Mari leser biografier #3: Fra Virginia til Alaska, men ikke tilbake igjen

Februars biosirkeltema er Rags to Riches (eller omvendt). Jeg planla egentlig å lese om den amerikanske folkesangeren Woody Guthrie, helt til jeg husket at det er mye morsommere å jukse enn å følge kategoriene slavisk. Valget falt derfor på Into the Wild av Jon Krakauer. Boka er verken en tradisjonell biografi (det er en dokumentar – en øyeblikksbio i denne sammenheng) eller en riches to rags-fortelling i egentlig forstand. Den handler likevel om en fyr som i utgangspunktet hadde penger, og som endte opp uten nåla i veggen. Riktignok med vilje, men det får være godt nok.

1390754Into the Wild er fortellingen om Christopher Johnson McCandless, som høsten 1992 ble funnet død i en forlatt buss i ødemarka i Alaska. Det er dette som er bokas hovedanliggende. Hvem var egentlig Chris McCandless? Hvordan endte han opp i Alaska? Og hvorfor døde han? Wikipedia kan fortelle at den norske oversettelsen av boka har fått tittelen Gåtefull død. Det gir for så vidt en grei pekepinn på hva dette handler om, men det blir litt for snevert. McCandless ville vært en interessant type selv om han hadde overlevd.

McCandless ble født i California i 1968, men familien flyttet senere til Virginia. Faren arbeidet først for NASA, før han og kona startet sitt eget firma. De gjorde det bra, og Chris og søsknene hadde i utgangspunktet alt de kunne trenge eller ønske seg:

They didn’t flaunt their modest wealth, but they bought nice clothes, some jewelry for Billie, a Cadillac. Eventually they purchased the townhouse on the bay and the sailboat. They took the kids to Europe, skiing in Breckenridge, on a Caribbean cruise.

Chris var imidlertid lite fornøyd med familiens velstand. Moren Billie forteller at sønnen syntes det var både pinlig og umoralsk. Sånn kan det tydeligvis gå om man forleser seg på russisk litteratur:

Her son, the teenage Tolstoyan, believed that wealth was shameful, corrupting, inherently evil.

I oppveksten var Chris en grei gutt. Han gjorde det bra på skolen, var flink i sport, jobbet på fritiden. Men han ønsket seg aldri en komfortabel middelklassetilværelse. McCandless kunne kjenne villmarka kalle, og i utgangspunktet ønsket han å dra ut i naturen etter å ha fullført high school. Foreldrene klarte imidlertid å overbevise ham om at en collegeutdannelse var fornuftig, og etter hvert ga ham dem også forhåpninger om at Harvard Law School var neste stopp etter en bachelorgrad i historie og antropologi. Men slik gikk det ikke. I mai 1990, etter fire år ved Emory University, donerte Chris alle sparepengene til Oxfam, og begynte på en langvarig rundreise i Amerika.

McCandless’ reise begynte som en slags road trip. Han kjørte først gjennom Arizona og California, men i Arizona møtte han på sine første problemer. En plutselig flom satte bilen hans i ustand, men McCandless tok det hele med fatning:

He saw the flash flood as an opportunity to shed unnecessary baggage. He concealed the car as best he could beneath a brown tarp, stripped it of its Virginia plates, and hid them. He buried his Winchester deer-hunting rifle and a few other possessions that he might one day want to recover. Then, in a gesture that would have done both Thoreau and Tolstoy proud, he arranged all his paper currency in a pile on the sand—a pathetic little stack of ones and fives and twenties—and put a match to it.

Etter dette begynte en tilværelse som hjemløs haiker. Først loffet han rundt på vestkysten en stund: California, Oregon, Washington. Deretter haiket han til Arizona. Der kjøpte han seg en brukt kano, og bestemte seg for å padle ned Coloradoelva og forhåpentligvis ende opp ved Californiagulfen i Mexico. Det gikk ikke helt som planlagt. McCandles hadde nesten ikke mat, han rotet seg bort, og druknet nesten. Der et mer fornuftig menneske kanskje ville tenkt seg om før de prøvde noe liknende igjen, ble Chris bare oppmuntret:

He had not seen or talked to another soul in thirty-six days. For that entire period he subsisted on nothing but five pounds of rice and what marine life he could pull from the sea, an experience that would later convince him he could survive on similarly meager rations in the Alaska bush.

