It’s a bird! It’s a plane! It’s…

…Supergirl! Ja, eller i alle fall en kvinnelig superhelt. Jeg ble tidlig bitt av superheltbasillen, og brukte timevis på Buffy the Vampire Slayer, Smallville og Lois & Clark. Resulatet er en varig kjærlighet til djerve folk i tights og kapper – jeg elsker superhelter, og kvinnelige superhelter fremfor alt. Vanligvis tilfredsstiller jeg superheltbehovene mine gjennom tegneserier, tv-serier, film og fanfiction, men det viser seg at superhelter finnes i romanform også! Så langt i 2017 har jeg lest tre sånne romaner, og som alle vet er samleomtaler løsningen på sånt.

Sarah Kuhn – Heroine Complex

27209443

Evie Tanaka og Aveda Jupiter er bestevenninner. Aveda er også superhelt, og Evie jobber som hennes personlige assisstent. Dette er en ordning som fungerer fint – i alle fall på overflaten – helt til Aveda skader seg. Hva skal San Francisco gjøre uten sin elskede superhelt?

Aveda er imidlertid en løsningsorientert dame. De to kjenner tilfeldigvis en magiker, og han kan selvfølgelig hjelpe Evie å se ut som bestevenninnen/sjefen inntil Aveda har kommet seg på beina igjen. Hva kan gå galt? Evie blir bare nødt til å håndtere prisutdelinger, onde cupcakes, brysomme bloggere og karaoke. Det sier seg selv at det blir forviklinger på veien.

Men til tross for at dette er ganske forutsigbart, er det også veldig gøy. Det er dessuten en veldig oppløftende, positiv bok med en ganske tydelig feministisk agenda. Jeg tror ganske sikkert at forfatteren, som meg, er Buffy-fan, for her finnes både Buffy Speak, demoner, skinnbukser og en slitsom (men egentlig ganske fantastisk) lillesøster. Men demonene og heltedådene er ikke det viktgste her. Evie blir nødt til å finne ut av hvem hun egentlig er. Hun er vant til å stå i skyggen av Aveda, og plutselig endrer alt seg. Det handler også om kvinnelige vennskap, om å støtte hverandre og gjøre hverandre bedre.

Jeg trodde i utgangspunktet at dette var YA, men det viser seg at omslaget og den oppløftende tematikken er misvisende akkurat der. Boka inneholder en obligatorisk romanse, som for så vidt er godt gjennomført, men som plutselig ble litt mer pornografisk enn jeg var forberedt på. Det viste seg etterpå at forfatteren er ihuga romance-fan.

Ordet som best oppsummerer denne er uansett gøy. Det er ganske forfriskende å lese urban fantasy av denne typen når så mange fantasyforfattere tilsynelatende går inn for å være så mørke og gritty som mulig. Demoniske bakervarer og gruppeklemmer kan tydeligvis være minst like underholdende som grimdark.

C. B. Lee – Not Your Sidekick

29904219På overflaten har denne mye til felles med Heroine Complex. Begge handler om asiatiske superhelter, begge har en obligatorisk romanse, begge er varme og positive. Forskjellene er imidlertid større enn likhetene.

Not Your Sidekick foregår i et postapokalyptisk fremtids-USA. Vi får ikke vite så mye om hva som har skjedd, men det er klart at det har skjedd en eller annen slags katastrofe. Og i kjølvannet har enkelte heldige(?) individer utviklet superpkrefter. Sytten år gamle Jess Tran er ikke blant dem, til tross for at hun har superheltforeldre og en superheltstoresøster. Hun tester seg selv på alle mulige måter, men hun kan verken fly, løpe umenneskelig fort eller løfte lastebiler. Hun er rett og slett bare en vanlig tenåring, med mer eller mindre vanlige tenåringsproblemer.

Jess søker på deltidsjobber, og ender opp med å få napp hos et lokalt teknologifirma. Ansettelsesprosessen er imidlertid merkelig, og Jess blir skeptisk. Etter hvert viser det seg også at det er Master og Mistress Mischief – foreldrenes erkerivaler – som eier firmaet. Shit happens. Men det er ikke det eneste problemet. Det jobber to andre tenåringer der også: M, en mystisk jente i heldekkende robotdrakt, og Abby, som Jess er hodestups forelska i. Jess må med andre ord navigere vanskelige emosjonelle farvann samtidig som hun håndterer foreldrenes fiender.

