Vinter- og vårstatistikk

2014 og begynnelsen av 2015 har vært særdeles lite imponerende kvantitetsmessig. Kvalitetsmessig har perioden imidlertid vært veldig bra. Nesten alt jeg har lest har vært solide greier. Å føre statistikk for noe sånt som åtte måneder i ett innlegg blir uansett litt i overkant, så jeg oppsummerer heller høydepunktene.

De beste bøkene jeg leste i løpet av vinteren og våren:

  • J. Sheridan Le Fanu – Carmilla
  • Richard Siken – Crush
  • Angela Carter – The Bloody Chamber
  • Flannery O’Connor – Mystery & Manners
  • Anne Carson – Autobiography of Red
  • Tennessee Williams – A Streetcar Named Desire
  • Cormac McCarthy – No Country for Old Men
  • J. D. Salinger – Franny and Zooey
  • Joan Didion – Slouching Towards Bethlehem
  • Shirley Jackson – We Have Always Lived in the Castle

Sjanger:

En diktsamling, to essaysamlinger, en novellesamling, et skuespill, fire romaner (hvorav en i verseform) og en kombinert novelle/kortroman.

Kjønn:

5 damer, 5 menn. Hjelp, hva har skjedd med meg? Det må bemerkes at mennene ville vært i overtall dersom jeg skulle telt alle bøkene jeg leste i perioden.

Oppsummering av månedene:

Carmilla var absurd. Jeg forelska meg i webserien Carmilla i løpet av høsten 2014, og da fremsto det som et logisk valg å lese kortromanen som serien er basert på. Det er dessuten snakk om en vampyrbok som ble skrevet 26 år før Dracula, og som skapte hele «lesbisk vampyr»-tropen, og hvem kan motstå det? Ikke jeg. Dette er dessuten kanskje den skeiveste boka jeg har lest. Laura elsker Carmilla. Carmilla elsker Laura. Carmilla kysser Laura så lidenskapelig at Laura mistenker at hun egentlig er en mann i forkledning. Le Fanu forsøkte vel egentlig å advare mot de mange farene ved kvinnelig seksualitet og mot skumle, skumle lesbiske vampyrer, men resultatet er dette:

Sometimes after an hour of apathy, my strange and beautiful companion would take my hand and hold it with a fond pressure, renewed again and again; blushing softly, gazing in my face with languid and burning eyes, and breathing so fast that her dress rose and fell with the tumultuous respiration. It was like the ardour of a lover; it embarrassed me; it was hateful and yet overpowering; and with gloating eyes she drew me to her, and her hot lips travelled along my cheek in kisses; and she would whisper, almost in sobs, «You are mine, you shall be mine, you and I are one for ever».

Det hele er fullstendig hysterisk og fullstendig fantastisk. Og ikke heterofilt i det hele tatt.

Crush er Verdens Beste Diktsamling. Jeg har aldri lest noe like rått. Det hele er vakkert og voldsomt, kroppslig og trist. Siken får det til å føles som om noen tramper deg på brystkassen, men du vil ikke at det skal ta slutt. «I’ve been in your body, baby, and it was paradise. /I’ve been in your body and it was a carnival ride.»

The Bloody Chamber av Angela Carter må ha blitt skrevet spesifikt for meg, tror jeg. Den har alt jeg ønsker meg i en bok. Mørke, voldsomme eventyr. Gotisk horror. Vampyrer. Varulver. Seriemordere. Sterke kvinnelige karakterer.

Essaysamlingen Mystery & Manners bekrefter at Flannery O’Connor er favorittforfatteren min. Det spiller ingen rolle om dama skriver noveller, romaner, brev, bønnedagbok eller essayer, alt er helt fantastisk. Essayene hennes er riktignok ikke like gode som novellene, men sakprosaforfatteren O’Connor er uansett bedre enn 95% av alle andre forfattere. Jeg har lyst til å flytte til Georgia og begynne å avle opp påfugler.

Autobiography of Red er mange ting. En roman i verseform, et moderne epos, en fortelling om et monster, en kjærlighetshistorie. Anne Carson skriver ting som er helt ulikt alle andre forfattere jeg kjenner til. Jeg trodde ikke at kjærlighetshistorier er min kopp te, men hvis Carson skriver dem kan jeg nesten slutte å lese noe annet. Setningene hennes har satt seg under huden min, og gir meg følelsen av å ha hieroglyfer på ribbeina og flaggermus i brystkassen.