Etter eventyret på Coloradoelva fortsatte McCandless omstreifertilværelsen. Han reiste rundt omkring, slo seg i korte perioder ned i en eller annen småby, arbeidet en stund, før han reiste videre. Slik fortsatte det til Chris etter hvert endte opp i Sør-Dakota. Der arbeidet han ved en kornsilo mens han begynte å planlegge alaskaturen sin. I april 1992 haiket han til Fairbanks og deretter videre til småbyen Healy og Stampede Trail.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Wikipedia / Erichalfacre

Ved Stampede Trail står en gammel, forlatt buss, og McCandless bestemte seg for å bruke den som sin base camp. Han hadde med seg 4,5 kilo ris, en jaktrifle, litt campingutstyr og en haug med bøker. Men hvem trenger ekstra mat når man har Jack London? Eventyret gikk i utgangspunktet nokså bra. McCandless jaktet diverse småvilt, og levde tilsynelatende greit på ekorn, piggsvin og diverse fugler. Han samlet også ulike spiselige planter og røtter. I juli 1992 var han klar for å dra tilbake til sivilisasjonen, men det viste seg at ikke noe skulle gå etter planen. Snøsmelting og regn hadde ført til at en bekk han hadde krysset uten problemer i april, var blitt en voldsom elv som var umulig å krysse. I dagboken sin skriver McCandless følgende:

Disaster… Rained in. River look impossible. Lonely, scared.

Han var nødt til å vende tilbake og forbli ved bussen til elva forhåpentligvis roet seg ned i august. En stund fortsatte ting å gå ganske bra. McCandless jaktet, samlet matplanter, og leste Tolstoj. Maten han skaffet seg var imidlertid næringsfattig, og han lå i kaloriunderskudd. Og så, i slutten av juli, gjorde han en tabbe som skulle vise seg å være fatal. I dagboken skriver han:

EXTREMELY WEAK. FAULT OF POT. SEED. MUCH TROUBLE JUST TO STAND UP. STARVING. GREAT JEOPARDY.

Det er uklart hvorfor McCandless, som kort tid tidligere hadde vært frisk – om enn underernært, plutselig var i så dårlig forfatning. Krakauer spekulerer i at Chris ble forgiftet av frøene fra en type villpotet, og at han ikke lenger klarte å ta til seg næring. Mellom 30. juli og 19. august forverret situasjonen seg ytterligere, og McCandless sultet til slutt ihjel. Dagbokinnleggene til McCandless forteller en tragisk historie. De blir kortere og kortere, og innleggene for dag 108 til 113 består bare av tellestreker.

Det er likevel vanskelig å synes synd på McCandless. Han dro ut i villmarka, og hadde med vilje mangelfullt utstyr. Det faktum at han overlevde i 113 dager vitner riktignok om at han hadde nødvendige kunnskaper og ferdigheter, og han hadde overlevd uten problemer dersom han hadde kommet seg ut i begynnelsen av juli, slik han etter planen skulle. Den fatale tabben hadde imidlertid ikke trengt å være fatal: det var en National Park Service-hytte nær den forlatte bussen, og dessuten muligheter for å krysse elva like sør for der McCandless prøvde. Det eneste han hadde trengt for å overleve var et godt kart.

In coming to Alaska, McCandless yearned to wander uncharted country, to find a blank spot on the map. In 1992, however, there were no more blank spots on the map—not in Alaska, not anywhere. But Chris, with his idiosyncratic logic, came up with an elegant solution to this dilemma: He simply got rid of the map. In his own mind, if nowhere else, the terra would thereby remain incognita.

Det er også vanskelig å forstå måten McCandless behandlet familien på. Han hadde et litt problematisk forhold til foreldrene, men holdt dette stort sett for seg selv – foreldrene visste ikke hvor ille det var. Etter at han tok eksamen våren 1990 kuttet han all kontakt med familien. Foreldrene visste at han planla en road trip, men de visste ikke hvor langvarig den skulle bli. De ble, forståelig nok, bekymret, og hyret inn en privatdetektiv for å finne sønnen. Det lykkes imidlertid ikke. De levde i uvisshet frem til sønnens lik ble funnet og identifisert høsten 1992. Krakauer bruker deler av boka på å skildre familiens sorg, og det er i grunnen langt enklere å ha sympati med dem enn med sønnen.

Konklusjon: Hovmod står virkelig for fall. Ring moren din.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i omtale og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

14 svar til Mari leser biografier #3: Fra Virginia til Alaska, men ikke tilbake igjen

  1. labbensblog sier:

    Yay, denne har jeg i bokhyllen. Høres helt ut som min type non-fiction. Oppdagelse og eventyr gone bad. Blir spennende å lese mer om motivasjonen for å forkaste muligheten til en god utdannelse og heller dra på tur i skauen alene. Ikke umulig å forstå impulsen, men de fleste lar enten være eller kaller det et «gap year». Interessant hvordan Tolstoy påvirket ham. Kanskje jeg kan bli inspirert til å lese mer av ham, samt Jack London som jeg aldri har lest noe av.