Men det er egentlig ikke så ille å jobbe for skurker. Faktisk viser det seg gradvis at skillene mellom helter og skurker ikke er så klare likevel. Historiebøkene på skolen forandrer seg fra utgave til utgave – folk skrives ut av historien, og helter opphører å være helter uten forklaring. Dessuten er det massevis av skurker som har blitt sporløst forsvunnet. Jess konkluderer med at styresmaktene driver på med noe muffens, og bestemmer seg for å finne ut av det på egenhånd, i god Veronica Mars-ånd.

Denne er også ren skjær moro. Den er åpenbart rettet mot et mye yngre publikum enn Heroine Complex, men jeg likte den likevel litt bedre. Kanskje mest på grunn av homoinnholdet, men også fordi superskurker og korrupte myndigheter er mer tilfredsstillende enn bakervarer og karaoke.

April Daniels – Dreadnought

30279514

Dreadnought er den av superheltromanene som skiller seg mest ut. Den handler om tenåringsjenta Danny Tozer. Danny lever i en verden som ligner veldig på vår, med det unntak at det finnes superhelter. En dag faller superhelten Dreadnought ned fra himmelen og dør. Danny er den eneste som er i nærheten, og før han dør rekker han å overføre kreftene sine til henne. En av følgene av overføringen er at Danny ender opp med idealkroppen sin.

Til å begynne med synes Danny det er fantastisk. Helt til hun begynner å tenke på foreldrene. Danny er nemlig trans, men foreldrene vet det ikke. Hjemmesituasjonen er allerede vanskelig, men når Daniel kommer hjem som Danielle blir den mer eller mindre uutholdelig. Det har plutselig blitt umulig å skjule at hun er jente. Foreldrene nekter henne å gå på skolen og prøver å «kurere» henne.

Den lokale superheltorganisasjonen tar kontakt med henne, og hun får tilbud om hjelp og støtte. Men også blant superhelter finnes det drittsekker. En av dem er en stereotypisk TERF (trans-exclusionary radical feminist). Danny blir forståelig nok skeptisk til hele organisasjonen, og velger i stedet å bedrive heltedåder som frilanser. Ting går noenlunde greit, helt til hun kommer på sporet av Utopia – skurken som drepte den forrige Dreadnought.

Dette er debuten til Daniels, og jeg synes det er ganske overbevisende. Tematikken er interessant (og viktig!), og hever dette fra å være bare lettbeint underholdning. Superheltnarrativer har ofte en oppvekstdimensjon, men Dreadnought inneholder også utforsking av kjønn og identitet. Gjennomføringen er til tider litt vaklende, men jeg ser likevel frem til å lese mer om Danny.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i omtale og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

5 svar til It’s a bird! It’s a plane! It’s…

  1. Tilbaketråkk: Januarstatistikk | Ten thousand thundering typhoons!

  2. Tilbaketråkk: Februarstatistikk | Ten thousand thundering typhoons!

  3. Haruhi sier:

    Trippelomtaler ftw!

    Ble litt nysgjerrig på de to først, – kanskje mest den i midten. Jeg samler på tips om (god) underholdningslitteratur til regnværsdager. Eller videreutdanning. Og dette hørte akkurat passe gøy ut. Selv om jeg sannsynligvis kaster meg over den steampunken du hadde lest i stedet. Gleder meg til steampunksamleomtale etterhvert.

    (, legg merke til hvordan jeg bare hopper over den viktigste/beste av bøkene du skriver om).

    • Mari sier:

      Den i midten var best, så fornuftig tenkt. Steampunk med prostituerte og seriemordere er uansett enda mer morsomt. Tror jeg blir nødt til å dele samleomtalen i to – en del om homobøkene, og en om resten. Hvorfor lovet jeg Ingalill å skrive mer..?

  4. Tilbaketråkk: Julistatistikk | Ten thousand thundering typhoons!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s