The Gentleman Bastard Sequence

I løpet av høsten og vinteren har jeg og Scott Lynch blitt gode venner. Folk som leser en del fantasy har gjerne lest Lynch, og de fleste liker ham visst også, men jeg er ofte litt treig, og kom aldri i gang med bøkene selv om de to første har bodd i bokhylla mi siden 2012 en gang… Når den tredje boka, som jeg selvsagt hadde forhåndsbestilt selv om jeg ikke ante om jeg faktisk likte Lynch, dumpa ned i postkassa, virket det fornuftig å faktisk lese bøkene. Som tenkt, så gjort. Jeg slukte The Lies of Locke Lamora på få dager, og så var jeg i grunnen hekta.

The Lies of Locke Lamora kan på sett og vis minne om annen såkalt Grimdark fantasy, den er iallefall brutal og voldelig, og man kan sikkert også kalle den «gritty», men jeg opplevde den likevel som rimelig annerledes. Folk som Joe Abercrombie, George R. R. Martin og Mark Lawrence skriver ting som er rimelig mørke og håpløse, mens bøkene til Lynch virker varmere og ganske optimistiske. Lynch har en skrivestil som på sett og vis minner meg om Breaking Bad. Locke Lamora, Jean Tannen og de andre hovedkarakterene er yrkeskriminelle, de lever av å stjele og av å svindle folk, men man kan trygt si at ting ikke alltid går helt etter planen…

Red Seas Under Red Skies er en helt annen slags bok. For noen kan det kanskje være skuffende, men jeg synes at Lynch gjør en bra jobb med å fornye seg. Locke og Jean har i utgangspunktet planer om å fortsette omtrent som i den første boka, men de møter diverse hindre på veien, og ender i stedet opp som (fullstendig ukvalifiserte) pirater. Pirater! Hvem liker ikke det?

I The Republic of Thieves går vi fra sjørøveri til politiske intriger og maktspill, men det betyr ikke at Lynch har begynt å skrive A Song of Ice and Fire-kloner. Locke og Jean blandes (selvsagt) inn i diverse forviklinger, vi får vite en hel del interessante ting om fortiden deres, og de (og vi) treffer igjen gamle kjente.

Lynch imponerer meg på flere områder. Karakterene hans utvikler seg på en rimelig troverdig måte. De er ikke ensidige typer, men formes faktisk av erfaringene de gjør seg. Verdenen han har laget er interessant. Et slags renessanse-Italia fylt av ruiner etter et forlengst utdødd mystisk folk? Yes, please! Han skriver romanser og sexscener som faktisk fungerer. Ingen snåle (og litt forstyrrende) sexscener som egentlig ikke har noen funksjon (Sorry, GRRM, men en del av sexscenene dine kunne vært bedre…).

Konklusjonen må være at jeg stiller meg helhjertet bak Patrick Rothfuss:

If you haven’t read it, you should. If you have read it, you should probably read it again….

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i omtale og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til The Gentleman Bastard Sequence

  1. Haruhi sier:

    Elsker Breaking Bad sammenligningen! I ihvertfall de to-tre første sesongene av BB, minner veldig om The Lies of Locke Lamora. Det er mørkt, men det er også – om ikke direkte koselig, så iallefall veldig sjarmerende og på sett og vis optimistisk.

    Du har offisielt overbevist meg om at jeg må lese resten av the Gentleman Bastard sequence.

    • Mari sier:

      De Breaking Bad-aktige tingene er kanskje det som virkelig gjør at jeg liker serien. Genuin varme og litt optimisme gjør at det skiller seg ganske mye fra annen Grimdark. Samtidig som Lynch ikke er redd for å utforske det mørke heller. Men ja, jeg skal ikke repetere alt du skriver.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s