltinne. Hun er psykiater og reiser vestover for å forske på, og forhåpentligvis kurere, de psykologiske skadene The Line påfører ofrene sine. Reisens mål er sykehuset The House of Dolorous. Etter hvert viser det seg at House of Dolorous befinner seg i begivenhetenes sentrum. En av pasientene er en gammel general som skal ha kunnskap som kan brukes til å ende borgerkrigen en gang for alle.

Både Lowry og Creedmoor er interessert i å kidnappe generalen, men det er Creedmoor og The Gun som er førstemann til mølla. Resten av historien er en katt-og-mus-lek som fører alle de sentrale karakterene stadig lengre vest. Det ville vesten er virkelig vill, og på den lange reisen møter karakterene alle mulige slags merkverdige, overnaturlige utfordringer.

Stemningen i The Half-Made World ligner ikke på noe annet jeg har lest. Historien har innslag av så forskjellige ting som Nineteen Eighty-Four, Deadwood, The Dark Tower og god gammeldags gotisk horror. Narrativet er på sett og vis av road trip-typen, og de ulike karakterene gjennomfører flere strabasiøse reiser frem og tilbake i det bleke landskapet. Resultatet er en langsom og stillferdig bok, men heseblesende actionsekvenser er åpenbart ikke nødvendig for at steampunk skal fungere – dette er den beste av steampunk-bøkene jeg har lest.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i omtale og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

13 svar til Steampunk-extravaganza

  1. labbensblog sier:

    Jeg hadde veldig lyst til å lese Everfair, men la tanken fra meg fordi omtalene på Goodreads var ganske lunkne. En bok jeg virkelig kunne ønske var bedre enn den er. Har for øvrig aldri visst hva steampunk er, men etter å ha googlet det har jeg skjønt det er en sjanger jeg mest sannsynlig kan like. Neste googlesøk får bli etter gode steampunk-bøker. The Half-Made World ser ut til å være et mulig sted å begynne.

    • Mari sier:

      The Half-Made World er veldig bra synes jeg, men ikke den mest sjangertypiske steampunken. Da er kanskje Cherie Priest bedre. Eller Gail Carriger – jeg vet at Haruhi liker henne.

  2. Haruhi sier:

    Du er nok, uten tvil, den bokbloggeren som bidrar mest til at TBR-lista mi øker. Spessielt disse steampunk-greiene, TBR TBR TBR over hele linja. Derfor litt lettet over at Everfair ikke var en fulltreffer – synes forøvrig hele opplegget høres litt strebersk ut. Neste år må jeg ha steampunk (eller kanskje Weird West?) mål kjenner jeg. I juli skal jeg forøvrig bare lystlese – så kanskje jeg får sneket inn noe steampunk da også, må bare lese meg gjennom 1600s Robin Hobb først.

    • Mari sier:

      Happy to help! Everfair kan høres litt… politisk korrekt ut. Men tror Shawl har ambisjoner av samme typen som f.eks. Octavia Butler eller Toni Morrison. Det fungerte bare ikke helt. Flere anmeldere jeg følger (og som jeg vanligvis er enig med) liker den da, så det kan for så vidt hende at det er meg det er noe galt med.

      Jeg skal definitivt ha et Weird West-mål neste år. Har fått helt dilla på kombinasjonen av western og fantasy/horror. Får ikke nok av det. Kan kanskje snike inn Red Country der.

      1600s Robin Hood høres litt tungt ut. Skjønner ikke hvorfor fantasyforfattere må skrive så sinnsykt lange bøker.

      • Haruhi sier:

        Ja! Red Country ! Slenger meg med på Weird West neste år tenker jeg. Må jobb litt med å finne fram til egne bøker, hvis ikke blir det jo bare Mari leser & anmelder, Harhui leser etterpå & kommenterer. Jeg trenger i hvertfall å ha hakket mer lystbetonte og spreke lesemål..

        De 1600 sidene er fordelt over to bøker da, til Hobb sitt forsvar – men det er allikevel drøyt langt. Jeg ser sjeldent behovet for mer enn 500s, hvis jeg skal være ærlig. Og mye fantasy jeg egentlig har lyst til å lese havner nederst på lista nettopp på grunn av lengden…. Skjønner ikke greia.

        • Mari sier:

          Moromål er best! Mitt største lesemål-problem i år er faktisk å begrense meg. Har veldig lyst til å lese alle bøkene til Cherie Priest f.eks., men da får jeg jo ikke tid til å lese noe annet. Veldig mye bedre enn å måtte tvinge seg selv til å lese kryssgivende bøker.

          800 er mye det også da. De fleste bøkene jeg leser er mellom 250 og 400 sider. Orker ikke begynne på dødslange bøker med mindre jeg «vet» at jeg kommer til å like dem.

  3. elbakken sier:

    Jeg har liksom aldri fått taket på steampunk, men kan ikke si jeg har gitt det veldig mange forsøk heller. Har tenkt jeg skulle prøve meg på Carrager, som jeg har hørt mye bra om, og nå satt du The Half-made World på lista. Red Country er jo en av mine favoritt fantasy-bøker, så weird-west høres jo ut som noe jeg burde like.

    • Mari sier:

      Jeg hadde masse rare fordommer mot steampunk, men om man velger de rette bøkene er det faktisk en skikkelig ålreit sjanger. Men jeg må få lest noe britisk også.

      Firefly er også Weird West. Du liker vel den også? Det er med andre ord ganske stor variasjon.

  4. Tilbaketråkk: Junistatistikk | Ten thousand thundering typhoons!

  5. Tilbaketråkk: Junistatistikk : Norske bokblogger

  6. Ingalill sier:

    Jeg er fremdeles like forvirret av weirde westen og punken, (orker ikke google, ikke idag , burde egentlig ha gjort det for lenge siden), men det rykker aldri så lite i nysgjerrighetsmuskelen, selv om jeg mistenker at det er for mye for meg. Av en eller annen grunn ser jeg for meg gamle flybriller og regnklær. Er også litt tander på det overnaturlige og ikke minst på horror. Kjenner meg fristet av Gilman, men føler jeg burde starte veldig elementært, (like greit å planlegge og love meg bort til 2025 nå, siden jeg likevel blir Outlanderopptatt de neste 7årene.). Finnes det feks weird west for dummies. Noe nybegynnerelementært og lett å like, kanskje ei tilsynelatende samtidsbok, der steamelementene sklir ubemerket inn i psyken og modner deg for videre utforskning?

    • Ingalill sier:

      Ehm, skjønte plutselig hvorfor jeg bare tenker på flybriller, (det var ikke bare gårdagensmuseumstur), men det første bildet i teksten din. Sånn går det når jeg leser innlegget en dag og kommenterer 2 dager etter. Man fortrenger og tror man finner på ting selv..

      • Mari sier:

        Flybriller er ganske standard steampunk da, så du er i alle fall på rett spor. Tror muligens Gail Carriger kan være bra for steampunk-nybegynnere, uten at jeg har lest noe av henne selv. Tror Haruhi beskrev bøkene hennes som viktoriansk varulvporno en gang.

        Weird West er litt vanskeligere. Kanskje noe av Lila Bowen – høy underholdningsverdi, men ikke samtid. Ellers kan Cormac McCarthy funke. Blood Meridian passer på sett og vis inn i sjangeren (men er ikke det mest tilgjengelige fyren har skrevet). Det er i grunn vanskelig å komme vekk fra 1800-tallssettinger. The Dark Tower av Stephen King har samtidsinnslag, men er dødslang.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s