    • Mari sier:

      Motivasjonen var diverse litteratur (Tolstoj, Pasternak, London, Thoureau), fjellturer med familien + en bestefar som tok ham med på campingturer som barn, tror jeg. Men fyren hadde en mildt sagt original logikk, så i grunnen vanskelig å si sikkert.

      Krakauer er uansett veldig bra. Han skriver helt strålende om mange ulike temaer – alt fra fjellklatring til voldtekter.

  2. Ingalill sier:

    Jeg skulle egentlig netflixe litt før jeg leste bioinnlegg. Skulle bare skumme litt men alt hørtes så kjent ut at jeg leste hele. Innser at jeg, helt uten å ane hva jeg så på, har sittet gjennom med filmen nylig, med sønnen. (Se på det her mamma, det er bra. Hva er det? Vet ikke.)
    En meget irriterende og lite sympatisk ung mann, som også på film var nådeløs mot foreldrene. Siden jeg kom inn 1/3 inn, tenkte jeg det var berittiget, overgrep eller noe, men han var bare snål. Endte opp i samme lei som deg, sympati hos foreldrene, og herregud så teit i bussen. Filmen mer enn hentyder at han ble forgiftet. Meget umoden ung mann.
    (sa hun sukkende eldgammelt)
    (helt godkjent dette, null juks)

    • Mari sier:

      Jeg har også sett filmen, i 2008 eller noe sånt, og da hadde jeg et ganske idealisert, romantisk forhold til McCandless og det han drev med. Men da var jeg 17, liksom. McCandless var 24 da han strøk med. Har lite sympati med voksne folk som er så tullete.

  3. Haruhi sier:

    Huh, denne tenkte jeg ikke på i det hele tatt. Dårlig av meg. Føler forøvrig at Krakauer har skrevet bøker til absolutt alle kategorier… Leste omtalen litt sånn med et øye lukket, fordi jeg jo skal lese den selv. Kanskje snart til og med. Den kan jo f.eks brukes i den før 30 etter 70 kategorien.

    • Mari sier:

      Krakauer er superallsidig. Into the Wild passer jo faktisk inn i fire av årets fem gjenværende kategorier (forutsatt at man legger godviljen til). McCandless ble bare 24, kan umulig ha vært helt vel bevart, var det motsatte av mett, og ble ganske hårete og skjeggete etter noen måneder i villmarka.

      • labbensblog sier:

        Strålende, da har jeg en bok jeg kan lese i april! Kryss for OTS, non-fiction og biosirkel.

        • Haruhi sier:

          Syns det er smått urettferdig at du får trippelt så mange kryss som meg for å lese denne. Jeg burde opplagt gjort en bedre jobb med målene mine. Eller hamstret e-bøker på nyttårsaften for å øke OTS-sannsynligheten. Skal gjøre det i år. Gleder meg. 1000 kr på e-bøker, i champagnerus.

      • Haruhi sier:

        Ja, han er jo kongen av biosirkel. Lekte med tanken på å forsøke å snike ham inn i alle kategoriene i fjor, men kom aldri så langt…Satser i stedet på å snike ham inn i halvparten i år.

  4. elbakken sier:

    Hm, her er det tydeligvis bare meg som aldro har hørt om Krakauer. Men ble nysgjerrig nå. Både på denne og på annet han har skrevet. Kanskje enda mer på annet, siden jeg ikke leste dette innlegget med ett øye som Haruhi over. Noterer meg i hvert fall navnet som et alternativ til senere kategorier.

    • Mari sier:

      Jeg har bare lest Missoula (om voldtekter på amerikanske universiteter), men den er til gjengjeld veldig bra. Haruhi har lest Into Thin Air (om folk som dør på Everest), og så vidt jeg husker likte hun den godt. Tror Under the Banner of Heaven (om mormoner og mordere) er interessant også.

      • elbakken sier:

        Ahhh, både Missoula og Into Thin Air har jeg jo hørt om. Har bare ikke catchet navnet på forfatteren. Under the Banner of Heaven høres ut som en kandidat til Ond/gal-kategorien.

  5. Tilbaketråkk: Februarstatistikk | Ten thousand thundering typhoons!

  6. Tilbaketråkk: Februarstatistikk : Norske bokblogger

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s