Mari leser biografier #5: Terror og frigjøring

Det har blitt juni, og tida er inne for nok en runde i biografisirkelen. Denne månedens tema er «Jeg lever» – kanskje det vanskeligste temaet så langt. Hvor mange interessante, nålevende biografiobjekter finnes, liksom? Mange. Veldig, veldig mange. For å gjøre det litt enklere for meg selv, valgte jeg å fortsette i omtrent samme spor som forrige gang. Valget falt derfor på nok en aktivist, nærmere bestemt på Assata Shakur.

100322Assata Shakur (alias JoAnne Deborah Chesimard) var medlem i Black Panther Party og Black Liberation Army, og var en sentral figur i Black Power-bevegelsen på 1960- og 1970-tallet. På 70-tallet ble hun siktet for en rekke forbrytelser (kidnapping, drap, bankran), og ettersøkt av politiet og FBI. Shakur gikk i skjul, men ble arrestert etter at hun var involvert i en skuddveksling med politiet i 1973. To mennesker mistet livet under skuddvekslingen (en av Assatas kamerater og medaktivister og en politimann), og Assata ble hardt skadd. Shakur ble deretter siktet for drap (igjen), og deretter besto 70-tallet nærmest av en eneste lang rekke av rettssaker.

Assata skriver vekselvis om barndom og oppvekst, og om tiden i fengsel og rettssaler. Begge deler gjør det lett å forstå hvor Assatas aktivisme kommer fra. Etter alt å dømme hadde hun en ganske bra oppvekst. Moren, tanten og besteforeldrene gjorde i alle fall det de kunne for at hun skulle ha det bra. Men det er begrenset hva det går an å få til i en kontekst som er preget av rasisme og fattigdom. Assata endte likevel opp som en sterk og kompromissløs kvinne, og hun ønsket å arbeide for et mer rettferdig samfunn. Å være involvert i Black Power-bevegelsen var imidlertid alt annet enn enkelt. Gjennom etteretningsprogrammet COINTELPRO bedrev FBI omfattende (og ofte ulovlig) overvåkning og infiltrering av politiske organisasjoner. Assata ble fulgt av etterforskere, og telefonen og leiligheten hennes ble avlyttet.

Everywhere I went it seemed like I would turn around to find two detectives following behind me. I would look out my window and there, in the middle of Harlem, in front of my house, would be two white men sitting and reading the newspaper.

Samtidig som Assata ble overvåket av FBI og politiet, ble hun siktet for en rekke ulike forbrytelser. Hun var tilsynelatende den eneste potensielle mistenkte i alle kriminelle handlinger begått av en svart kvinne. Selv der bevisene var ikke-eksisterende og Assata umulig kunne ha vært i nærheten av stedet der forbrytelsen ble begått. Etter alt å dømme var politiet, FBI og rettsvesenet generelt mer interessert i å fjerne «forstyrrende» elementer, enn i rettshåndhevelse. Den ene rettssaken etter den andre endte opp med frikjennelser eller henleggelser, selv om både dommere og politibetjenter gjorde alt de kunne for å svartmale Assata.

rikers_island_crop

Rikers Island (Foto: Wikipedia / Sfoskett)

De tragikomiske rettssakene blekner imidlertid i forhold til behandlingen Assata fikk etter at hun ble arrestert. Boka åpner med en livredd Assata som ligger i veikanten og tror at hun skal dø. I stedet for å skaffe ambulanse, velger politiet å sparke og trakassere henne. Og den dårlige behandlingen fortsetter på sykehuset. Det kreves advokat for at Assata endelig skal få nødvendig medisinsk behandling. Og den dårlige behandlingen fortsetter når hun overføres fra sykehuset til fengsel. I lange perioder sitter hun fengslet i mannsfengsler, og mens hun var fengslet på Rikers Island, var hun isolert i 21 måneder. Assata ble gravid i fengsel, og hun hevder også at fengselslegen nektet henne nødvendig behandling, og i stedet ba henne om å ta abort. Igjen trengs advokat for å sikre legehjelp. Hele greia får Orange is the New Black til å virke nesten som en feriekoloni.

Jeg mistet oversikten over alle rettssakene underveis, men til slutt kommer vi til den viktigste av dem: skuddvekslingen som førte til at en politimann ble drept. Rettssaken fremstår som en farse, og ting ser mildt sagt blekt ut for Assata. Samtlige jurymedlemmer var hvite, og juryen besto blant annet av «two friends, one girlfriend, and two nephews of new jersey state troopers». Dommeren lager alle mulige slags hindre for Assatas advokatteam, og underveis i rettssaken dør en av advokatene hennes under mystiske omstendigheter. Etter dødsfallet forsvinner masse viktige saksdokumenter under tilsvarende mystiske omstendigheter. Det viser seg til slutt at politiet i New York har dem, men å få dem tilbake er ikke lett. Og når dokumentene endelig frigis, mangler mange av de viktgiste. Det ender som det kanskje må. Assata blir dømt til livstid i fengsel. Til tross for suspekte og mangelfulle bevis, og til tross for at Assatas skader ville gjort det umulig for henne å faktisk skyte noen. Uskyldig til det motsatte er bevist…

I 1979 klarte Assata Shakur å rømme fra fengsel. Hun levde i skjul i fire år, før hun flyktet til Cuba. Hun fikk politisk asyl, og bor der fortsatt. I 2013 ble hun, som første kvinne, lagt til FBIs «Most Wanted Terrorists»-liste, og det tilbys en dusør på 2 millioner dollar til den som overleverer henne til myndighetene.