A Streetcar Named Desire var mørkt og poetisk, og hadde en av de vondeste avslutningene jeg noensinne har lest. Slutten virker uunngåelig, men den var i grunnen verre enn både The Red Wedding og sesongavslutningen på andre sesong av Hannibal. Blanche DuBois må dessuten være en av de beste kvinneskikkelsene noensinne. Hun er et monster av en karakter!

No Country for Old Men fortjener et eget blogginnlegg, men jeg klarer ikke si noe fornuftig om den. Den er veldig… McCarthy. Prosa av en annen verden, utrolige dialoger, ren poesi. Ingen kan overgå Flannery O’Connor, men McCarthy er den som kommer nærmest.

Franny and Zooey er som den litt eldre, modnere søsteren til The Catcher in the Rye. Jeg leste Catcher… i første halvdel av tenårene og tenkte «det er faenmeg sånn det er», og jeg leste Franny and Zooey i første halvdel av tjueårene og tenkte «det er faenmeg sånn det er». Franny er dessuten ei sånn dame jeg ville vært forelska i på videregående.

Slouching Towards Bethlehem er trolig den beste sakprosaboken jeg har lest, men i alle fall den beste essaysamlingen. Den er følsom og melankolsk, og Didion skriver med en enorm klarhet og oppmerksomhet. Personene hun skriver om er levende og fulle av karakterbrister, og selv der hvor de neppe kan ha vært spesielt sympatiske gir Didion meg lyst til å treffe dem. Personskildringene (og prosaen!) er langt bedre enn det man finner i majoriteten av skjønnlitteratur.

We Have Always Lived in the Castle av Shirley Jackson er en av de rareste bøkene jeg har lest. Den er ekstremt klaustrofobisk og forstyrrende, men minst like fascinerende. Merricat Blackwood er en av de mest interessante karakterne jeg har lest om, og jeg er uendelig glad for at jeg aldri kommer til å møte henne. Åpningen av boka er fantastisk:

My name is Mary Katherine Blackwood. I am eighteen years old, and I live with my sister Constance. I have often thought that with any luck at all, I could have been born a werewolf, because the two middle fingers of both my hands are the same length, but I have had to be content with what I had. I dislike washing myself, and dogs, and noise. I like my sister Constance, and Richard Plantagenet, and Amanita phalloides, the death-cup mushroom. Everyone else in my family is dead.

Ting jeg har gjort i stedet for å lese:

  • Sett Carnivàle. Deadwood er ikke den beste HBO-serien. Dette er den beste HBO-serien.
  • Sett The Fall. Gillian Anderson, altså. Drømmedame. Alt hun tar i blir til gull.
  • Sett igjen hele Supernatural. Jeg vet nesten ikke hvorfor jeg gidder. Jeg er ikke spesielt begeistra for verken Sam, Dean eller Castiel, og alle favorittkarakterene mine dør (Bela, Bobby, Ruby, Gabriel, Meg, Abaddon, Charlie). Crowley er bra greier, men selv ikke Mark Sheppard er verdt uendelige mengder manpain.
  • Fanfiction. Lest, skrevet, ledd, grått. Dette begynner å fremstå som et mønster. Som fremtidig norsklærer burde jeg sikkert brukt mer av tiden min på å lese Skram & Garborg, men fanfic er så, så gøy! (Og noen ganger emosjonell tortur). Femslash er det beste i verden.
  • Tatt valghatt-testen på Pottermore litt flere ganger enn jeg har lyst til å innrømme. Jeg ville lese de nye Umbridge-greiene til Rowling, men hadde glemt/rotet bort brukernavn og passord. Den logiske løsningen var å lage en ny profil. Det eneste problemet var at valghatten, som tidligere hadde plassert meg i Ravenclaw, plasserte meg i Slytherin. Hver. Eneste. Gang. Jeg har følgelig gjennomgått en eller annen slags identitetskrise i miniatyr på grunn av en dustete test på internett. Er jeg faktisk en Slytherin nå? En Slytherclaw? Hjelp, hva betyr dette? Jeg er et voksent menneske og burde sikkert ikke bry meg, men jeg er også en skamløs fangirl som bryr meg litt for (altfor!) mye.
  • Forelska meg i webserien Carmilla (sesong 1, sesong 2). Herregud, dette er alt jeg aldri visste at jeg ønsket meg. Massemasse sterke kvinnelige karakterer (i betydningen velskrevne kvinnelige karakterer, ikke nødvendigvis i betydningen tøffe damer som banker opp folk), massemasse skeive karakterer, lesbiske vampyrer(!!!), kanadiske aksenter, whedonesque dialog… Hvorfor kan ikke alle serier være som dette? Seriøst, hvorfor ikke?

