Mari leser biografier #1: Blod, svette og galskap

Jeg later som om jeg ikke lider av et kronisk prokrastineringssyndrom, og gjør et tappert forsøk på å faktisk delta i biosirkelen. Er man tvangsinnmeldt, er man tvangsinnmeldt. Jeg klarer jo både å anbefale og lese biografier – hvor vanskelig kan det være å skrive et eller annet om dem også?

Februars(!) tema var sport, og det kan tenkes at jeg lovde noen (kremt) at jeg skulle lese to sportsbiografier. Sånn kan det gå. Valget falt i alle fall på en boksebio og en surfebio, henholdsvis Norman Mailers The Fight og William Finnegans Barbarian Days: A Surfing Life. Jeg leste dem til og med før fristen. Det er disse skrivegreiene som er problemet. Men over til bøkene.


The Fight tar for seg «The Rumble in the Jungle», en tittelkamp i tungvektsboksing. Året er 1974, og vi befinner oss i Zaïre. Muhammad Ali skal møte George Foreman.

Foreman er ung og lovende. Han er utrolig godt trent –  en stor og sterk type som slår hardt – til tross for at Ali slenger med leppa og påstår at han kan «dytte, men ikke slå».

Ali har vært verdensmester tidligere, men har blitt fratatt tittelen. Ikke fordi han har tapt kamper, men på grunn av militærnekt. Han er eldre og mer erfaren, raskere og er bedre teknisk. I alle fall på papiret. Før møtet med Foreman er han i dårligere form enn han har vært tidligere i karrieren. Ikke like rask, ikke like godt i stand til å danse i ringen.

Mange mener at kampen er avgjort før den i det hele tatt begynner. Det kan da ikke være noen tvil om at Foreman skal vinne? Folk er ikke bare bekymret for at Ali skal tape oppgjøret – mange er redde for at han ikke skal overleve.

Norman plasserer seg selv i sentrum av handlingen, og vi følger ham mens han følger forberedelsene til kampen. Han besøker treningsleirene til de to bokserne, snakker med trenere og sportsjournalister, og er flue på veggen i garderobene. Eller kanskje snarere i garderoben – Norman er trygt plassert i Alis leir. Ali er karismatisk og innsiktsfull. Foreman er stille og brutal. I alle fall om man skal tro Norman. Hvor mange ganger kan man skrive Norman i et så kort avsnitt, tenker du kanskje nå? Svaret på det er mange. Norman omtaler seg selv i tredje person gjennom hele boka. Om du vurderer å lese den kan du like gjerne bli vant til det med det første.

Men tilbake til garderoben. Notatene mine fra februar har følgende å si: «skuffende lite homoerotikk». Hva slags sportsjournalist med selvrespekten i behold benytter ikke sjansen når han befinner seg i en garderobe full av svette, muskuløse, halvnakne menn som blir massert? Man kan tydeligvis ikke få alt her i verden.

I et av de beste kapitlene blir Norman med Ali på løpetur. Det går greit en stund – Norman har gamblet hele natten, og er bakfull og stappmett – men han henger naturligvis ikke med hele veien. Ali roper ut oppmuntringer, mens Norman puster og peser og omtrent holder på å omkomme. Sportsjournalistikk virker i det hele tatt mye enklere enn boksing. Ali er imidlertid ikke så imponerende han heller. Norman holder følge overraskende lenge, Ali løper overraskende langsomt og løpeturen er overraskende kort. Foreman, på sin side, er kanskje i sitt livs form, og fremstår mest av alt som en drapsmaskin. Hjelpes, tenker jeg (over 40 år for sent, mens jeg allerede vet utfallet av oppgjøret). Hvordan skal Ali overleve dette?

Svaret kommer i kapittel 13-15. Her beskriver Norman selve kampen, slag for slag. Før kampen befinner vi oss i Alis garderobe. Han skyggebokser og danser rundt, og spør om ikke Foreman er «klar for å danse». Idet kampen endelig er i gang blir det imidlertid klart at Foreman kanskje er klar for å danse, men det er ikke Ali. Han vet at han er eldre og treigere enn han har vært, og har derfor lagt en helt ny taktikk. I stedet for å danse, velger han å hvile seg på tauene og la Foreman banke løs. Foreman slår og slår og slår, men til ingen nytte. Ali lar tauene absorbere slagene, og slår tilbake hver gang han får muligheten. Foreman får flere harde slag mot hodet, mens Ali slenger med leppa: «They told me you could punch, George!»