Shakur skriver helt fantastisk godt. Hun er både klar og lyrisk, og i noen av kapitlene inkluderer hun dikt hun har skrevet som reaksjon på noen av hendelsene som beskrives. Kombinasjonen av det poetiske språket og de faktiske hendelsene fører nærmest til en form for kognitiv dissonans. Hun skriver lyrisk, men det hun skriver om er ting som å bli trakassert av medlemmer av KKK, om (gjeng)voldtektsforsøk, og om å bli banket opp av politi og fengselsbetjenter. Det er ubehagelig å lese, men åpenbart også viktig. Kanskje spesielt for blendahvite middelklassefolk.

Koknklusjon: En manns terrorist er en annen manns frigjøringshelt. Fengselsmemoarer er best når de ikke er skrevet av rike, hvite kvinner.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i omtale og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

7 svar til Mari leser biografier #5: Terror og frigjøring

  1. Haruhi sier:

    Du begynner å bli voldsomt proff på disse bio-greiene altså. Helt innafor kategorien, og innlegg på plass før generalen har fått ut fingeren. Imponerende (, nesten skremmende).

    Har aldri hørt om damen – og trodde egentlig ikke at du skulle lykkes i å få meg interessert, jeg meg tok feil. Trenger en ordentlig fengselsbio i livet mitt, og det skader jo ikke at den er velskrevet i tillegg.

    • Mari sier:

      Jeg gjør mitt beste. Pleier ikke å være fullt så tidlig ute, men har eksamen hele denne uka, og hvis jeg først begynner å utsette er faren stor for at innlegget kommer i september en gang. Eventuelt aldri.

      Tror jeg oppdaget henne i en eller annen feminisme-dokumentar på Netflix? Hadde få/ingen forventninger til boka, men ble veldig positivt overrasket. Definitivt den beste av de tre biografiene jeg har lest hittil i år.

  2. labbensblog sier:

    Ble ganske nysgjerrig på hvilket regelverk USA hadde/har i forbindelse med innsyn i offentlige dokumenter når politiet kan holde tilbake viktige saksdokumenter over lengre tid og ikke en gang gi ut alt når de ikke kan holde dem tilbake lenger.

    Siden dette er en selvbiografi, vet du om det hun forteller i boken i hovedsak er sant, eller om hun kan ha vridd en del på fakta for å presentere historien sin på den måten hun ønsker enten det gir et representativt bilde eller ikke? Dersom det hun forteller er sant (og jeg har ikke noen spesiell grunn til å tvile på det) er det rimelig hårreisende, dog kanskje dessverre ikke veldig overraskende. Interessant biografivalg.

    • Mari sier:

      Jeg tror at noen av dokumentene hadde «forsvunnet», så jeg vet ikke hvor stor rolle regelverket eventuelt spilte. Kanskje litt mistenkelig at det bare var veldig viktige ting som ble borte, men…

      Så vidt jeg klarer å finne ut er det i hovedsak sant. Det samsvarer i alle fall med de bevisene som finnes og med vitnesbyrd fra andre aktivister i lignende situasjoner. Jurister som arbeidet i FNs menneskerettighetskommisjon definerte henne dessuten som politisk fange, og konkluderte med at behandlingen hun fikk (både mens hun var under etterforskning og mens hun var i fengsel) var brudd på menneskerettighetene. Det er troverdig nok for min del. Det største usikkerhetsmomentet er kanskje hva som faktisk skjedde i forbindelse med skuddvekslingen, men det skriver hun heller ikke noe om.

  3. Ingalill sier:

    Mest sjokkerende at hun ble stemplet som terrorist så sent som 2013, til tross for at rettergang, dokumenter og mangel på bevis var kjent. (Var det kjent?). Eller ingenting sjokkerer lenger. Truecrimebølgen har gitt noen stygge innsyn i us.systemet. Jeg har også lest Kerry Max Cook. Føler meg plutselig svært overfladisk siden jeg har lest en bråte – levende bios – iår, men alle er navlebeskuende uten politisk kraft. Nå sitter jeg på toppen av alt og hører Bieber/Fonsi. Sånn vi gjør det down in PuertoRico, passer kanskje likevel, Cuba and all…..

    • Mari sier:

      Terrorist-stempelet henger sikkert sammen med at hun rømte fra fengsel, og at hun aldri har blitt frikjent. Og selv om COINTELPRO ble formelt avviklet, fortsatte FBI å bruke de samme (ulovlige) metodene. The more things change, the more they stay the same etc.

      Navlebeskuende biografier er egentlig ganske ålreite. Og definitvt lov for alle dere som driver med Booker-bøker og andre seriøse ting.

  4. Tilbaketråkk: Junistatistikk | Ten thousand thundering typhoons!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s