Resten av 2015: Lese mer, blogge mer, sluke alt av Shirley Jackson, noe sånt. Jeg gidder ikke engang late som om jeg er flink til å følge planer.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i månedsoppsummering, statistikk og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

5 svar til Vinter- og vårstatistikk

  1. Haruhi sier:

    Tror dette må bli løsningen for meg også når jeg endelig begynner å blogge igjen: best of 2015. Blir uansett ikke så mye: jeg bruker farlig mye tid på å lese bøker jeg ikke elsker.

    Jeg ble også plassert i feil hus, og nekter å snakke noe mer om det. Reagerte med å ignorere hele Pottermore og kjøpe meg en Ravenclaw-kaffekopp. Ellers får jeg umiddelbart lyst til å lese nesten alle bøkene du nevner, med unntak av Franny and Zooey. Er en av disse som ble tvunget til å lese the Catcher in the Rye på vgs og fikk avsmak.

    I min verden er det forøvrig slik at ingen kan overgå McCarthy, men O’Connor kommer farlig nært. Har du lest Blood Meridian?

    • Mari sier:

      Best of-innlegg var det eneste som virket fornuftig etter så lang tid. Enten det eller å bare slette hele bloggen.

      Jeg er relativt flink til å velge bøker, så jeg leser vanligvis ting som er et eller annet sted mellom «middelmådig, men sykt underholdende» og «yes!». Mitt problem er at å faktisk begynne på en bok fortoner seg like lett som å rulle steiner opp en fjellside. I løpet av årets fem første måneder leste jeg 14 bøker, og åtte av dem var superhelt-tegneserier… På barne- og ungdomsskolen leste jeg kanskje 14 bøker på en måned.

      Salinger er sikkert lett å hate hvis man må lese ham i skolesammenheng. Jeg fant fram til ham på egenhånd, og var både i rett alder (14) og rett modus (deprimert og sint på verden) da jeg leste boka. Da funker det.

      Jeg har ikke fullført den, men jeg har begynt på Blood Meridian 3? 4? ganger nå. Teller det? Jeg har en (altfor lang) liste over ting jeg vil lese i sommer, og den inkluderer en slags plan om å lese minst én McCarthy, så kanskje jeg prøver meg på den igjen snart. Jeg holder på å gjenlese novellene til Flannery (dødssakte, så de varer lengst mulig), og jeg tror ikke at noen noensinne kan klare å overgå henne for meg. Det er så bra at jeg blir helt svimmel.

      • Haruhi sier:

        Jeg slet også med Blood Meridian, la den fra meg i en lang periode før jeg endelig kom ordentlig i gang. Elsket den når jeg først kom i gang. Eller når jeg først ble ferdig. Tror den må være min Cormac-favoritt.

        Har litt det motsatte problemet av deg: starter på så himla mange bøker, og sliter generelt med impulskontrollen – hopper rundt helt uten kompass, – og glemmer helt å lese de forfatterne jeg VET at jeg elsker. (Eks: har ennå ikke lest alt av McCarthy 5/10 av romanene, ingenting av resten).

        • Mari sier:

          Jeg har også lest fem av McCarthy, men jeg teller bare med to av dem. Grensetrilogien leste jeg i feberrus, og jeg husker nesten ingenting. Jeg har 11 av bøkene hans i bokhylla, men er redd for å bruke ham opp. Hva skal jeg glede meg til da?

  2. Signe sier:

    Du har mi djupaste medkjensle med Potter-problematikken. Eg har konsekvent vore ein Gryffindor (sannsynlegvis fordi eg er så modig. Eg trur det, altså.), heilt til sist test. Då vart eg… Hufflepuff. Det satte i gang ei grei identitetskrise her og. Er dette ein del av det å bli vaksen, tru? For i tilfelle: stopp toget, eg vil av.

    (tru meg, du kjem gjennom norsklektorutdanninga utan å lese berre Skram og Garborg, men på slutten kan du få lyst til å lesa dei på eige initiativ.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s