I åttende runde er det hele slutt. Foreman er utmattet og går ned for telling. Han kommer seg riktignok opp igjen etter ni sekunder, men dommeren avslutter kampen. Ali overlever ikke bare, han er verdensmester for andre gang.


Barbarian Days: A Surfing Life
er dels surfememoarer, dels reiseskildring. Finnegan skildrer sin livslange lidenskap til surfesporten, og tar oss med på ulike eventyr. Eller, eventyr er kanskje ikke rett ord. Jeg ville vel heller kalt mange av opplevelsene for mareritt.

Begynnelsen er kjent stoff. Keitete oppvekst, følelse av å ikke høre til, mobbing. Finnegans familie flytter fra California til Hawaii, og surfing går fra å være en hobby til å bli en besettelse. Finnegan befinner seg enten på skolen eller i vannet. Det er i vannet han føler seg hjemme, men surfelykke går hånd i hånd med dødsangst. «Oi, jeg prøvde meg på en bølge jeg virkelig ikke burde prøvd meg på, og nå kommer jeg til å drukne!»

Som ung voksen blir surfing mindre viktig. Finnegan studerer, blir jernbanearbeider og skriver. Men havet kaller. Han sier opp jobben, og tar fatt på en ellevill reise med en av surfekompisene sine. I fire år drar han rundt omkring i Asia, Australia og Afrika – alltid på jakt etter de beste bølgene. Han jobber som frilansskribent, og bruker mesteparten av tiden sin på å surfe. Dødsangst er dagligdags. «Oi, jeg druknet nesten!» eller «oi, jeg har malaria!» eller «oi, jeg har mistet kontrollen og kommer meg ikke til land!» eller «oi, jeg har fått malaria igjen!» eller «oi, kompisen min har forsvunnet, jeg tror kanskje han har druknet!»

Det er helt umulig å glemme at dette er en surfebok. Ved siden av den nærmest konstante dødsangsten består boka av endeløst bølgeprat. Det er kanskje interessant for surfefanatikere, men av begrenset interesse for alle andre. Jeg begynte i alle fall å skumlese bølgebeskrivelsene etter hvert. «Oi, denne bølgen er perfekt!» eller «oi, denne bølgen er massiv og jeg tror jeg kommer til å dø!» er greit de første femten gangene, men så vil man gjerne lese noe annet også.

Finnegan er i grunnen på sitt beste når han skriver om andre ting enn surfing. Som når han ender opp med å arbeide som engelsklærer i Sør-Afrika under apartheid, eller når han ender opp med å snike seg inn i et feministisk (og kanskje lesbisk?) bokollektiv. Surfere, i alle fall om man skal dømme ut fra Finnegan, er bare opptatt av bølger og ikke av kultur. Jeg vil ha mindre bølgeprat, og i stedet få vite mer om folka han møter på Fiji, i Indonesia og i Sør-Afrika. Surfingen er den minst interessante delen av surfememoarene.

Konklusjon: Idrettsutøvere er sprø, sportsbioer er ikke min kopp te, homoerotikk gjør alt bedre.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i omtale og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Mari leser biografier #1: Blod, svette og galskap

  1. Ingalill sier:

    Fantastisk og sannelig på tide. Du har jo hatt en lillefinger med lenge, så dette var ikke et øyeblikk for tidlig. Du får slenge opp en musikkinnlegg i samme åndedrag – vips så er du ajour, til rettferdigheten 15.juni. Artig omtale, manglende homoerotikk til tross, i min var det faktisk både trikot og kjærlige mannehender på sykkelflanker.
    , og – jeg legger inn linken under sporten den dagen jeg får somlet meg til å flikke på oversiktsinnlegg, foreløpig må det link til under sportsrunden for at resten av sirkelen skal finne deg.. hvis du vil bli funnet….

    • Mari sier:

      Musikkinnlegg, ja. Jeg har skrevet en tittel. Nå mangler bare alt det andre. Gi meg ei uke, så får vi se.

      Jeg visste det var en dårlig idé å la meg overtale til dette. Nå må jeg både forholde meg til frister, og bedrive tematisk lesing. Fysj og fy! Oktober må bli redningen. Da kan jeg lese Highsmith-bio, som jeg vet har massemasse homoerotikk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s