Mari leser biografier #2: Rettferdigheten skjer fyllest… eller?

Junis tema i biosirkelen er «rettferdighetens navn». Mitt valg falt på The Monster of Florence av Douglas Preston og Mario Spezi.

Den amerikanske forfatteren Douglas Preston drømte i årevis om å flytte til Italia. I 2000 ble drøm til virkelighet, og Preston tar med seg kone og barn og flytter til Firenze. Høres hyggelig ut, ikke sant? Det er det sikkert også. I alle fall helt til Preston blir gjort oppmerksom på at olivenlunden like ved familiens nye hjem er åstedet for et av de grusomste dobbeltdrapene i moderne italiensk historie.

Denne oppdagelsen vekker Prestons nysgjerrighet, og han bestemmer seg for å undersøke nærmere. Det viser seg at dobbeltdrapet ble begått av den notoriske seriemorderen Il Mostro. Il Mostro drepte 16 personer – de fleste av dem par – mellom 1968 og 1985. Drapene var ekstremt brutale, og drapsmannen ble aldri pågrepet. Il Mostro var inspirasjonen for deler av boka Hannibal av Thomas Harris. Virkeligheten er verre enn fantasien.

Preston bestemmer seg for å fortsette å grave, og slår seg sammen med den lokale journalisten Mario Spezi. Resultatet er boken The Monster of Florence, men det er nesten ikke til å tro at dette er sakprosa.

Sakte, men sikkert arbeider Preston og Spezi seg gjennom saken. De tar for seg hvert enkelt drap, og går gjennom bevisene på nytt. Det de finner ut er hårreisende. Det viser seg at politiets etterforskning er en farse. Politiet etterforsker ikke saken på en skikkelig måte. I stedet planter de bevis, produserer falske vitner, arresterer folk som umulig kan være skyldige, koker opp absurde historier om satanistiske drapskulter og unnlater å følge opp faktiske ledetråder.

Boka begynner som det jeg vil anta er en relativt typisk true crime-fortelling. Politiets udugelighet fører imidlertid til at den gradvis endrer karakter. Mens Preston og Spezi etterforsker drapene, ender de selv opp i politiets søkelys. De følger opp bevisene, og utvikler en teori som fører dem helt frem til en potensiell gjerningsmann. Gravearbeidet gjør dem svært kritiske til den opprinnelige etterforskningen, og de to mennene blir plagsomme for de lokale myndightene. Ubrukelige politifolk og korrupte embetsmenn sørger etter hvert for at Spezi blir arrestert. Hvorfor har disse to mennene egentlig så mange teorier? Det kan umulig være fordi de er kriminaljournalister. Nei, den mest logiske konklusjonen er naturligvis at Spezi (og Preston) er involvert i drapene på et eller annet vis. Boka ender således opp som en skarp kritikk av det italienske rettssystemet.

Boka er uhyre frustrerende. Myndighetene er fullstendig inkompetente, og det er helt uforståelig at de håndterer etterforskningen så dårlig som de gjør. Det er spesielt frustrerende at Preston og Spezi ser ut til å ha gode belegg for sine teorier. Hva i all verden holder politiet egentlig på med?

Boka er også gåsehudfremkallende. Drapene er brutale, og vi får detaljer jeg virkelig hadde klart meg uten. Det mest forstyrrende kapittelet i boka er imidlertid ikke et av dem som handler om drapene. Preston og Spezi sitter til slutt kun igjen med én mistenkt, og de bestemmer seg for å besøke den potensielle drapsmannen. De drar hjem til ham, og han slipper dem inn. Han er høflig nok, men noe føles feil.

Jeg planla egentlig kun å lese det første kapitlet i boka før jeg skulle sove. I stedet endte jeg opp med å lese hele boka, for så å ligge våken resten av natta. En annen utilsiktet konsekvens ved å lese denne, er at Goodreads-anbefalingene mine nå får meg til å ligne en mistenkt på Criminal Minds. «Likte du denne? Da vil du helt sikkert også lese biografier om Ted Bundy og Charles Manson.»

Konklusjon: True crime er gøyere enn sportsbioer, truth is stranger than fiction, jeg skal aldri bli kriminaljournalist.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i omtale og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

11 svar til Mari leser biografier #2: Rettferdigheten skjer fyllest… eller?

  1. Ingalill sier:

    Jeg tenkte først, i det føreste avsnittet, æh, hva er alt dette styret med at folk ikke vil bo der folk døde, meeeen, så var ikke morderen tatt likevel. Hva skjedde videre. Visste han de besøkte at det trodde han var massemorder, og ble noen arresterte. Driver de ennå og putler rundt. Finnes den på norsk slik at jeg kan kjøpe den til alle jeg aldri vet hva jeg skal kjøpe til?

    • Mari sier:

      Han visste definitivt at de trodde han var seriemorder. Både faren og onkelen hans hadde vært mistenkte i saken, så… Kanskje han var uskyldig, men i så fall likte han veldig godt å oppføre seg som en sosiopat. De har ikke arrestert noen. Og det kommer de sikkert heller ikke til å gjøre.

      Tror ikke den er oversatt til norsk, men den finnes på svensk og dansk. Vet ikke om det hjelper?

  2. Marianne sier:

    HAHA til kommentaren om Ted Bundy og Charles Manson 😀 Den der boka hørtes gruoppvekkende spennende ut! Den er notert med schwær skrift i bio-to-be lista mi. Den må da kunne lures inn i en annen kategori også! Takk for godt tips!

    • Mari sier:

      Spennende, marerittfremkallende – same difference. Jeg hadde i alle fall ikke selvkontroll nok til å legge den fra meg.

      Ja, den kan sikkert passe i mange kategorier. Det har jo f.eks. vært en «forbrytelse og straff»-kategori tidligere, og forfatter/skribent-kategorier dukker også opp med jevne mellomrom.

  3. Dette var omtale med driv i! Høres ut som en spennende bok. Kanskje sommerlektyre, med all gåsehudfremkallingen er jeg redd den blir for skummel i høstmørket 🙂

  4. Haruhi sier:

    Herregud, har du blitt superblogger?

    Ditt valg slår uten tvil mitt i denne kategorien, jeg endte opp med OitNB-boka, fordi jeg tenkte den i det minste ville være passe lettlest og underholdende. Så langt er det null drama, bare en sykt mye tammere og mer politisk korrekt versjon av sesong en (og, forøvrig, tilnærmet kjemisk fri for homoerotikk…). Jeg hadde en kort men intens true crime obsession i vinter, nå fikk jeg lyst til å utforske mer. Denne dobbelnoteres (tror jeg allerede har satt den som tbr på goodreads, takket være deg).

    • Mari sier:

      Det er i så fall din og Ingalills skyld. Men jeg tviler. Det er mer sånn at dette måtte skje før helga, sånn at jeg kunne se hele sesong 4 av OITNB med god samvittighet. Nå må jeg bare vente et helt år på fortsettelsen…

      Ugh, jeg som planla å lese boka selv. Vet ikke om jeg gidder hvis den mangler homoerotikk. Må jeg skrive homoerotisk sakprosa selv, liksom? Du må lese den ferdig og skrive en omtale ASAP. Jeg trenger å vite hvor dårlig den er, så kan jeg eventuelt fjerne den fra den lange, lange tbr-lista mi.

      True crime er overraskende gøy, men antakeligvis ikke bra for nervene mine. Jeg ble redd hver eneste gang jeg hørte en rar lyd i flere dager etter at jeg leste denne og In Cold Blood. Leste egentlig denne mest på grunn av (den løse) tilknytningen til Hannibal Lecter, men den viste seg å være helt sinnsyk. Jeg vil aldri ha nærkontakt med italienske politifolk.

      • Haruhi sier:

        Det viktigste først: ja, det må du, vær så snill.

        Selv har jeg ikke sett mer enn 6 eps av s4, selv om jeg har hatt hele helga fri. Skammelig. Vurderer faktisk å skrive en omtale av bokutgaven uten å lese ferdig, tror jeg med en viss grad av sikkerhet kan spå at de siste 50% ikke avviker nevneverdig fra de første (skal ofc lese ferdig boka, men tror jeg burde blogge nå – hvis ikke blir jeg nødt til å forsøke å snike boka inn i en annen runde, og jeg tror ikke det er noen passende igjen (1001forfattere, eeeeh, husker ikke)).

        Jeg trodde all true crime bare var sykt trashy, men det er jo i realiteten SÅ mye sykt og drøyt, spessielt på retts/politisida.

        • Mari sier:

          Ok. Gi meg 15 år, så får vi se hva jeg får til.

          Du kunne sikkert sneket den inn i neste runde. Friske frøkner osv. Vil anta straffedømte kan passe der.

          True crime er en undervurdert sjanger. Eneste problemet er at Goodreads går helt av skaftet med anbefalinger. Jeg har litt lyst til å lese The Executioner’s Song, men den er over 1000 sider, såeh. Vet ikke om jeg orker så mye Norman Mailer på en gang.

  5. Artemisia sier:

    Aha, interessant, skal sjekke ut. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s